Frankrikes nye framtid med Sarkozy

Frankrikes nye president Nicolas Sarkozy ønsker et brudd med fortida.

Angela Merkel og Nicolas Sarkozy
Foto: MICHAEL KAPPELER / AFP

Høyresidens president lover en åpen stil og har tatt både sosialister og sentrumspolitikere med i regjeringen. Mens motstanderne slikker sine sår sier Sarkozy at de første reformer kommer i løpet av 100 dager. 

De to kandidatene var i fransk sammenheng relativt unge og vitale

Øystein Heggen, NRK-kommentator

Nicolas Sarkozy (52) vant en klar seier over sosialisten Ségolène Royal (54) i det franske presidentvalgets 6. mai med 53 mot 47 prosent av stemmene.

Det var en klassisk tvekamp mellom høyre- og venstresiden, men også mye mer. De to kandidatene var i fransk sammenheng relativt unge og vitale. De representerte et brudd med den eldre generasjon politikere som ble formet under Charles de Gaulles.

Fransk ”Terminator”

Da skuespilleren Arnold Schwarzenegger ble valgt til guvernør i California i 2003 var det bare Sarkozy blant franske politikere som klart og tydelig ønsket den østerrikske ”Terminator” og innvandrer til USA lykke til.  

Sarkozy var ikke noe skolelys

Øystein Heggen, NRK-kommentator

"At en som oppfattes som utlending i sitt eget land, som har en navn det er umulig å uttale, kan bli guvernør i USAs mest folkerike stat, det er virkelig noe, sa Sarkozy".

Til en viss grad har det samme skjedd i Frankrike.

Sarkozy har også et navn som lyder fremmedartet. Han er den første president som er sønn av en innvandrer. Faren flyktet fra Ungarn for å komme unna den Røde Hær og kommunismen i 1944. På morssiden har Sarkozy gresk/jødisk bakgrunn.

Faren forlot snart familien, så Sarkozy sier selv at hans mannlige 

forbilde i oppveksten var den erkegaullistiske morfaren. Sarkozy var ikke noe skolelys og kom ikke inn på noen av eliteskolene som de aller fleste andre franske toppolitikere har gått på. Han valgte å studere jus.

Uvanlig for en fransk politiker er det også at Sarkozy er totalavholdsmann.

Fredelig oppbrudd

Nicolas Sarkozy vil gjennomføre "la rupture tranquille" dvs et fredlig oppbrudd med fortida. Det ambisiøse programmet skal vitalisere fransk økonomi.

Sarkozy kommer til å utvanne 35 timers uka som ble innført av sosialistene. De som jobber overtid ut over 35 timer skal slippe å betale skatt og folketrygdavgift. Kommentatorer i Frankrike har karakterisert forslaget som å kaste en håndgranat inn i det franske arbeidslivet.

En rekke andre tiltak blir også satt i verk for å liberalisere arbeidsmarkedet.

- Det skal lønne seg å jobbe, sier Sarkozy, som legger til at vi skal vise takknemlighet overfor de franskmenn som står tidlig opp for å gå på jobb.

Skatt ned og arveavgift bort

Skattenivået skal ned med 4 prosent. Bare de rikeste skal betale arveavgift. Det betyr at den blir fjernet for 95 prosent av alle franskmenn.

Det skal ikke betales trygt til dem som nekter å ta imot et tilbud om arbeid for tredje gang. Folk som bor i kommunale leiligheter skal få tilbud om å kjøpe dem. Det er samme typen liberalisert boligmarked som ble gjennomført av Margaret Thatcher.

Innvandringskvoter og jobbskaping

Kontrollen med illegal innvandring skal skjerpes. Det skal innføres et kvotesystem for innvandring basert på hvilken arbeidskraft Frankrike trenger. Det er allerede etablert et departement for nasjonal identitet, som skal kontrollere innvandring og sørge for at de innvandrerne som kommer inn i landet skal ta opp i seg franske verdier.

Sarkozy gjennomførte også konkrete tiltak da han var innenriksminister som ga ham omdømme blant velgerne som en handlingens mann

Øystein Heggen, NRK-kommentator

Sarkozy foreslår også mer penger til jobbskaping og utdanning for ungdom i de fattige forstedene. Under kampanjen lanserte han en ”Marshall plan” for å redusere frustrasjonen som flere ganger har rent over i voldelige protester, spesielt tre hete høstuker i 2005.

Arbeidsledigheten må ned. Den er nå på 8,3 prosent, riktignok den laveste på 24 år, men likevel den høyeste arbeidsledigheten i euroområdet.

Gjelda tynger Frankrike

Statsgjelda i Frankrike er over eurosonens grenseverdi på 60 prosent av bruttonasjonalprodukt. I fjor var den på 63,7 prosent. Det betyr at Sarkozy må få produktiviteten opp for å få mer penger inn i statskassa. Å låne mer er uaktuelt.

Staten skal bli mer effektiv og slankes. Innen 2012 skal halvparten av de offentlige tjenestemenn som går av med pensjon ikke erstattes av nye.

EU grunnlov blir traktat

Grunnlovsdebatten i EU kan også komme ut av dødvannet når Nicolas Sarkozy har overtatt som president i Frankrike. Grunnlovsprosessen stanset da det ble nei i folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i 2005.

Segolene Royal

Nicolas Sarkozys valgrival Segolene Royal

Foto: ERIC FEFERBERG / AFP

I Frankrike ble avstemningen også tolket som et uttrykk for misnøye med president Jacques Chirac. Sarkozy starter på ny frisk og har foreslått en redusert grunnlov der det viktigste blir å få på plass nye avstemningsrutiner for EU. Med 27 medlemmer er de gamle styringssystemene for unionen gått ut på dato.

Sarkozy foreslår at det kalles en ny traktat, ikke en grunnlov. Dermed kan den bli vedtatt i den franske nasjonalforsamlingen uten folkeavstemning.

Slapp unna ”svarteper”

Nicolas Sarkozy klarte det mesterstykke ikke å bli identifisert med den regjeringen han selv satt i de siste fem år. Han klarte det ved åpent å utfordre daværende president Jacques Chiracs autoritet. Det var en kjent sak at Sarkozy og Chirac ikke var på bølgelengde. Sarkozy gjorde til og med narr av at Chirac liker japansk sumobryting og han kritiserte den tidligere presidentens ”monarkiske” væremåte.

Jacques Chirac

Frankrikes tidligere president, Jaqcues Chirac

Foto: PHILIPPE WOJAZER / AP

Sarkozy gjennomførte også konkrete tiltak da han var innenriksminister som ga ham omdømme blant velgerne som en handlingens mann. Han slo ned på ulovlig innvandring, på kriminalitet og prostitusjon. Han fikk flere politifolk ut i gatene igjen.

Samme politikk, to ansikter

Det var ikke uventet at François Fillon (53) ble ny statsminister i Frankrike. Fillon regnes for å ligge litt til venstre i gaullistpartiet Union pour un mouvement populaire (UMP). Han ledet valgkampen til Sarkozy og de to har et nært tillitsforhold.

Fillon har advokatbakgrunn i likhet med Sarkozy og han har heller ikke utdannelse fra eliteskolene Ecole Nationale d'Administration (ENA) eller Institut d'Etudes Politiques de Paris (Sciences Po). Fillion er sterkt anglofil og er en hyppig brukt foreleser ved The London School of Economics.

Fillon sier at han skal innlede dialog med fagforeninger og interessegrupper for å reformere Frankrike. Da han var arbeids- og sosialminister i 2003 presset han igjennom reformer i pensjonssystemet som provoserte fram massedemonstrasjoner.

Men Fillon red stormen av og regnes som den eneste statsråd i hele Jacques Chiracs 12 års periode som statssjef som klarte å gjennomførte en vellykket reform. Arbeidstakernes innbetalinger til pensjonssystemet blir med reformen gradvis større og antall opptjeningsår øker.

En forsmak på endringer det kan bli flere av.

I følge avisa Le Parisien vet Fillon hvordan han skal håndtere Sarkozy som er, impulsiv, hyperaktiv og alle steds nærværende. I følge en politikerkollega representerer de hver sin del av valgkampslagordet ”fredelig oppbrudd”, der Fillion står for det fredelige, mens Sarkozy står for oppbruddet.

Flere kvinner i regjeringen

Kjønnfordelingen nærmer seg fifty-fifty også i den franske regjeringen. Nå er sju av 15 statsråder kvinner i det slankede og effektive kabinettet som Sarkozy ville ha.

Ett eksempel er Rachida Dati (41) som var Sarkozys talskvinne under valgkampen. Hun er nå justisminister. Dati er den første kvinne med algeriske og marrokanske røtter som har fått en toppjobb i en fransk regjering. Hennes foreldre innvandret fra Nord-Afrika og de lærte seg aldri å lese og skrive. Dati vokste opp i en kommunal bolig og er i følge Sarkozy et eksempel på ansettelse etter fortjeneste, ikke etter sosial bakgrunn.

- Jeg skal ikke spille rollen som den symbolske araberen i regjeringen, jeg skal ha en reell rolle, sa Rachida Dati etter utnevnelsen.

Rachida Dati

Rachida Dati

Foto: THOMAS COEX / AFP

Den mest erfarne av kvinnene er Michèle Alliot-Marie som er en av få Chirac lojalister som får være med. Hun var tidligere forsvarsminister, men får nå ansvaret for det store innenriksdepartementet.

Kvinner skal håndtere forstedene

Det er interessant å merke seg at Sarkozy har valgt kvinner på de to postene i regjeringen som kanskje får mest å gjøre med håndteringen av forstedene og den sensitive situasjonen der. Mange franskmenn frykter nye opptøyer blant ungdom i innvandrerbydelene.

Lite er blitt gjort med denne verkebyllen i det franske samfunnet. Ingen effektive tiltak verken under 14 år med sosialistpresident, François Mitterand eller i de 12 årene med gaullisten Jacques Chirac.

Den franske doktor

Sarkozy gjorde flere overraskende valg da han satte sammen regjeringen. Det kan tolkes som et forsøk på framstå som hele Frankrikes president.

Som utenriksminister har Sarkozy valgt ”den franske doktor”, Bernhard Kouchner (67). Kouchner har ligget på topp i personlig popularitet i Frankrike i flere tiår. Han er grunnleggeren av hjelpeorganisasjonene Leger uten grenser (Médecins Sans Frontières) og Médecins du Monde. Kouchner er ekspert på Balkan og var leder av FNs overgangsadministrasjon i Kosovo i tre år. Han er kjent som USA- og Israel-vennlig og var tilhenger av at verdenssamfunnet skulle samle seg om en militær intervensjon i Irak. I ettertid har Kouchner sagt at USA stort sett gjorde alt feil da de gikk inn uten FN-støtte. Kouchner kritiserte også Jacques Chiracs holdning i forspillet til krigen fordi han mente Chirac demoniserte USA unødvendig.

Kouchner er blitt regnet som mannen som først lanserte begrepet humanitær intervensjon i konfliktområder. Det er grunn til å spørre om Kouchner finner særlig manøvreringsrom, for det er grunnlovsfestet i Frankrike at presidenten har ansvaret for utenrikspolitikken, men Kouchner blir en strålende gallionsfigur som Sarkozy har rappet fra sosialistene.

Sosialistene biter tenner

Med sitt trekk sørget Sarkozy for at noe av det første sosialistene nå måtte gjøre var å ekskludere en av Frankrikes mest populære personer.

- Bernard Kouchner er ikke lenger medlem av Sosialistpartiet, sier generalsekretær François Hollande, mannen som også er presidentkandidat Ségolène Royals samboer. Hollande sa at folk fra venstresiden som har akseptert plasser i regjeringen er karrierister og at Sarkozys åpning mot venstre bare er en bløff.

Et annet slag i ansiktet for sosialistene er utnevnelsen av, Jean-Pierre Jouyet, til europaminister. Han er tidligere klassekamerat av François Hollande og står samboerparet nær.

Jean-Pierre Jouyet

Foto: Amr Nabil / Scanpix/AP

Ségolène Royals tidligere valgkamprådgiver, Éric Besson, fikk en stilling som statssekretær. Han hoppet av Royals valgkamp tidligere i år og gikk over til Sarkozy. Han har karakterisert Royal som amatørmessig og bare drevet av personlige ambisjoner, med et partiprogram basert på unøyaktigheter.

Samlende personlighet var ikke nok

Det aller bitreste for Sosialistpartiet er at de har tapt tre presidentvalg på rad. Det hjalp ikke at Ségolène Royal ble beskrevet som både frisk, moderne og jordnær og at hun fikk flertall blant de yngste velgerne. Det hjalp ikke at hun stod for mer deltakerdemokrati og noe så ufransk som desentralisering og mer selvstyre til regionene.

Flere kommentatorer har sagt at hun ikke klarte å fornye partiet tilstrekkelig. Det programmet som ble lagt fram i valgkampen inneholdt fortsatt i for stor grad av gamle og velkjente løsninger.

Kan komme tilbake

Ségolène Royal har sagt at hun ikke stiller til gjenvalg til nasjonalforsamlingen i juni. Hun ønsker å konsentrere seg om å styre sin region, Poitou-Charentes og mister dermed sjansen til å lede opposisjonen i nasjonalforsamlingen. Men Royal følger et prinsipp som hun forsvarte i valgkampen. Hun synes det er en uting at franske politikere har dobbel- og trippeljobber, som ordførere, regionledere og samtidig krevende verv på nasjonalt plan.

Ségolène Royal har likevel skapt seg en trofast tilhengerskare i partiet. Hun bør ikke utelukkes som presidentkandidat også om fem år.

Sosialistene i indre strid

Nå strides sosialistene om de skal samarbeide med sentrum for å legge grunnlaget for å vinne neste presidentvalg. For mange i partiet er slikt samarbeid et svik mot de sosialistiske idealer.

Andre ser til Italia der det reformerte kommunistpartiet (Democratici di Sinistra, DS), som nærmeste er sosialdemokratisk, har slått seg sammen med de sentrumsorienterte kristelig-demokratene (Democrazia è Libertà – La Margherita, DL). Det er et slikt stort sentrum-venstrepartiet mange av reformatorene i det franske sosialistpartiet ønsker seg.

Bayrou sliter

Det har stilnet rundt sentrumspolitikeren François Bayrou som fikk 18 prosents oppslutning i første runde av presidentvalget og dermed tredoblet sin oppslutning fra 2002. Nå har han startet et nytt parti, Mouvement Démocrate.

Bayrou valgte å bryte med tradisjonen. Han støttet ikke høyresidens mann i andre valgomgang, slik sentrumspolitikere vanligvis har gjort. Bayrou støttet heller ikke Royal, men han ga henne langt mer positiv omtale som person enn Sarkozy.

Bayrou ønsker å meisle ut en ny rolle for sentrum i fransk politikk, som brobygger mellom høyre og venstre, men også som reformator. Han vil ha konstitusjonelle reformer i en slik grad at han mener Frankrike bør etablere en ny 6. republikk. Bayrou vil ha mindre makt til presidenten og mer til nasjonalforsamlingen. En mer rettferdig valgordning som kombinerer enmannskretser og et proporsjonalt valgsystem med lavere sperregrenser for småpartier, er viktige deler av Bayrous program.

Dette er ideer som har falt i god jord i deler av den intellektuelle middelklassen, men det spørs om resten av Frankrike er modent for dette. Meningsmålingene tyder på at Sarkozy-leiren toger inn til en storseier i valgene til lovgivende forsamling i juni.

Dobbel katastrofe for Le Pen

Den ytterliggående høyrepolitikerne, Jean Marie-Le Pen, har stilt opp i alle presidentvalg siden 1974, men 79 åringens siste opptreden var elendig. Fra over 18 prosent oppslutning i 2002 og deltakelse i andre valgomgang mot Chirac, fikk Le Pen 10,5 prosent av stemmene nå. Hans oppfordring til egne velgere om å boikotte andre valgomgang ble heller ikke fulgt. Hjemmesitterprosenten blant hans velgere i andre valgomgang var bare litt høyere enn landsgjennomsnittet.

Jean. Marie le Pen

Jean. Marie le Pen

Foto: CHARLES PLATIAU / REUTERS

Le Pen sa først på valgnatta at det franske folk ikke visste sitt eget beste, men etter at han hadde summet seg påberopte han seg en ideologisk seier fordi hans ideer var tatt opp av Nicolas Sarkozy. Sarkozy svarte at det å ta stemmer fra Le Pen, ikke gjør ham selv til ekstremist og at det heller var et spørsmål om å redde så mange velgere som mulig fra Le Pens favntak

Det har lenge vært meningen at den mer politisk moderate datteren Marine, skal overta ledelsen av Front National når Jean Marie-Le Pen snart går av, men ingen ting er sikkert. Det manøvreres i partiet. Selv om Le Pen har klart å fryse ut dem som har utfordret arvefølgen tidligere, er det ikke utelukket at det blir nestlederen, Bruno Gollnisch som overtar og trekker partiet enda lenger mot det ytterliggående høyre.

Noen kommentatorer sier at partiet ikke kommer til å overleve som noen sterk kraft i fransk politikk uten Jean Marie-Le Pen.

Realitetens seier over utopien

Så er spørsmålet hvorfor et flertall av det franske folk valgte Nicolas Sarkozy. Historikeren og forfatteren, Max Gallo, har kommentert fransk politikk gjennom mange år. Han var kommunist fram til 1956 da han gikk over til sosialistene, men i år stemte han for høyremannen Sarkozy.

Gallos svar er at valget av Sarkozy ble realitetens seier over utopien og et veiskille for Frankrike. Sarkozy gikk helt bevisst i konfrontasjon med venstresidens uniformerte tenkning som i følge Gallo ikke lenger har noen intellektuell styrke. Han sier at franske sosialister ikke har klart å finne nye svar etter at marxismen mistet sin tiltrekningskraft i folket.

I et intervju i det tyske tidsskriftet, Der Spiegel, anklager Gallo de to presidentene som har styrt Frankrike det siste kvarte århundre for handlingslammelse. Mens François Mitterand og Jacques Chirac satt ved makten skjedde det dramatiske endringer hjemme og ute, men de valgte å sitte stille og vente. De følte åpenbart at landets sosiale og økonomiske balanse var så skjør og sårbar at det beste ville være ikke å forstyrre den, sier Gallo. De forventet seg ikke for mye av det franske folk, legger han til.

Nå har vi derimot fått en president som krever ofre av folket og vil gjennomføre dyptpløyende reformer for å få økonomien på fote igjen. Folket vil godtatt det dersom deres nye leder kan argumentere for logiske og klare løsninger, sier sosialisten Max Gallo.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt