Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Dette føles galt. Det er det eneste jeg tenker.

Fatema og Ahmad er nesten som annen norsk ungdom. Nesten.

Fatema og Ahmad i Moria leir fotografert av Knut Bry.

Fatema og Ahmad kom til Lesvos i Hellas 26. august. I januar 2014 ble de og foreldrene sendt ut av Norge med tvang. Nå flykter de for andre gang.

Foto: Knut Bry / Tinagent

Det er mørkt. Svart. Langs veien ser vi skygger som blir til mennesker. Vi er tvunget til å kjøre forsiktig. Det er lett å treffe en av dem.

Hvem er de alle? De som lever i og utenfor Europa på en og samme tid.

Hvem er egentlig Fatema og Ahmad? Og hva gjør de her? Vet de det selv?

  • Meld deg på nyhetsbrevet til Urix: Klikk her

Vi er en til to kilometer fra Moria leir. Fatema og broren Ahmad sitter i baksetet. Hun er kald, skjelver, hoster tørt.

Vi har vært med sammen noen timer inne i byen, men det har striregnet og ingen av oss har klart å bli helt tørre.

Fatema er også litt brydd. De to siste dagene har hun brukt timer foran vårt kamera. Hun ville gjerne ha tatt seg litt bedre ut.

Huden er dårlig; kviser, utslett, infeksjon i en talgkjertel under øyet.

– Det er virkeligheten, sier hun. Det er som det her.

Ahmad er en litt mindre bekymret type, som Askeladden. Tar de gleder som byr seg, optimist og ganske robust.

NRKs fotograf Jeroen Mortier gir forsiktig gass, men lener seg litt overdrevent til siden og bakover. «Oi, oi oi så fort det går!» Han styrer inn i sølepytt og lar spruten stå flere meter inn over steingjerdet langs veien. Gutten i baksetet fryder seg.

13 år. Ikke mer, men voksen når han må. Sterk som sin søster.

Vi er fremme.

Europas største flyktningleir

Dette føles galt. Det er det eneste jeg tenker.

Jeg går med Ahmad og Fatema opp langs gjerdet. Folk bor på både utsiden og innsiden. Piggtråden er overflødig.

Fatema og Ahmad levde i litt under fire år i Ål i Hallingdal. I 2014 ble de sendt med tvang ut av Norge til Kabul.

I sentrum i Ål bor det totalt 2300 mennesker fordelt på 271 kvadratkilometer.

I Moria leir bor det 16.300 mennesker på 0,48 kvadratkilometer i selve leiren, og så spredt under oliventrærne rundt. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har satt kapasiteten i leiren til litt under 3000 personer.

Ahamd ser inn i en gjørmete leir.

Ahmad fotografert av fotograf Knut Bry, som selv er fra Hallingdal. Bry har jobbet som frivillig hjelpearbeider blant flyktningene og migrantene på Lesvos siden 2016.

Foto: Knut Bry / Tinagen

Ifølge hjelpeorganisasjonene er det er mer enn 100 personer per do.

Det er knapt dusjer. Vil du bruke de som er, må du stille deg i kø klokken fire om morgenen.

Fordelen med det kalde vinterregnet er at det skyller på bort stanken. Ulempen er at du aldri blir tørr. Du blir syk.

Moria-leir på Lesvos, Hellas

Moria leir er Europas største flyktningleir. Den har vært et fengsel og tilhørte det greske militæret.

Foto: Knut Bry / Tinagent

Skyggemenneskene

Idet vi kommer frem til hullet i gjerdet som de pleier å bruke som inngang, tilbyr jeg meg å følge dem. Journalister har ikke lov å gå inn leiren, men jeg ser ingen vakter. De sier de helst ikke vil.

– Vi vil få så mye oppmerksomhet fra de andre i leiren, sier Fatema.

Jeg ber dem tekste meg så raskt de er inne hos mamma og pappa. Imens venter fotograf Jeroen Mortier og jeg i bilen.

Skyggene vi så gå mot leiren fra byen litt før, kommer inn i flomlyset fra hovedinngangen til Moria. De åpenbarer seg igjen som mennesker før de forsvinner inn eller opp langs siden av leiren. Ny mennesker kommer ut der de andre går inn.

Moria-leir om etter at mørket har lagt seg.

Moria leir sover aldri helt.

Foto: Knut Bry / Tinagent

Alle har sine egne historier, selvsagt. Nå kommer det flere enn noen gang siden flyktningkrisen i 2015 og 2016. I døgnet er det 300–400 som klarer å krysse fra Tyrkia til Lesvos.

Langt de fleste blir fremdeles stanset av tyrkisk kystvakt og politi. EU betaler Tyrkia milliarder av euro for å hindre flyktninger og migranter i å ta seg over.

Fatema og Ahmads familie betalte menneskesmuglere for komme seg forbi kontrollene.

750 dollar per person for fire personer. Ahmad, Fatema, mamma og pappa. Lillebror var gratis. Det er jo også de minste som har minst sjans til å klare seg hvis noe går galt.

Fatema var liten da hun kom til Norge. Den første flukten fra Afghanistan husker hun ikke så mye av.

Det hun vet, er at de flykter av samme grunn nå som da. De forteller at Taliban mener pappa er skyld i at afghanske regjeringssoldater fant og drepte broren til en lokal talibanleder.

De blir trodd og så sendt ut

I de norske rettspapirene blir familien trodd. Forklaringen henger sammen. Farens gjengivelse av lokale forhold om politikk og geografi i hjemprovinsen Uruzgan er detaljerte og korrekte. Norske myndigheter sier det er sannsynlig at familien vil bli forfulgt av Taliban hvis de returner til hjemprovinsen. Norge mente likevel at det trygt å sende familien til det som kalles internflukt.

Jeg har likevel et spørsmål. Et spørsmål jeg ikke får svar på i dette brevet. I dommen finner jeg ingen gjengivelse av den konkrete trusselen faren forteller om. Har han ikke fortalt det? Er noe tapt i oversettelsen? Kommunikasjonsrådgivere snakker ofte om eie sin egen historie. Og om å eie sin egen krise.

Familien eier definitivt krisen, men retts- og sakspapirene forteller om familie som sliter med å eie sin egen historie. Sin egen sannhet. Det stilles detaljerte spørsmål om splid og om familiemedlemmer utover den kjernefamilien vi møter. Detaljer jeg ikke kan gå inn i uten å krenke deres privatliv.

Konklusjonen er likevel at de blir trodd. De er en familie som risikerer forfølgelse i Afghanistan.

En familie UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, mener aldri skulle bli sendt tilbake til Afghanistan.

Ikkje sidan flyktningbølga i 2016 har så mange kome over havet som no. Og midt i den overfyllte leiren Moria fann NRK mellom andre 16 år gamle Fatima. . I 2014 vart ho og familien sendt ut av Norge - til den afghanske hovudstaden Kabul - der norske myndigheiter meinte dei skulle vere trygge. No er dei på flukt til Europa igjen

Ny flukt

Det Fatema også vet, er at internflukten ganske raskt ble en ny flukt ut av Afghanistan. Hun vet også at denne flukten var og er langt vanskeligere.

I ett år og to måneder etter utsendelsen fra Ål til Kabul, bodde familien på et rom uten vann og uten strøm. Kabul er ikke deres hjemby.

De sier de var lite ute. Pappa Mohammad Rahimi var redd for Talibans nett av spioner og informanter.

De reiste til Teheran. De ble der i flere år. De hadde ingen papirer som kunne gi dem lovlig opphold. Det var vanskelig for far å finne jobb og inntekt, men de bodde bedre i en leilighet med strøm og vann.

Etterhvert begynte de å bli urolige for at Iran skulle sende afghanere tilbake. De reiste videre.

Først til fots og med hest. I Tyrkia forteller de at de ble fraktet i en minibuss hvor setene var tatt ut. 60 personer lå oppå hverandre. Det var vanskelig å puste. Veien var bratt og svingete.

I en gummibåt med vann til livet

Fremme ved havet, på stranda på tyrkisk side, forteller de at menneskesmuglerne jagde dem om bord i en gummibåt.

De sier det var 48 personer i en båt beregnet for 12. De lå oppå hverandre.

Ahmad havnet tredje lengst frem. Midthavs forteller de at de ble møtt av et gresk marinefartøy som begynte å sirkle rundt dem. Fartøyet skal ha laget kraftige bølger. Over høyttalere blir det ropt at dette er Hellas. De må snu.

Gummibåten skal ha begynt å ta inn vann foran. Ahmad hadde vann til livet. Han var redd og begynte å gråte. Familien fikk tak i ham, og dro ham opp. Han ble liggende oppå Fatema. Igjen slet Fatema med å puste.

Det greske marinefartøyet styrte bort. Et annet skip kom og plukket dem opp. De vet ikke hvem skipet tilhører, kanskje UNHCR, men de blir satt i land på Lesvos, i Europa.

For andre gang i sine korte liv har flyktet til EU og til Schengen-området. De vet ikke hvor veien går videre. De vet kun at de vil til Ål i Hallingdal.

Morsmålet er først og fremst mors språk

De står ved stranden og ser ut over havet.

Ahmad vil gjerne være stor, og legger armen om søsteren. Hun skyver den vekk. Det er hun som er sjefen.

Ahmad og Fatema på stranda på Lesvos,

Ahmad og Fatema ser ut over haver der de krysset fra Tyrkia til Europa.

Foto: Philip Lote / NRK

Hun retter ham når han snakker, men samtalen de to imellom går alltid på norsk.

Deres morsmål er i virkelighet deres mors språk. De kan verken lese eller skrive dari. De snakker ofte norsk til foreldrene, som svarer på dari.

Vi må slå i hjel en time inne i Mytilini, hovedstaden på Lesvos, mens vi venter på at en mobilbutikk skal åpne. Jeg har sagt at NRK kjøper mobildata til dem, så vi skal kunne tekste om en intervjuavtale dagen etter.

Jeg sier vi tar noe å drikke, men tenker at de kanskje er sultne. Jeg spør Ahmad om han vil ha en burger. Jeg har ikke sett en gutt lyse opp så mye på lenge. Han tar en dobbel. Søsteren skal ha det samme.

Livet i leiren

Jeg slutter å tenke på dem som asylsøkere, mer som norsk ungdom jeg har truffet på reise i utlandet.

De forteller om leiren. Om matkøene og om konteineren de deler med tre andre familier. Om de arabiske enslige mennene i naboboksene som slåss hver natt, ofte med kniver og hammere.

– Da er det ikke anbefalt å gå ut sier, Fatema.

Ahmad snakker om slalåm i Ål og om at han var god på ski. Om vennene han hadde der. Fatema snakker om livet som er satt på pause. Årene med skole som hun har mistet. Hun snakker om at dette er høsten hun skulle ha begynt i førsteklasse på videregående.

De snakker om bøker som bli sendt fra Norge. Skolebøker og Harry Potter. At de bruker all ledig tid på å lese.

Fatema og Ahmad over engelskoppgaver i sentret til dråpen i havet

Fatema og Ahmad over engelskoppgaver. I regi av hjelpeorganisasjonen Dråpen i havet får de to timer engelskundervisning to ganger i uken.

Foto: Knut Bry / Tinagent

De prater som mine barn, som mine barns venner hjemme i Norge. Språket er det samme. Refleksjonene ligner. Det er bare det de forsøker å sette i perspektiv, som er så annerledes.

Den nye regjeringen i Hellas har sagt de vil stenge Moria og andre overfylte leire på de greske øyene.

De skal erstattes med lukkede, litt mindre interneringsleirer med bedre fasiliteter, og hvor de holdes lukket inntil asylsøknaden er ferdig behandlet.

Fatema håper de er ute av Moria før det skjer.

– Nå kan de gå ut og komme tilbake, men likevel slåss de hver natt. Tenk hvordan det blir hvis de blir lukket inne, sier hun.

En halv burger til lillebror

Når burgerne nesten spist spør jeg: Vil dere bruke doen her før vi går?

– Ja.

Igjen kvikner de til. Denne gang Fatema mer enn broren.

– Da slipper vi å gå på do i leiren, sier hun.

Fatema har spist halve burgeren.

Den siste delen tar hun med til den minste broren som er igjen i leiren.

Føles galt

To kvelder på rad kjører vi dem tilbake til leiren etter å ha gjort opptak rundt på Lesvos, for at de skal fortelle og forklare sin historie.

De forsvinner inn gjennom gjerdet.

Etter 10–15 minutter ringer de.

– Vi er fremme. Mamma og pappa hilser, sier Fatema.

Fotograf Jeroen Mortier og jeg er helt tause de første kilometerne. Hjemme i Belgia har han sine to små gutter. I Norge har jeg mine tre barn som er på samme alder som Ahmad og Fatema.

Det føles galt. Inne i leiren har de sin mamma og pappa. Det er ikke noe annet du kan gjøre enn å kjøre dem tilbake til leiren til sin familie.

Men du vet at du aldri før har gjort noe på jobb, som kjennes mer galt.

SISTE NYTT

Siste nytt