Fatema Rahimi
Foto: Knut Bry

Livet etter Norge

Fatema bor i en overfylt flyktningeleir på Lesvos. Etter at hun og familien ble tvangsutsendt fra Norge, har livet vært fullt av dramatikk og håpløshet. Nå har en verdenskjent motefotograf plutselig fått betydning i 16-åringens liv.

Et eller annet sted i Egeerhavet eller langs fjellveier i Iran, ligger det en CD med et julespill fra Nedre-Ål skule. Fatema Rahimi satt med CD-en i hendene hver dag. Nå er den borte.

På CD-en er det et videoopptak av en norsk fjerdeklasses oppsetning av Kardemomme by fra desember 2012. Hovedrollen som politimester Bastian fikk Fatema, flyktningjenta fra Afghanistan.

Da hun var ti år gammel ble Fatema og familien tvangsutsendt til Kabul, en by som beskrives som et av verdens farligste steder. Derfor sender ikke lenger Norge barnefamilier dit. Og derfor flyktet også Fatema og familien videre, med en drøm om en gang å komme tilbake til Norge.

Reisen til Europa har nå stoppet i den overfylte Moria-leiren på Lesvos. Fatema unngår å spise mat i frykt for å måtte gå på do, en do hun deler med 100 andre flyktninger.

Det finnes omtrent ingen positive ting i livet til Fatema nå, men fra uventet hold kommer det hjelp. Fra en verdensberømt motefotograf som har dårlig samvittighet.

CD-cover av Kardemomme by

Fatemas CD har forsvunnet, dette bildet er tatt av Espen Karlsen i støttegruppa på Ål, som hadde barn i samme klasse som Fatema. Det lavoppløselige bildet på CD-coveret har hatt enorm betydning for Fatema siden hun måtte reise fra Norge.

Foto: Espen Karlsen

Et liv med fiffen

Knut Bry er et navn som gir anerkjennende nikk rundt om i de store motehusene i Paris og New York.

Da han var i starten av 20-årene, pakket han sammen fotografiene sine og selvdesignede klær, og troppet like så greit opp hos Vogue i Paris.

Slik startet karrieren til en av verdens mest kjente motefotografer.

Et ikonisk bilde han tok av Whitney Houston på 80-tallet ble i fjor sommer republisert i franske Vouge, og sier kanskje noe om hva slags status den nå 73 år gamle Bry har i miljøet. Ikke at han bryr seg nevneverdig. Moteverden er helt fjern fra der han befinner seg nå.

   Whitney Houstoni Seventeen Magazine i 1987

Whitney Houston i Seventeen Magazine 1987 / Vouge 2018. Foto: Knut Bry / Tinagent

Knut Bry for Røros Tweed

Bry sier han nå kun gjør fotojobber for norske produkter han anser som bærekraftige. Han har blant annet samarbeidet med Ingunn Birkeland for Røros Tweed. Foto: Knut Bry / Tinagent

Bildet publisert i PS Magasin / Tique Magasin. Foto: Knut Bry / Tinagent

Del av moteserie i Marie France

Et av bildene i en moteserie publisert i det franske magasinet Marie France. Foto: Knut Bry / Tinagent

– Motebransjen er en ganske bisarr bransje. Den er utrolig morsom og inspirerende, men også ganske ille hvis du tenker på overforbruket, masseproduksjonen og hysteriet. Jeg har dårlig samvittighet for kulturen jeg har bidratt til, forteller han.

– Jeg skulle ønske jeg ble mer bevisst tidligere, på hva som er nyttig. At jeg begynte å bidra før.

Knut Bry

Knut Bry startet opprinnelig med å sy klær, som han også fotograferte selv i tillegg til å være modell. Møtet med Vogue i 1975 ble begynnelsen på en innholdsrik karriere.

Foto: Marius Nilsen

Hele sitt profesjonelle liv har Bry omgitt seg med mennesker som lever på første klasse, et liv med fiffen, med glamour og femstjernershoteller. Noen steder så snobbete at han nesten ikke fikk puste. Noen superstjerner med så store egoer at de ble motbydelige.

Bry har reist verden rundt og brukt opp CO₂-kvoten si et utall ganger. Nå er det kun ett sted han reiser. Til en flyktningleir på Lesvos.

En natt i august

Fatema og familien kommer fra en liten landsby i Afghanistan hvor de mente de ble truet av Taliban. Derfor flyktet de til Norge. Mens asylsaken deres gikk sin i gang i det norske byråkratiet, knyttet de sterke bånd til lokalsamfunnet på Ål.

Fatema var seks år og begynte på skolen. Norsk ble språket hennes. Når hun snakker Dari med foreldrene sine, må hun fremdeles stadig ty til norske ord. Hun fikk klassekamerater, venner. Spilte fotball, kjørte slalåm og likte å lese.

Fatema på skidag arrangert på mottaket på Ål. Her er hun ni år gammel. Foto: Bente K. Sletten

Pappa Mohammad Hassan og lillebror Nasir Ahmad. Foto: Bente K. Sletten

Nasir Ahmad med roperten under en akekonkurranse. Foto: Bente K. Sletten

– Det var barndommen min. Jeg har levd best i Norge. Resten av livet mitt har bare vært på flukt. Jeg føler meg egentlig ikke som en afghaner, jeg føler meg norsk, sier Fatema.

Utlendingsdirektoratet trodde på historien til familien, at de ikke ville være trygge i landsbyen de kom fra. Men, UDI mente de kunne leve trygt som internflyktninger i Kabul, noe Utlendingsnemnda og Oslo tingrett senere har slått fast at var en riktig beslutning.

Etter fire år og fire måneder i Norge, måtte de begynne livet på nytt på et sted de ikke kjente noen.

Det var akkurat ett år før Justisdepartementet vedtok at barnefamilier uten nettverk i Afghanistan ikke kan henvises dit som internflyktninger, at Fatema og familien ble sendt dit med fly.

Det var akkurat et halvt år for tidlig til at avtalen mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre om lengeværende asylbarn ville gjelde henne, hvor Fatemas tilknytning til Norge ville fått større betydning.

Fatema har aldri sett videoopptaket av Kardemomme by igjen, hun har ikke hatt noen PC, men på forsiden av coveret var et bilde av hele klassen hennes. Hver dag har hun sittet med CD-coveret i hendene. Først i Kabul, deretter i Teheran i Iran. For det tok ikke så lang tid før familien følte seg tvunget til å flykte videre. De opplevde Kabul som et ulevelig sted.

I flere år levde de i Teheran. Det kom et nytt barn inn i familien, Javad, som nå er tre år gammel. Livet som ulovlige flyktninger var vanskelig. De fryktet for at pappa Mohammad Hassan skulle bli sendt tilbake til Afghanistan.

Fatema og Nasir Ahmad

Lillebror Nasir Ahmad og Fatema kan kan kun skrive og lese på norsk, og kom derfor aldri i gang med noe skolegang i Iran.

Foto: Knut Bry

Med Javad på armen gikk de derfor hele veien til Tyrkia. Etter å ha gjemt seg i skogen i flere dager ved kysten, fikk de en natt i august i år plass i en båt beregnet på 12 personer, forteller Fatema. Hun sier de var 40 voksne, i tillegg til et ukjent antall barn, sekker, plastposer og annen bagasje.

Over 1000 personer har mistet livet i et forsøk på å krysse Middelhavet til Europa så langt i år. Også for Fatema holdt det på å gå fryktelig galt.

Prøver å ikke spise

– Det var en annen båt som redda oss, midt på veien. Hvis ikke de hadde dukket opp så hadde vi med 99 prosent sikkerhet vært på havbunnen, sier hun.

I stedet ligger CD-en med Kardemomme by på havbunnen eller et eller annet sted langs veien fra Teheran. Nasir Ahmads minnealbum fra tiden i Sando barnehage har de også mistet.

Men de mistet ikke livet, de kom i land, til Moria.

Achmed og Fatema Rahimi

Bildet av Nasir Ahmad og Fatema er tatt i Teheran, da de fikk besøk av Astrid Notø Larsen i støttegruppa for familien Rahimi. Notø Larsen hadde blant annet med seg skolebøker og Harry Potter-bøker, som Fatema syntes det var fryktelig trist å etterlate da de reiste fra Iran.

Foto: Astrid Notø Larsen

Nå bor familien på fem i en isobox med tre andre familier. Plassen de har til rådighet er litt større enn et teppe. Alle kan ikke ligge utstrakt og sove samtidig. Det er uansett lenge siden Fatema har klart å sove særlig lenge av gangen.

– Jeg tror ikke det er noe som er hyggelig i Moria. Det jeg er mest redd for, er at vi skal bli her lenge, sier hun.

Isoboksene i Moria

I såkalte isoboxer bor flyktningene i Moria. Flere bor også i telt og venter i kø på å få plass i en isobox. Dette bildet er fra 2017.

Foto: Knut Bry

De har fått fatt i en telefon, deres viktigste kontaktpunkt med omverdenen. Inne fra Moria forteller Fatema om livet hun lever nå.

– Moria er et forferdelig, fryktelig sted. Det er fryktelig urent. Pappa må stå i kø i flere timer hver dag for å få mat, men den er ikke kokt nok og noen ganger er det hår. Jeg prøver å ikke drikke eller spise for å slippe å gå på do. Må du på do må du stå lenge i kø. Det er så urent. Jeg blir kvalm av lukta der inne. Jeg prøver å ikke gå på do.

Hun forteller at det er dyr i isoboxen, kakerlakker og veggedyr. Hun har en sykdom som gjør at ansiktet hovner opp, hun mister hud og det klør. Lillebror Javad har vært mye syk siden de kom, og har ofte høy feber og kvalme. Når det regner, strømmer det inn fra hull i taket og inn gjennom sprekker i de små vinduene. Alle tepper og alt de har blir vått.

Toalettforholdene i Moria

Ingen, utenom beboerne, får komme inn i Moria som er strengt bevoktet. Likevel klarte Bry i 2017 å snike seg inn i noen minutter med kamera og dokumenterte blant annet toalettfasilitetene. Ifølge UNHCR er det ett toalett per 100 personer i Moria.

Foto: Knut Bry

– Vi hadde ikke forventet oss dette stedet. Jeg trodde ikke at det kunne være så ille. Jeg vil bare ut herfra, sier hun.

Via mobilen holder de kontakt med venner i støttegruppa i Norge. Det er de som igjen kontakter oss i NRK, spør om vi ikke kan fortelle om Fatema. Hun som en gang var politimester Bastian i julespillet og som nå sitter fanget i Moria. Personer i støttegruppa forteller at det bor en norsk fotograf på Lesvos nå, kanskje han kan hjelpe?

Livets tilfeldigheter

Moria er egentlig ikke en flyktningleir, det er et sted asylsøkere skal være i transitt, i kort tid, i påvente av behandling av asylsøknaden på fastlandet.

Ifølge Flyktninghjelpen kan det ta over et år før nyankomne asylsøkere får behandlet søknaden sin.

Samtidig er det flere tusen som har papirene klare til å komme seg videre, som venter på statlig transport fordi de ikke har penger til å reise til fastlandet selv.

Utenfor Moria

Slik ser det ut utenfor Moria på en finværsdag i september. Når det regner, flyter gjørme og søppel til en slags elv.

Foto: Knut Bry

Det bor over 14.000 i Moria nå, rapporter flyktninghjelpens stedlige representant, i en leir som er beregnet på 3.500 personer.

Her florerer det av diaré og lungebetennelse, og situasjonen beskrives som stadig mer uholdbar.

For noen få flyktninger finnes det et alternativ. De som i utgangspunktet har det aller verst og som har aller mest lidelse, velges ut fra Moria og får bli med til leiren Pikba, som ligger et helt annet sted på Lesvos. Til ordentlige hus, helsehjelp, skoletilbud, matservering, leker og aktiviteter.

Pikba er drevet av donasjoner og frivillig arbeid. Lederteamet i leiren i samarbeid med UNHCR står for den nesten umulige utvelgelsen av de aller mest sårbare som får komme dit. For tiden har de økonomi til å huse 80 mennesker.

Her jobber Knut Bry.

Moria vs. Pikba

Kontrasten mellom Moria (t.v.), hvor 14.000 mennesker er stuet sammen, og leiren Pikba (t.h.), hvor 80 mennesker bor.

Foto: Knut Bry

Han er kjøkkenansvarlig, og lager hver dag mat til alle som ønsker å spise i matsalen i stedet for å lage sin egen fra matkassene de får utdelt.

Bry følger aldri noen oppskrift, som i livet hans ellers blir det meste til underveis. Au pif, som Bry kaller det, hans favorittuttrykk på fransk. Livets tilfeldigheter. Art by accident.

– Jeg skal bare fiske ut noen sitroner og auberginer, sier han på telefon fra kjøkkenet på Pikba.

Samtalen vår blir stadig avbrutt. Moath, opprinnelig kokk fra Bagdad, trenger hjelp til å finne igjen skjærefjølene. Og Madame Oil, som Bry kaller damen fra Irak, kommer som vanlig innom for å be om mer olivenolje. Bry ler, selvfølgelig skal hun få.

Knut Bry på Lesvos

Bry er kjøkkenansvarlig, og lager hver dag mat til omkring 40 personer. Å lene seg tilbake og nyte en avslappet pensjonisttilværelse passer ham dårlig.

Foto: Privat

– Hver dag treffer jeg de mest fantastiske mennesker. Pikba har blitt som en stor familie. Dette er den totale motpolen til Moria, det her er sånn leirer skulle drives.

Sommermånedene synes Bry blir for varme på den greske øya, da reiser han til barndomshjemmet sitt på Hovet, helt øverst i Hallingdal. Et sted som for ham alltid har vært et ankerfeste, en halvtimes kjøretur unna der Fatema har hatt de fineste fire årene av livet sitt.

– Så de er i Moria. Stakkars mennesker. Send meg nummeret, så kan jeg se hva jeg får til, svarer han på spørsmålet om han tror det er mulig å ta nye bilder av den afghanske familien.

En varm dusj

I en maurtue av folk utenfor Moria finner de hverandre. Fatema, mellomste bror Nasir Ahmad, lillebror Javad og pappa Mohammad Hassan, og Knut Bry. Mamma Masoma Moradi må bli igjen i isoboxen. En fra familien må alltid være der for å passe at tingene deres ikke blir stjålet.

Familien Rahimi i Moria

Pappa Mohammad Hassan, lillebror Javad, mellomste bror Nasir Ahmad og Fatema er avbildet rett utenfor Moria leir. Også utenfor leiren bor flere flyktninger, noen synes det er bedre der, mens andre ikke har fått plass inne i Moria.

Foto: Knut Bry

Det blir et hyggelig møte. Bry tar de med seg til studiesenteret Metochi drevet av Universitetet i Agder. For første gang på aldri så lang tid får de dusje, i varmt vann. De får mat, får låne noen norske bøker.

Noen dager senere møtes de igjen. Bry har med soveposer. To par sko og fem tepper. Nå har lillebror Javad blitt så dårlig at han må på sykehus. Bry kjører de dit. En uke senere er mamma Masoma fortsatt på sykehuset sammen med Javad, men nå går det litt bedre. Bry skal møte familien igjen. Han har med seg penger sendt fra støttegruppa så de kan kjøpe seg mat på butikken.

I løpet av kort tid har Bry blitt et av få lyspunkt i Fatemas tilværelse.

– Jeg synes han ligner på Hallvard. Læreren min jeg hadde i andre og tredje klasse. Så ble han pensjonist og jeg ble så lei meg for at han ikke skulle jobbe mer, forteller hun.

Fatema sier hun blir varm inni seg når hun får snakke norsk. Når hun får treffe andre nordmenn, som kommer fra samme sted som hun kommer fra.

– Jeg takker Gud for at jeg fant Knut. Og at han fant meg også da. Jeg er veldig takknemlig.

Fatema Rahimi og Knut Bry

To kontrastfylte liv med et felles krysningspunkt i Hallingdal møtes utenfor Moria.

Foto: Knut Bry

For Fatema blir dagene i Moria til uker, til måneder. Samtidig holder verden pusten. Tyrkias president truer med å åpne grensene og sende over 3,5 millioner flyktninger mot Europa, mot Lesvos og Moria. Hva skjer med Fatema da?

Snart skal temperaturen krype nedover. Regnet komme oftere. I desember reiser de fleste frivillige hjem. I januar kan det regne infernalsk. Vinden kommer rett inn fra havet.

Heldigvis for Fatema finnes det en 73-åring som planlegger for sin fjerde julefeiring og vinter på Lesvos. Blir det litt bedre økonomi i Pikba klarer han kanskje å få lirket dem inn i tide. Kanskje.