Det virker nå som NATO har det svært travelt. Den første militære gruppen kan være på plass innen 48 timer og så skal enheten på 3500 mann utstasjoneres svært fort. Uenighet i medlemslandene kan skape problemer, men ikke hindre aksjonen.
Mye tyder også på at de ansvarlige militære, som trolig har ordre om å reagere raskt, ikke vil kreve en våpenhvile som respekteres totalt. Hvis det bare dreier seg om mindre episoder, som da albanerne skjøt mot en landsby i går kveld, kan ikke dette hindre NATOs aksjon. Noe annet er hvis det kommer til alvorlige og omfattende kamper. Da vil alliansens scenario komme i fare.
Lederne for de største partiene i hver befolkningsgruppe skrev under en fredsavtale i går.
Tar tid
Mange politikere i medlemslandene, spesielt i Tyskland, er skeptiske. For ingen tror at aksjonen vil bli avsluttet i løpet av 30 dager, slik den oprinnelige planen var. Det vil ta lenger tid, men alliansen vil ikke styre Makedonia, som er en demokratisk pro-vestlig stat.
Det dreier seg om en begrenset aksjon der en ikke vil bli innblandet i kamphandlinger. Men en helt passiv holdning vil i en militær krise kunne virke svært skadelig for NATOs prestisje. En kan lett komme opp i svært vanskelige valgsituasjoner, som helt faller utenfor rammen for den opprinelige avtalen om å innsamle våpen albanerne frivillig skal gi fra seg.
Ingen som kjenner Balkan tror at albanerne vil gi fra seg alle sine våpen. Men NATO kan ikke nøye seg med å ta imot noen rustne rifler. Det antydes at styrken i praksis må spille en mer aktiv rolle for å finne våpnene og legge UCK-geriljaen under sterkt press for å få dem utlevert.
Politisk er situasjonen like komplisert som før avtalen ble undertegnet i går. Det er usikkert om det er enighet i UCK-geriljaen om å godta avtalen og innlevere våpen. En ny såkalt albansk nasjonalarmé har kommet på banen og avviser enhver fredsavtale. Og på makedonsk side er nasjonalismen voksende fra dag til dag.
Kampene mellom den albanske geriljaen og makedonske regjeringsstyrker har pågått med ujevne mellomrom i seks måneder (Foto: Reuters).
Grunn til skepsis
Det er stor avstand mellom politikerne som undertegnet i går og en stor del av opinionen som roper at "terroristene" må knuses militært. Det er heller ikke på noen måte sikkert at avtalen blir ratifisert av parlamentet med to tredjedels flertall, slik loven tilsier.
Det er derfor all grunn til skepsis. Kanskje det eneste håpet er at at vi ikke får alvorlig ny vold i den nærmeste tiden. Da kan tretthetsfaktoren og den mer nøkterne ettertanke komme til å spille en rolle. Folk kan si "Vi har fått en avtale, skal vi ikke gi den en sjanse?" Men dette er bare et fromt håp, det er høyst usikkert om vi får en slik positiv reaksjon.
I alle fall er det sikkert at avtalen ikke er verdt det papiret den er skrevet på, om den ikke blir godtatt av uniformerte og sivile innenfor begge folkegrupper.