Farvel, Istanbul

Det er de siste dagene som alltid er verst, da følelsene svinger mest. Heldigvis er de også de mest hektiske: esker skal pakkes, abonnement skal avsluttes, avskjeder skal tas.

Jeg sier heldigvis, for er man travel nok, blir man nummen. En travel person rekker ikke tenke mye. En travel person som ser utover Bosporosstredet føler ikke vemod fordi man snart ikke lenger vil se det, men er opptatt med å tenke: "Nå må jeg huske å avslutte mobilabonnementet mitt, så må jeg ringe flyttefolkene for å be dem om å komme tidligere, og etter det må jeg huske å betale tolkens siste lønning."

En travel person ser ikke skjønnheten i omgivelsene rundt seg, og føler dermed heller ikke nostalgi.

Jeg skal flytte fra Istanbul, en by som for meg er blant de aller flotteste i verden. Jeg skal til Beirut for å bli NRKs neste Midtøsten-korrespondent, en jobb jeg har ønsket meg.

Likevel forlater jeg Istanbul full av tvil, full av lengsel. Derfor holder jeg meg travel de siste dagene – en lett oppgave, gitt alt som skal gjøres når man flytter fra ett land til et annet. Men noen ganger må jeg stanse opp, og det er da vemodet kommer.

Smertefulle avskjeder

Å være korrespondent innebærer mange ting. Det innebærer å rapportere og å reise. Det innebærer å snakke med folk i felt og formidle det til folk hjemme. Dette er de åpenbare tingene, de som er så selvsagte at de knapt bør nevnes, de alle forbinder med jobben.

Men det færre snakker om, er at det å være korrespondent, også innebærer å forlate mennesker og steder. Noen ganger er det lett; andre ganger er det noe av det vanskeligste ved jobben. Ikke vanskelig på den måten det er å tungt å intervjue en mor som har mistet et barn i borgerkrigen i Syria, nei, så klart ikke. Men vanskelig på et annet plan, et plan som innebærer lengsel og ofte – for min del – tvil over egne valg.

Jeg har gjort det så mange ganger at jeg har en viss rutine. Jeg vet hvilke følelser som kommer og ofte når de kommer. Som oftest begynner det med en følelse av besluttsomhet når avgjørelsen tas. Omtrent en måned før avreise, føler jeg meg overveldet av alt jeg må gjøre og ennå ikke har gjort. Så kommer savnet og tvilen noen uker før selve flyttingen.

De siste dagene er det som om følelsene ligger utenpå kroppen. Man legger merke til ting man ellers ikke ser. Ting man ellers tar for gitt, setter man plutselig umåtelig stor pris på. Ting som ellers skaper irritasjon, blir med ett sjarmerende.

Når jeg går gjennom gatene de siste dagene, er det slik det er.

Fylliken som sover på asfalten under en reklameplakat i nabolaget mitt, har han alltid vært der? De skitne klærne og magerheten til tross, har han ikke et vakkert ansikt? Hva er hans historie?

Teselgeren som har en bittelite uteservering, den består bare av et par plaststoler og en lite tekanne på gaten som fører inn til huset mitt, er han ikke helt unik?

Den beskjedne cafeen til tross, han er alltid, hver eneste dag, kledd i dress, som om han har en ukuelig stolthet boende i seg. Vil jeg noen gang får vite hans historie?

I butikken der de leverer vann, sier jeg:

– Jeg har ikke hatt vann på to dager, vennligst kom med en gang. På tyrkisk. Og istedenfor å være irritert over at jeg har vært tørst og vannløs i to dager, til tross for uendelige purringer, og istedenfor å tenke:

– Hvorfor er selv den enkleste ting så vanskelig i denne byen?, så er jeg bare stolt for at jeg endelig kan si en setning med komma på tyrkisk, en setning som både har et krav og en forklaring, leddsetning og imperativ.

Skal jeg dra nå? Nå som vi akkurat begynner å bli bedre kjent, Istanbul og jeg.

Ny kjærlighet

Det var på mange måter kjærlighet ved første blikk. Jeg likte byen fra første gang jeg så ned på den fra flyvinduet. Jeg kan ikke sette fingeren på det, men det var noe med de røde hustakene, storheten i arkitekturen fra Osman-tiden, blåfargen på Marmarasjøen.

Fra første dag føltes hver gate og hvert smug kjent, til tross for at retningssansen min til vanlig er usedvanlig stusselig. Det er utvilsomt en svakhet for en korrespondent som ofte ferdes i krigssoner, så jeg jobber kontinuerlig for å forbedre den, uten resultater det er verdt å snakke om. Men i Istanbul var det aldri et problem. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har gått meg vill, at jeg har sjekket Googles kartapp for å finne frem, noe jeg innimellom må gjøre selv i Oslo. Det kunne sammenlignes med en av de aller største forelskelsene, der man opplever at man alltid kjenner den andre, selv uten at ord blir uttalt.

Det ligner en flukt

Den siste dagen er jeg opptatt med å dirigere flyttefolk og løper svettende mellom de siste ærender. Så, plutselig, er alt ferdig. Eskene er pakket. Potteplantene gitt bort. Telefonabonnement avsluttet. Det er et ekko i leiligheten, alt er tomt der nå.

Det er tomt også inne i meg. Jeg ringer reisebyrået og flytter flyreisen frem noen timer. Jeg orker ikke den siste avskjeden, en middag på en folksom meyhane i Karaköy. Flyttingen fra Istanbul begynner å ligne en rask flukt, en flukt fra mine egne følelser.

På veien til flyplassen begynner det å regne. De tyrkiske flaggene vaier i sterk vind. Dette har alltid vært et land med mange flagg, men etter det mislykkede kuppforsøket har nasjonalismen nådd nye høyder. Lagrene til flaggselgerne er tomme etter millionsalg, står det i avisen. Nå er det som om de vinker til meg fra flaggstengene.

Så, plutselig, er det som om jeg vil se gatene en siste gang. Jeg presser pannen mot ruten i taxien og blir flau når jeg ser hvordan den har laget et fettmerke i glasset. Er det ikke bare barn som presser ansiktet mot bilruten? Nei, også de som skal dra.

Noen ganger er det greit

Det er ikke alltid vanskelig å dra. Da jeg forlot Kabul etter to år, var jeg mentalt utslitt, jeg følte at sjelen min var blitt banket opp. Det tok lang tid før jeg klarte å snakke om det, og selv nå har jeg ikke ordene for å beskrive følelsene presist.

Det holder å si at da jeg forlot Kabul, presset jeg ikke pannen mot ruten i taxien på vei til flyplassen.

Da jeg forlot Islamabad etter å ha bodd der, dro jeg to ganger, og for hver gang ble det litt lettere. Første gang var jeg irritert og redd, to følelser som sammenfaller langt sjeldnere enn sinne og redsel.

Jeg jobbet for Aftenposten på den tiden, og avisen hadde publisert Mohammedtegningene. Det gikk som enhver med en minimumsforståelse av landet kunne forutse: norske flagg ble brent, radikale islamister mobilisert, protester holdt, dødstrusler uttalt. Før jeg visste ordet av det, ble jeg kjørt til Benazir Bhutto internasjonale flyplass eskortert av bevæpnede vakter og evakuert ut av landet.

Etter noen uker, da det hele hadde roet seg noe, returnerte jeg, uten å lenger nevne Aftenpostens eller mitt eget navn. Jeg hadde en bok å skrive ferdig, og jeg var heller ikke ferdig med Pakistan.

Men Pakistan var åpenbart ferdig med meg.

– Jeg hører visumet ditt er blitt kansellert, sa Islamabads politisjef da jeg stakk innom for en kopp te. Han var en god kilde.
– Har det det? svarte jeg, forbløffet.

Politisjefen viste meg et brev som var gått ut til alle politistasjoner og grensestasjoner i landet. Kristin Solberg var ikke lenger ønsket i Pakistan.

Jeg var blitt persona non grata, og jeg var ikke engang blitt offisielt informert om det. På mange måter var det en veldig pakistansk utkastelse: det meste skjer i kulissene.

Uker med fortvilelse fulgte. Jeg ble værende i landet, ulovlig, mens jeg ba om hjelp fra norske myndigheter, fra pakistanske partiledere og politikere, fra informasjonsdepartementet, fra kilder i etterretningstjenesten, fra kilder i politiet, fra pakistanske journalister, fra alle som sa de hadde en fetter som kjente noen høyt på strå i hæren.

Alle kom tomhendte tilbake.

Så, en dag da jeg nesten hadde gitt opp, nevnte jeg det for en venninne som jeg visste kjente en minister, en minister som nok ikke tilfeldigvis for utfallet av denne saken, hadde et godt øye til henne.

I løpet av noen timer var jeg persona grata igjen.

Jeg dro likevel, spaserte over grensen til India med en trillekoffert som en bebartet portner insisterte på å bære på hodet. Og jeg følte lite vemod.

Ingen vei tilbake

Å forlate Istanbul er annerledes.

På veien til Atatürk-flyplassen, med pannen presset mot bilruten, tenker jeg at dette er som da jeg forlot London, en by som var mitt hjem da jeg var student, en by der jeg for øvrig heller aldri gikk meg vill. Jeg ville ikke dra, mange av mine studievenner ble værende, lenge vurderte jeg det også, for her kunne jeg fint leve resten av livet, men verden utenfor var så fristende, og man lever bare en gang, så plutselig befant jeg meg på Piccadilly-linjen til Heathrow med to store kofferter og tårer i øynene.

Jeg kunne ikke dra tilbake på flere år. En helgetur til London var som å se en ekskjæreste igjen, en du forlot, men aldri kom over. Nostalgien jeg følte kunne bikke over i et tungsinn som ikke forlot kroppen på flere uker.

Sammen med den, kom tvilen: Hvordan kunne livet ha blitt, hvis jeg ble værende? Hvilken versjon av meg hadde blitt forsterket, hvilke personlighetstrekk skjøvet mer til side, hvis London var mitt hjem?

En av tragediene – eller skjønnhetene, alt ettersom – ved vår eksistens er at vi ikke kan leve flere liv parallelt. Velger du noe, velger du bort noe annet du aldri får vite hvordan ville blitt.

Jeg tror Istanbul vil ta samme plass. En by der jeg fra nå av vil dekke til flyvinduet når jeg mellomlander, selv om jeg risikerer kjeft fra flyvertinnen. En by jeg vil hate å snakke om i preteritum. En by jeg vil forsøke å unngå de neste årene.

Ved innsjekking ber jeg om sete i midtgangen, for jeg orker ikke lenger å se hva jeg forlater.