Det blir muligens bråk av dette

Men i forrige uke fikk jeg endelig mulighet til å være til stede på konferansen som er en institusjon her i Washington.

Et slags eksempel på det mest spektakulære denne byen har å by på.

Vil du på teater eller musical i USA, reiser du til New York. Vil du gamble, drar du til Las Vegas og vil du høre jazz, drar du til New Orleans.

Til Washington drar du om du vil tilbringe timer og dager inne i store kongresssaler sammen med dresskledde mennesker med navneskilt rundt halsen. Der samles folk for å høre politikere snakke seg hese mens saler jubler og dramatisk musikk velter ut av høytalere.

Det finnes mange årlige, politiske megashow. Konferansen for kristne høyrevelgere, konferansen for konservative høyrevelgere. Konferanser for progressive demokrater, kvinner, våpenentusiaster.

Også er det AIPAC-konferansen. Konferansen for dem som støtter Israel.

Og det er det visst stadig flere som gjør, skal en bedømme det ut fra oppmøtet.

For 18.000 mennesker møtte fram til AIPACs årlige happening i forrige uke.

AIPAC er American Israeli Public Affairs Committee. Startet i 1963 for å styrke og beskytte forholdet mellom USA og Israel og styrke begge landenes sikkerhet. AIPAC er en lobbygruppe med mer enn 100.000 medlemmer.

På AIPAC-konferansen har de fleste amerikanske presidenter en gang stått og sagt at de elsker Israel. Slik innflytelse har AIPAC.

Skapte debatt

Det var altså på mandag i forrige uke at jeg klokka seks om morgenen kjørte gjennom stille bygater ned til Washingtons største idretts- og konserthall.

Der var det allerede folksomt. Journalister, hunder og sikkerhetsvakter.

Etter å ha fått gjennomsøkt vesker og kamerautstyr og blitt grundig kroppsvisitert, slapp jeg inn i Verizon-senteret.

Vi mediefolk ble geleidet opp på gallerier høyt oppe under taket. Derfra hadde vi panoramautsikt over den roterende scenen og folkehavet som etterhvert fylte setene.

Jeg har alltid vært fascinert av det jødiske USA selv om jeg faktsk aldri har vært i Israel.

Før jeg tråkker i fella er det viktig å trekke opp et skille. AIPAC-konferansen kalles Israel-lobbyens konferanse.

Men Israel-lobbyen er ikke det samme som den jødiske lobbyen.

Et stort flertall av USAs jøder stemmer på demokratene, og mange liker ikke politikken til Benjamin Netanyahu.

AIPAC har også mange ikke-jødiske medlemmer og støttespillere, ikke minst konservative republikanere.

Men det var mange jødiske amerikanere i salen jeg satt i forrige mandag.

Og det som skjedde der har skapt intens debatt i uka som har gått.

Clinton og Trump på besøk

Til AIPAC-konferansen kommer som nevnt alle som gjerne vil bli president i USA.

Det gjorde de også i år. Hillary Clinton åpnet ballet, og om ettermiddagen kom både Kasich, Trump og Cruz.

Den eneste som ikke kom for å tale var ironisk nok den eneste jødiske presidentkandidaten.

Bernie Sanders kjenner seg ikke hjemme hos AIPAC, og ville ikke avbryte valgkampen på vestkysten for å reise til Washington.

Han tilbød seg å være med på videolink.

Men det var det bare Israels statsminister som fikk lov til.

Men nå litt mer om showet. Etter å ha hørt på israelske visesangere varme opp og fått presentert oppfinnelsene til flere israelske entreprenører, kom Hillary Clinton på scenen.

Hun er en sterk støttespiller for Israel, og har vært her mange ganger før.

Men hun smiler ikke der hun står på scenen. Hun ser sint ut. En kan ikke forhandle om Israels sikkerhet, sier hun med adresse til presidentkandidaten som hun mener vil forhandle om alt mulig fordi han mener han er en slik fremdragende forretningsmann.

Folk klapper og jubler, men det er glissent i deler av salen.

Demonstrerte mot Trump

Etterpå treffer jeg to unge jødiske studenter i gangen. De er studentmedlemmer av AIPAC. På musikkkonservatoriet i Brooklyn der hun studerer forsøker Kami å tale Israels sak.

– Men stadig flere er kritiske, forteller hun. Det er vanskelig å være jødisk Israel-aktivist i USA nå.

– Hva synes dere om Donald Trump, spør jeg. Kan han hjelpe dere?

De to førstegangsvelgerne er usikre. De liker ikke det nedsettende Trump sier om minoriteter.

Men de skal da komme og høre på ham etter lunsj. Etter lunsj er det varslet både demonstrasjoner og boikott.

Den jødiske fredsbevegelsen demonstrerer mot at han er invitert hit til AIPAC. Og en gruppe rabbinere vil ikke være til stede i salen.

De vil ikke ha en president som får mange jødiske amerikanere til å tenke på Europa på slutten av 1930-tallet.

Men da jeg kommer tilbake til Verizon-senteret et par timer senere, får jeg en opplevelse jeg sent vil komme til å glemme.

Taket løftet seg

De varslede demonstrasjonenet er ubetydelige.

Det som istedet preger gatebildet er virkelig endeløse køer av mennesker som vil inn. De strekker seg rundt hele den enorme hallen. Også presseoppbudet er mye større enn det var i morges.

Jeg setter meg på galleriet og ser at salen er helt stappfull nå. Det er hvertfall 30 prosent flere her enn da Hillary Clinton talte på morgenen.

Så kommer han på scenen. Til voldsomme fanfarer over høytaleranlegget, men forsiktig jubel fra salen først.

Fra den enorme storskjermen vinker Donald Trump til den stappfulle salen. Så begynner han:

– Jeg er en nykommer i politikken, men ikke i å støtte den jødiske staten, sier han.

Han skal rive Iran-avtalen i fillebiter.

USA skal legge ned veto mot alle forsøk på en fredsprosess i FN. FN er noe tull, mener Trump. En fredsavtale laget av FN vil bli en katastrofe.

– President Obama er kanskje det verste som har hendt Israel, sier Donald Trump.

Salen jubler. Det er nesten så taket løfter seg.

Bak meg sitter Vicky og roper «Yes, Yes, Yes!»

De andre to republikanske kandidatene, Cruz og Kasich får ikke den samme mottakelsen.

Skuffet

Etterpå treffer jeg rabbiner Eyton Hammerman i gangen. Han rister på hodet.

– Jeg er svært skuffet over hvordan salen reagerte sier han. Dette skal være en forsamling som støtter israel, det er svært uheldig at de klapper når noen angriper en sittende amerikansk president på den måten.

Og det stopper ikke her.

Dagen etter er det Israels statsminister som er hovedattraksjonen på konferansen. Han som ble invitert av republikanenre til kongressen i fjor, og kom dit for å forsøke å stanse Iran-avtalen.

Men først kommer AIPACs nyvalgte president og hele resten av ledergruppa på scenen.

De leser opp en pressemelding. Det er et flaut og rart øyeblikk. De ber rett og slett om unnskyldning for at deltakerne på deres egen konferanse jublet slik de gjorde for Donald Trump.

Det er ikke i AIPACs ånd å juble når noen sier at en sittende president er det verste som har hendt Israel. Og det sa altså Donald Trump.

Slutt på sarkasmen

I dagene etter har debatten rast, ikke minst i avisa The Forward, en toneangivende jødisk avis i USA.

Jeg kjenner mange amerikanske jøder, og i tillegg til å være ekstremt velutdannede og velartikulerte, elsker de å disktuere. De sarkastiske kommentarerne sitter gjerne løst.

Men debatten den siste uka har ikke vært sarkastisk i The Forward og andre jødiske talerør.

De mener ortodokse jøder og konservative republikanere har fått for stor plass i AIPAC.

Og at Netanyahus regjering har endret dette viktigste påvirkningsorganet for det avgjørende forholdet mellom USA og Israel.

De debatterer fortsatt om det var riktig å invitere Donald Trump til AIPAC.

Redaktøren i The Forward i New York, J.J. Goldberg, sier det slik:

– Donald Trump er ikke Hitler. Det som er skremmende er ikke hvem han er, men at han har vist oss hvem vi er.