Hærføreren som ble feminist

Jeg liker det bestemte blikket hans og har begynt å føle en ro når jeg ser ham – i dagens urolige Tyrkia. Øynene hans er blå, ja nesten lyseblå som hos en huskie.

Mustafa heter han og er født i Tessaloniki, men jeg kommer aldri til å få møte Mustafa, for han så dagens lys i et rosa hus i 1881.

Mustafa Kemal Atatürk.

Jeg mener at historie er det viktigste faget for en utenriksjournalist. Nasjoners reise gjennom tiden forklarer oss mye om hvorfor politikere og folk tenker som de gjør i dag og av og til trer helt spesielle personer frem – mennesker som selv skaper historie.

Mustaf Kemal Atatürk var militæroffiseren som ble en av sin tids fremste feminister. Han kom til at ekteskapet ikke var noe for ham, men adopterte 13 barn. Han var europeeren som skapte den tyrkiske nasjonalismen.

Osmanernes fall

Først må vi spole hundre år tilbake.

Det osmanske riket var i full oppløsning etter 600 år. «Europas syke mann» ble det tidigere imperiet kalt. Bulgarerne løsrev seg og Albania og Makedonia forsvant.

Den unge soldaten Mustafa Kemal sluttet seg til Ungtyrkerne, som mente sultanen i Istanbul måtte fjernes og reformer innføres – før alt gikk tapt. På militærakademiet i dagens Makedonia, våknet Mustafas interesse for det franske styresettet.

Tankene på den franske modellen surret rundt i hode hans – for dette var oppskriften for å sette tyrkerne fri. Han ville dra dem ut av bakevja og modernisere og opplyse dem.

– Revolusjonen må fullføres. Vi kan gjøre dette. Jeg kan få til dette, skrev han til en venn i 1909.

Etter første verdenskrig lå Osmanerriket helt i grus – på tapernes side. Nå var også den arabiske verden, Nord-Afrika, Armenia og Hellas borte. Seierherrene Storbritannia, Italia og Frankrike delte restene mellom seg, og tegnet kartet på nytt.

Da tyrkerne så kartet fra Sèvres-traktaten i 1920, ble de rasende. Armenerne, grekere, kurdere og kolonimaktene hadde alle tatt sine deler av fedrelandet. Hovedstaden Istanbul var tapt. Tyrkerne satt bare igjen med landsbyene i Anatolia. Dette fant de seg ikke i.

Tyrkia blir til

Tyrkiske nasjonalister gikk til krig og vant tilbake landet de ville ha. Etter fredsavtalen i 1923 var det nye Tyrkia født, men Mustaf Kemal så aldri sitt kjære barndomshjem i Tessaloniki igjen.

For i 1923 ble etniske tyrkere fordrevet fra Hellas og etniske grekere tvunget til å forlate Tyrkia.

Hærleder Mustafa Kemal hadde markert seg under det blodige slaget ved Gallipoli, halvøya som ligger ved stredet inn til Marmarahavet og hovedstaden Istanbul.

Troppene fra det britiske imperiet måtte seg slått, og marinministeren Winston Churchill måtte gå av.

Mustafa Kemal hadde brukt mer tid Europa, enn på landsbygda i Anatolya. Men nå var hans sjanse kommet:

– Folk må bli som meg

Som ung skrev han i dagboken:

«Om jeg noen gang kommer til makten vil jeg endre samfunnet dramatisk. For etter å ha brukt så mange år på å få meg høy utdannelse, deltatt i det sosiale livet og fått smaken på frihet,hvorfor skulle jeg stige ned til vanlige folks nivå? Nei, de må komme opp til mitt nivå, de må bli som meg. Og la oss være modige når det gjelder kvinner. La oss gi kvinner øverste prioritet og verdighet. La oss glemme frykt og overtro. La oss gi folk utdannelse og vitenskap.»

Det var viktig å forby tildekking av kvinner, mente han, for å leve i fellesskap med kvinner vil ha en god effekt på menns moral, tanker og følelser.

Hærføreren Mustafa Kemal ble til diplomaten, politikeren og nasjonsbyggeren. Han var med på å grunnlegge Tyrkias institusjoner, flyttet hovedstaden fra Istanbul til Ankara, og ble landets første president.

Han grublet mye, ja så mye tenkte han på politikk og reformer, at han måtte roe ned hodet med alkohol.

Sekretæren ba presidenten om å begrense inntaket, men han svarte:

– Jeg må drikke. Hodet mitt jobber kontinuerlig og så raskt at det grenser til lidelse. Om nettene forsøker jeg også å løse problemer. Jeg snur og kaster meg rundt i sengen og blir liggende våken. Om jeg ikke drikker, får jeg ikke sove, og det slår meg ut.

Nye hatter til folket

Med skrantende helse gjennomførte han planen sin:

I 1925 gav han beskjed om at tyrkerne måtte kaste de tradisjonelle klærne og kle seg som europeerne. På et svarthvitt-fotografi fra 1925 ser vi presidenten sammen med en gruppe offiserer. De militære har byttet ut bøttehatten fez'en med vestlige uniformsluer.

Presidenten selv poserer i en hvit europeisk hatt mens han ser litt prøvende, ja nesten spørrende inn i kamera. Noen menn var så ivrige etter å følge de nye påbudene at de tok på seg de europeiske hattene bak frem – eller gikk intetanende med damehatter.

Presidenten reiste land og strand rundt for å overbeviste skeptiske tyrkere:

– Det er på tide å stanse alle debattene om «Skal vi bruke hatter eller ikke bruke hatter!» sa han til bønder i Anatolia.

– Vi skal innføre hatter sammen med alt annen fra den vestlige sivilisasjon. For usiviliserte folk er dømt til å bli undertrykket av siviliserte folk, tordnet han.

I 1926 kom loven som gav kvinner nesten full likestilling.

– Vi slapp å kjempe for våre rettigheter. Vi fikk dem på et sølvfat, sier tyrkiske kvinner i dag.

Det ble forbudt for kvinner å bære sjal på offentlig sted og på universiteter, men statsminister Erdogan reverserte loven i 2008. I 1928 gav Atatürk beskjed om at tyrkerne skulle få et nytt alfabet. Osmansk-arabisk skulle ut – det latinske alfabetet skulle inn.

Med latin kunne tyrkerne lettere lære seg fransk og engelsk og lese europeiske bøker.

I 1934 fikk Mustafa Kemal etternavnet Atatürk – tyrkernes far. Bare han får bruke dette navnet.

Sene kvelder og mye raki

Selv om Atatürk formanet folk om hvor viktig helsen var – levde han selv på randen av det forsvarlige.

Han jobbet natt og dag, reiste mye, røkte mye og døyvet stresset og presset med alkohol. Da han som ung smakte den tradisjonelle tyrkiske drikken Raki, sa han:

– Hvilken deilig drikk dette er. Den får meg til å ville bli poet.

«Raki er beryktet for å inspirere, men også for å ødelegge leverne til tyrkiske tenkere», skriver Andrew Mango i sin biografi om Atatürk.

Ikke interessert i ekteskap

Familielivet var grunnmuren for sivilisasjon, sa Atatürk, men var selv ikke interessert i ekteskap. Det var derimot den 17 år yngre Latife – da hun møtte den karismatiske politikeren.

Mustafa Kemal var imponert over Latifes gode utdannelse, evner og selvsikkerhet.

Til slutt fikk hun helten sin, men Latife ble raskt frustrert over at politikken stjal hennes store kjærlighet fra henne. Da de flyttet til presidentboligen i Ankara likte hun dårlig at hun måtte spise middag alene i annen eteasje den første kvelden.

Mens han snakket politikk og drakk raki med kamerater i første etasje.

Ekteskapet varte bare i to år.

Men Atatyrk adopterte etter hvert mange barn – 12 jenter og en gutt. Noen var foreldreløse, andre fra fattige hjem uten råd til utdannelse – noe han ga dem.

En av døtrene, Sabiha Gøcken, ble verdens første kvinnelige kamppilot. Gøcken-flyplassen utenfor Istanbul er oppkalt etter henne.

Legene beordret den stadig dårligere presidenten til å få frisk luft og være ved sjøen.

På slutten av livet bodde han i Dolmabahçe-palasset ved Bosporosstredet der de siste osmanske sultanene holdt til.

I delen der sultanens harem holdt til, holdt også Atataürk til.

Sengen han døde i er dekket med et stort tyrkisk flagg nå, og klokken på bordet ved siden av viser fem over ni, tidspunktet da han gikk ut av tiden, 10. november 1938 – bare 57 år gammel.

Hvor enn du går i Istanbul og Ankara møter du ham. På hvert offentlige kontor finnes ikke bare ett, men flere bilder av ham.

Det enorme monumentet Anitkabir i Ankara huser hans grav og et museum som viser hans liv. På en benk foran ett enormt portrett sitter en gammel kone med et fargerikt skaut over det grånende håret.

Hun har trukket opp bena og satt seg godt til rette, som om hun søker trygghet hos landsfaderen.

Vi ser biblioteket hans, flere tusen bøker på fransk, tysk, tyrkisk og osmansk-arabisk. Vi ser hvordan han noterte flittig i margen med en rød blyant underveis mens han leste.

En bok skrevet på arabisk med tittelen «En generell historie om tyrkere, hunnere, mongoler og andre tartarer» ligger oppslått med Atatürks røde understrekinger og kommentarer i margen.

I glassmontere ser vi klærne hans.

En militær uniform, en grønn og hvit mønstret pyjamas, en blå og hvitstripet t-shorte og en svart dress med flosshat og hvite hansker til.

Så – med ett står han der selv. Han stirrer intenst på oss med sine lyseblå skinnende øyne. Han er kledd i svart smoking og hvit tversoversløyfe. Han har en hånd stukket i lommen.

Han ser ut som en statsmann.

Skiltet ved lakkskoene hans opplyser – for de som måtte tro noe annet – at dette er en voksfigur.

Men så spennende om han virkelig hadde stått der. Tenk å kunne fått intervjue Atatürk om dagens situasjon i Tyrkia. Hva hadde denne religionskritikeren sagt om president Erdogan som igjen gir islam en stor plass i landet?

Slett ikke alle liker landfaderens sekulære og nasjonalistiske ideologi. Kurderne føler seg sveket av ham. De religiøse liker ham ikke.

Men Atatürks sterke symbolske posisjon består – enn så lenge.

For den dagen Mustafa Kemal begynner å forsvinne fra gatebildet – da er tyrkere på vei mot en ny tid. Igjen.

• Tyrkia vender seg fra vest mot øst
• Millioner feiret «nye Tyrkia»
• Korrespondentbrevet: En tyrkisk begravelse