Derfor splitter EU de konservative i Storbritannia

Selv om spørsmålet om hvorvidt Storbritannia fortsatt skal være EU-medlem gjelder alle politiske partier og velgere, har de mange ukene med valgkamp vært dominert av splittelsen i det konservative partiet. Dette er noen av de viktigste grunnene til at nettopp det partiet splittes:

1. De konservative har nesten alltid vært uenige om EU

Storbritannia ble medlem av EF i 1973, og landet var da ledet av en konservative regjering under Edward Heath. Den gangen var det venstresiden i Storbritannia som var mest skeptisk, men da landet avholdt folkeavstemning om medlemskapet i 1975 var det også flere konservative som stemte imot.

Skepsisen økte imidlertid raskt. I 1980 startet en fire år lang kamp med EF, ledet av den ferske statsministeren Margaret Thatcher som mente Storbritannia betalte inn altfor mye til fellesmarkedet. Hun vant, men skadet forholdet til mange av medlemslandene. Det var da hun uttalte de etterhvert så berømte ordene «I want my money back».

Derfra delte partiet seg sakte, men sikkert i to leire. Flertallet var for fortsatt medlemskap, men et svært høylytt mindretall har i alle år plaget den til enhver tids sittende leder med EU-spørsmålet.

2. Partiet har tapt velgere til UKIP

Selv om uavhengighetspartiet UKIP (UK Independence Party) aldri har hatt direkte innflytelse på beslutninger i britisk politikk, har det i årevis hatt stor indirekte innflytelse.

Frustrerte konservative velgere som følte de ikke fikk gehør for sin EU-skepsis i sitt eget parti, begynte i stedet å gi sine stemmer til UKIP som har som sin sak nummer én å få landet ut av EU.

Det toppet seg i 2014 da to parlamentsmedlemmer meldte overgang til UKIP, og vant sine gamle valgkretser på nytt i de påfølgende suppleringsvalgene. Kun én av dem klarte å holde på kretsen sin etter parlamentsvalget i 2015.

UKIP fikk tredje største andel av stemmene, men valgsystemet forhindret dem i å få inn flere enn sitt ene parlamentsmedlem.

3. Cameron trodde folkeavstemning ville roe gemyttene

Selv om David Cameron klarte å vinne et knapt flertall i parlamentet i det siste parlamentsvalget, var han fullstendig klar over at gleden kunne være kortvarig. EU-skeptiske partimedlemmer kunne stemme ned forslagene til regjeringen og han annonserte raskt at det skulle avholdes folkeavstemning om saken innen utgangen av 2017.

Flyktningkrisen i 2015 økte britenes skepsis til EU, og i frykt for en tilsvarende sommer i 2016 annonserte Cameron at folkeavstemningen skulle avholdes raskt.

Først reforhandlet han Storbritannias avtale med EU, men resultatet ga lite gehør hos politiske motstandere både i og utenfor paritet. Siden da har friksjonen bare økt.

4. Store politiske forskjeller

Partifloraen i Storbritannia er langt mindre enn for eksempel i Norge, dermed er det også et lang større spenn innad i partiene. I det konservative partiet går det fra moderate sentrum-høyre politikere som David Cameron til svært konservative politikere som står langt til høyre for sin partileder.

De mest konservative forsøker naturlig nok å dreie politikken i sin retning, og EU-saken har vært en brekkstang for nettopp dette.

5. Cameron fikk mektige fiender blant sine egne

Opprinnelig ville ikke David Cameron at regjeringsmedlemmene skulle få drive valgkamp frem mot EU-avstemningen, men lot seg presse.

Dermed valgte to fremtredende ministere, justisminister Michael Gove og arbeids- og pensjonsminister Ian Duncan Smith, å erklære seg som EU-motstandere og ble viktige forkjempere. Sistnevnte trakk seg også fra ministerposten sin.

Da også den avtroppende - og populære - borgermesteren i London, Boris Johnson, også valgte å støtte Brexit-kampanjen fikk det enorm oppmerksomhet.

Mange regner med at Johnson valge Brexit-siden for å posisjonere seg som arvtaker for Cameron.

Siden da har britiske medier nesten utelukkende dekket folkeavstemningen også som en kamp om videre lederskap av det konservative paritet.

6. Uansett resultat blir det trolig lederkamp

Ingen vet hva resultatet i folkeavstemningen blir 23. juni, men vi vet at det ikke stanser striden hos de konservative.

Vinner Brexit-siden, vil de kreve at statsminister David Cameron går av. Vinner Camerons side, vil det også komme krav om hans avgang - rett og slett fordi han har fått så mange fiender blant Brexit-tilhengerne.

Det er kun hvis han vil få et overveldende flertall i folkeavstemningen for fortsatt medlemskap at han kan sitte noenlunde trygt. Men ettersom Cameron sa klart fra før parlamentsvalget i fjor at han ikke ville gå til valg for en tredje periode, må han uansett gi seg innen 2020, og iallfall en del av partiet vil mene at tiden vil være moden allerede i år.