Kampen om Europas framtid

Mens krig, protester og økonomisk usikkerhet preger Europa, skal 450 millioner europeere i løpet av fire dager i juni bestemme hvilken retning EU skal gå i.

Spørsmålene er mange og store:

• Har EUs ambisiøse klimapolitikk gått for langt?
• Når skal bensinbiler forbys?
• Hvor langt skal politikerne gå for å stanse ulovlig innvandring?
• Hvilken rolle skal EU ha hvis et medlemsland blir trukket inn i en krig?

Svarene vil få konsekvenser også for Norge.

Valgkampen er i gang

De største partigruppene i Europaparlamentet har startet valgkampen for alvor.

De konservative folkepartiene samlet seg i Bucuresti i forrige uke. Helgen før møttes Europas sosialdemokratiske statsministre og partiledere i Roma.

Sosialdemokratenes formann, den tidligere svenske statsministeren Stefan Löfven, var tydelig i sin åpningstale:

– Europaparlamentsvalget i år blir det viktigste noensinne, hevdet han.

Skeptikerne vil, slik de ofte har gjort, kunne innvende at dét ikke betyr all verden. Europaparlamentsvalget har slitt med lav valgdeltakelse.

Pressen i enkelte medlemsland har ofte beskrevet valget som en konkurranse mellom avdankede politikere som ikke har fått det til på hjemmebane.

Men slike innvendinger høres sjeldnere i dag enn for noen år siden.

Det er mye som taler for at Löfven har rett: Dette valget har mer å si enn noen gang tidligere, etter år med pandemi, krise og krig.

Så hva er det som står på spill? Og hva slags valg er det egentlig vi snakker om?

Verdens nest største valg

Europaparlamentsvalget er mange ting på én gang, og det kan gjøre det litt uoversiktlig. For det første på grunn av hvor mange land som er involvert, selvsagt.

Valget er verdens nest største, bare slått av valget i India.

Å tenke seg at velgere i 27 land, med 24 offisielle språk, skal diskutere og debattere nøyaktig de samme temaene, kan virke som en illusjon.

Den europeiske valgkampen har ofte vært sett som en slags forlengelse av den nasjonale politiske debatten.

Velgerne velger representanter fra partier i sitt eget land, og valget har utvilsomt et slags prøveballong-element i land som skal ha store nasjonale valg i årene som kommer.

Det er tydelig i et land som Frankrike i år, for eksempel, der Marine Le Pen leder på meningsmålingene om hvem som blir landets neste president.

Da hennes parti Nasjonal Samling startet valgkampen for alvor i Marseille i forrige uke, var den kommende duellen mellom Le Pen og Macron et klart og tydelig bakteppe.

Samtidig var temaene europeiske, og gikk rett inn i en stor europeisk debatt som har vært temmelig grenseoverskridende de siste ukene.

Jordbruksopprøret

Sinte bønder har preget debatten i en lang rekke europeiske land i månedsvis.

I Nederland startet opprøret allerede i 2022, som en protest mot nye, strengere klimakrav til jordbruket, særlig for dem som jobber med kyr.

Demonstrasjonene fikk ganske raskt et politisk uttrykk da det nye partiet Bonde-borger-bevegelsen (BBB) dominerte lokalvalget i landet. Ved parlamentsvalget høsten 2023 var noe av kraften forsvunnet. Men ingen politiske partier kan tillate seg å overse opprøret.

I flere land, ikke minst i Frankrike, har ytre høyre-partier vært aller ivrigst etter å markere seg som bøndenes talerør.

Marion Maréchal, Marine Le Pens niese, er hovedkandidat til Europaparlamentsvalget for ytre høyre-partiet Gjenerobring!

Da NRK møtte henne ved en jordbruksdemonstrasjon i Brussel tidligere i år, hadde enkelte demonstranter fortalt at de mente Maréchal bare var blant dem som prøver å «surfe på protestbølgen».

Det ville hun ikke høre snakk om.

– Nei, det er ingen som surfer på en bølge her, sa Maréchal.

– Jeg er her for å stå ved jordbrukernes side. Og jeg vil være talerør for deres sinne.

Det grønne skiftet

EUs grønne skifte er et av målene for bøndenes sinne. Og den som vil være talerør for sinnet, går nokså bredt når den grønne politikken kritiseres.

Selv om den konservative kommisjonspresidenten Ursula Von Der Leyen har vært en viktig pådriver for et grønt skifte, merkes presset mot sentrum/høyre-partiene, fra partier lenger til høyre.

Noen av miljøtiltakene er allerede trukket tilbake, som et forslag om rask reduksjon av bruken av sprøytemidler i landbruket.

Andre saker som vil dukke opp i valgkampen i mange land, er når utfasingen av bensinbiler skal skje.

Mens man har merket at den grønne politikken har fått sterkere kritikk de siste månedene, er det fortsatt slik at bekymringen for klimaendringer er den viktigste politiske saken for svært mange velgere.

Migrasjon

Det gjelder også migrasjon, som i et land som Tyskland står øverst på listen over hva folk er opptatt av.

Da de konservative folkepartiene i partigruppen PPE la fram sitt valgmanifest 6. og 7. mars, handlet store deler av det om asyl- og innvandringspolitikk.

Dette er et område der man allerede kan ane et nytt og dypere samarbeid mellom sentrum/høyre-partier og ytre høyrepartier.

Samtidig har enkelte sosialdemokrater markert seg tydelig som forkjempere for en strengere migrasjonspolitikk.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen er kanskje det tydeligste eksempelet på det. Da hun holdt tale for sine med-sosialdemokratier i Roma fikk likevel migrasjon bare et par setninger. Det var krigen i Ukraina og forsvaret av Europa som dominerte.

Forsvar

Krigen i Ukraina har endret måten europeere tenker om forsvar på. Og de fleste partigruppene som kjemper om innflytelse i Europaparlamentet legger vekt på at det er de som sitter på de beste løsningene.

For Ursula von der Leyen og sentrum/høyre-grupperingen blir forsvaret av Europa et kjerneområde i den neste femårsperioden, ikke ulikt det synet sosialdemokraten Mette Frederiksen har forfektet.

Samtidig kommer også motstanden mot fortsatt støtte til Ukraina til å trekke velgere både ytterst til venstre og ytterst til høyre.

EUs mest markante motstander mot våpenstøtte til Ukraina, Ungarns statsminister Viktor Orban, tilhører ikke lenger noen partifamilie, etter at hans parti i praksis ble kastet ut av den store konservative gruppen.

Det skal imidlertid pågå samtaler som kan la ham få bli i gruppen ledet av Italias statsminister Giorgia Meloni.

Ettersom de to er svært uenige i Ukraina-spørsmålet, kan det bli et interessant eksempel på en splittelse på høyrefløyen i Europa som gjør at innflytelsen ikke nødvendigvis blir så stor som enkelte meningsmålinger kan tyde på.

Europa mot høyre

En mulig høyredreining som følge av samarbeid mellom sentrum/høyre og ytre høyre er likevel en hovedsak for mange partier.

For den europeiske venstresiden ser det ut til å bli en hovedsak, der advarslene om hva som vil skje hvis ytre høyre på den måten får mer innflytelse utgjør et hovedfundament i valgkampstrategien.

Da Spanias statsminister Pedro Sanchéz holdt sin åpningstale ved sosialdemokratenes kongress i Roma 3. mars, mente han at «Europas sjel» står i fare på grunn av ytre høyre-partiene.

Sanchez har hatt en viss suksess med den strategien på hjemmebane. Advarslene om hva et samarbeid mellom spanske konservative og ytre høyre-partiet Vox ville føre til, var med på å mobilisere nok velgere til at Sanchez så vidt vant valget i Spania i høst.

I juni får vi svaret på om budskapet har gjenklang i resten av Europa.