Uheldigvis rant væsken ned på gulvet og bort til madrassen der den fire år gamle sønnen Ankush og den fem år gamle datteren Khushi lå og sov.
De fikk brannskader, men dødsårsaken var røykforgiftning. Bina Guel orket ikke mer av mannens mas om medgift.
Medgift som dødsårsak
Bina Guel er ikke alene. Tusenvis av kvinner blir hvert år presset til å ta sitt eget liv. De lever ikke opp til mannens og svigerforeldrenes forventning om medgift og slik de ser det finnes det ingen annen utvei.
I utgangspunktet var medgift en slags forskudd på arv. Eldstegutten skulle arve gården, derfor fikk døtrene en form for kompensasjon idet de flyttet hjemmefra, som regel da de giftet seg.
Etter hvert har dette utviklet seg til et krav: Bruden skal ha med seg medgift. Men de aller fleste indere er så fattige at de har ikke noe å bidra med. De kan ikke betale en fremtidig svigersønn noe som helst.
Dette gir grunn til tidlig bekymring. Så tidlig at indiske familier ikke vil ha døtre. I verste fall kvitter de seg med dem. Enten i form av abort, eller ved at nyfødte pikebarn blir drept.
Det er store mørketall da en betydelig andel av indiske barn ikke blir født på sykehus eller klinikk og dermed ikke registrert. Men tall fra i fjor viser at det var 915 nyfødte piker for hver 1000 nyfødte gutt i New Delhi, et tall som ligger langt under det nivået som regnes som internasjonalt akseptabelt.
LES OGSÅ:
Æresdrap
India er et sekulært demokrati og kastesystemet ble avskaffet da den tidligere britiske kolonien ble selvstendig i 1947. Men selv om India forsøker å være et moderne og utadvendt samfunn er mye styrt av gamle tradisjoner.
Selv i storbyene har mor og far ofte et avgjørende ord med i laget når to unge skal gifte seg. Dersom foreldrene vender tommelen ned så blir det ikke noe giftemål.
Enkelte, som Asha Saini and Yogesh Kumar, utfordret foreldrenes makt og fortsatte forholdet etter at hennes familie sa nei til at de var sammen. Det ble skjebnesvangert.
Den 21-år gamle drosjejsåføren Yogesh var ikke bra nok for Asha hvis far var en slags selvstendig næringsdrivende. Verre var det at Yogesh tilhørte en lavere kaste. Men de to unge - 19 og 21 år gamle - fortsatte å møtes.
Yogesh ble advart mot å fortsette å treffe Asha og foreldrene hennes forsøkte å få henne giftet bort til en mer akseptabel bekjent. Men til ingen nytte. De to hang sammen på det lokale markedet, og det gikk på æren løs for faren.
I juni i år ble Yogesh invitert hjem til Ashas onkel. Der ble de to – kort fortalt - bakbundet og slått i hjel. Med jernstenger ifølge enkelte presserapporter. I tillegg strømførende ledninger, ifølge andre. Det er blitt mer vanlig i India at slike "æresritualer" koster begge partene i forholdet livet.
Mørketall
Selv om ung kjærlighet kan være sterk, så vil de fleste gi seg og gå hver til sitt hvis familien(e) ikke godtar forholdet. De som fortsetter, lar seg gjerne skremme i neste fase.
Men noen holder ut. De får etter hvert klar beskjed. Gutter har fått hender skåret av. Nære slektninger kaster etsende syre i ansiktet på kvinnen i forholdet for å gjøre henne mindre attraktiv.
I tillegg kommer "arbeidsulykker" med kokende vann og glødende kull. Indiske kvinner er svært utsatt og særdeles lite verdsatt i sitt samfunn.
De er i større grad enn sine menn analfabeter, de deltar mindre i politikk og næringsliv, de har ikke eiendomsrett og de kan straffes korporlig av sine menn. Ikke ifølge loven, men i henhold til tradisjonen.
2000 indiske kvinner dør hver dag i barsel av årsaker som lett kunne ha vært unngått. Mange av de som overlever er syke eller lider av underernæring og setter funksjonshemmede barn til verden. India steller ikke pent med sine kvinner.
Enorme kontraster
Samtidig har India flere synlige kvinner enn mange andre samfunn. I helgen markerte de 93-årsdagen for Indira Gandhis fødsel. Landets første kvinnelige statsminister ble myrdet i 1984, men "lever videre" som landsmoder og forbilde.
I dag er hennes svigerdatter, Sonia Gandhi gruppeleder for regjeringskoallisjonen i nasjonalforsamlingen. Hun er uten tvil landets mektigste politiker.
Presidenten, Pratibha Patil er også kvinne. Det samme er mindretallslederen i nasjonalforsamlingen. Borgermesteren i New Delhi er kvinne, Parlamentspresidenten er kvinne, Washington-ambassadøren er kvinne, sjefsministeren i verdens største delstat Uttar Pradesh med 200 millioner innbyggere er kvinne.
I fjernsynsdebatter deltar det mange kvinnelige intellektuelle og akademikere. Blant de utegående reporterne som rapporterer "live" på nyhetene er kvinnene i flertall. Det går altså an, men bare for noen få.
I et land med mer enn 500 millioner kvinner lever de fleste fremdeles på ektemannens og mannssamfunnets premisser.
LES OGSÅ:
10 millioner dollar
I helgen var Rashimi Varma i hovedstaden. Hun er ordfører i Narkatiyagarj, en "liten" by med 50 000 innbyggere i delstaten Bihar. Hun er i New Delhi og representerer "eksemplets makt", for det indiske landsbygdministeriet vil, sammen med FNs kvinneprogram UNIFEM, ha flere kvinner med i ledelsen i styre og stell.
Norge har bidratt med 10 millioner dollar til kampanjen som skal få flere kvinner til å ta politiske lederverv (Promoting womens's political leadership and governance in India and South Asia).
Rashimi Varma sier det er absolutt nødvendig. Men kvinner trenger både opplæring og utdanning. For det første må de lære og skrive, slik at de kan forstå dokumenter og sakspapirer; sier hun som selv har betydelig skolegang; men de må også lære seg å stelle huset, passe barna, lage næringsrik mat og holde orden på helsa.
Og så hjelper det ikke, sier Rashimi Varma, å stille opp til valg og så bli valgt, hvis man ikke vet hva det rent praktisk går ut på. Da blir det ektemannen som tar styringen og den lokale byråkraten som får makta.
– Kvinnene må lære å legge frem en sak, de må tørre å delta på folkemøter selv om mannen deres nekter dem å gå ut døra. Men mest av alt gjelder det å ha troen på seg selv, sier hun, og mener at der kan kampanjer og foregangskvinner virke positivt.
Solheim i India
Hun er stolt av det hun har fått til gjennom ni år som ordfører. I tillegg, understreker hun, ble hun valgt på en "generell plass" altså ikke en av plassene der kvinner kvoteres inn. Hun konkurrerte med en mann og vant, selv om hennes kaste er så godt som ikke til stede i Narkatiyagarj.
Statsråd Erik Solheim deltok på lanseringen av kampanjen. Han understreket at for ikke lenge siden var Norge et lutfattig land i utkanten av Europa.
Selv da han vokste opp på 60-tallet var kvinner totalt fraværende i ledende posisjoner i politikk og næringsliv og kvinner hadde "basically no rights" i Norge. Men i dag, sa statsråd Solheim var det anderledes.
– The greatest change in one generation in the Norwegian society" sa utviklingsministeren, som for å trøste indiske kvinner med at selv om det tilsynelatende er langt frem så kan det gå fort når det først løsner.
Tragedien er at det kan ta tid før det løsner. Man skal på ingen måte skjære alle over én kam, men mange indiske menn er svært skeptiske til at kvinner skal ta fra dem makten. Enkelte så fanatiske at de er villige til å drepe for å beholde sine "privilegier".
– En kvinne skal være modig for å bli lokalpolitiker i enkelte indiske delstater. Men derfor er det ekstra viktig at de får FN-støtte og internasjonal oppmerksomhet i sin kamp for demokrati og like rettigheter; sa Rashimi Varma.
LES OGSÅ:
