Forsvinningssaker som denne ender sjelden godt

En hvit kjole med blonder på armene. Det var det hun hadde på seg. En sånn kjole som nesten alle danske jenter får til konfirmasjonen.

Det lure smilet. Bildet ble tatt på konfirmasjonsdagen for to uker siden. Nå var det hovedoppslag i alle nettaviser. Ikke bare i Danmark, men også i Norge og Sverige.

Moren og stefaren skrev flere oppslag på sosiale medier. Desperasjonen og fortvilelsen var så vond å se.

Danmark holdt pusten.

Det var søndag og jeg var sent ute.

Min egen skyld.

Jeg var på vei fra København. Kjøreturen tar en times tid, men jeg hadde stoppet på en elektronikkbutikk. For å kjøpe det eneste jeg hadde glemt – en inverter. En kjekk sak som sørger for at man kan lade for eksempel kamera og PC med bilbatteriet.

Det var nemlig all grunn til å tro at det ville bli en lang natt. Langt fra andre muligheter til å få strøm.

Tenåringen på bildet i avisene hadde vært savnet i over et døgn. Forsvinningssaker som denne ender sjelden bra. I bagen lå derfor også en (nesten) nystrøket hvit skjorte, den svarte dressen og et svart slips.

Jeg antok dette før eller siden ville bli en drapssak. Da måtte i hvert fall antrekket være i orden.

Forsinket, men fortsatt nok tid. Jeg så på klokken i det jeg parkerte foran politihuset.

14.48.

Tolv minutter.

Jeg ante ikke da at forsvinningssaken jeg hadde reist for å dekke i dette minutt endret karakter totalt.

En politimann slapp meg inn i bakgården og jeg gjorde meg klar til ekstrasendingen klokken 15.00.

Like før vi gikk på lufta så jeg en sivilkledd dame stille seg opp foran mikrofonene. Meldingen hennes var kort:

«Vi må utsette pressemøtet med et kvarter på grunn av en utvikling i saken».

Rett etterpå hørte jeg på øret at sendingen var i gang. Jeg hadde ikke rukket å varsle regien i Oslo om utsettelsen.

«En utvikling i saken»? Nei, det kunne ikke være gode nyheter.

Det er «aldri» gode nyheter.

Det eneste jeg klarte å tenke var: «Nå må du ta alle mulige forbehold».

Ingen av oss reportere som sto der ante hva som foregikk i Korsør. I en 32 år gammel manns en-etasjers bolighus.

Det gjorde de heller ikke i Kirkerup, bare noen minutters kjøring fra 13-åringens hjem. Der hadde stefaren funnet sykkelen, vesken og mobiltelefonen hennes dagen før.

Hun hadde syklet med lørdagsavisen til folk i området, men ikke møtt til en avtale med en venninne etterpå.

Lørdag kl. 13.40 ble hun meldt savnet.

Timene gikk og folk samlet seg i og utenfor den kalkhvite kirken som står som et fyrtårn i den lille landsbyen. Noen ba. Noen hadde med kaffe og kaker til hjelpemannskapene som sto klare til å gå manngard.

Lørdag ble til søndag. Timene gikk og søndag ettermiddag skulle politiet gi en «oppdatering i saken».

Søndag 16. april er dronning Margrethes fødselsdag. Offisiell flaggdag i Danmark.

Men i Kirkerup sto flaggstengene nakne.

Ved politigården i Næstved tok det ikke et kvarter. Det tok syv minutter. Så kom den rutinerte politiinspektøren Kim Kliver sammen med sin nestkommanderende Rune Dahl Nilsson ut og bort til mikrofonene.

De så alvorlige ut.

I forbindelse med denne saken stilte Dansk TV 2 spørsmål til tidligere drapssjef i politiet Jens Møller. Hvor mange saker han kunne huske hvor en person, som ble bortført mot sin vilje, hadde kommet til rette? Møller kunne huske tre i Danmark:

• En sak fra 1989 der en niåring ble bortført i to dager.
• I 2008 da en ung gutt ble kidnappet og foreldrene presset for penger. Han ble funnet etter noen dager.
• Sist gang det skjedde var da to jenter ble bortført, voldtatt og senere sluppet fri. Det var i 2012.

Altså elleve år siden.

Det var ikke rart at alle vi som sto der forberedte oss på at «utviklingen i saken» var at 13 åringen var funnet død. Drept.

Mange lokalkjente hadde allerede begynt å trekke paralleller til saken med syttenårige Emilie Meng, som ble bortført og drept i 2016. Hennes gjerningsperson er ikke funnet.

Det er som regel en brutal virkelighet i forsvinningssaker, uansett årsak. Håpet om å finne den som er borte blir mindre for hvert minutt.

Politiet hadde allerede bekreftet at deres teori var at hun var utsatt for noe kriminelt.

Men så sa Kliver ordene som endret saken totalt.

«Vi har funnet henne i live».

Den røslige og rutinerte politimannens stemme sprakk flere ganger under pressekonferansen. Han var tydelig preget av det han sto i og det som hadde skjedd.

Jeg tror det gikk noen sekunder før budskapet gikk helt inn hos oss andre. Kliver fortalte videre at det var tips fra folk som hadde ført til at 13-åringen ble funnet sammen med en 32-årig mann som nå var pågrepet.

I Kirkerup utløste nyheten full jubel. Kirketjeneren ble sendt ut for å heise flagget. Ikke for dronningen, men for 13-åringen.

Også på nabogården heiste de Dannebrog.

Et land som hadde holdt pusten i 27 timer kunne ånde ut. Omtrent hele Danmark hadde engasjert seg. Men først og fremst nærmiljøet.

Politiet hadde fått 600 tips. Alt fra observasjoner, opptak fra overvåkningskamera eller dashbordkamera i bilene. Det var dette, fortalte politiet, som gjorde at de klarte å legge sammen bitene i puslespillet på rekordtid.

Dagen etter, i en stappfull rettssal i Næstved, fikk vi vite innholdet i siktelsen mot 32-åringen som politiet mener står bak.

Vi kan bare ane det marerittet tenåringen må ha vært igjennom.

Redselen hun må ha følt, den psykiske og fysiske smerten. Det er noe som vil være med henne resten av livet.

På bakerste benk i rettssalen satt 13-åringens stefar. Helt stille. Etter at kjennelsen var klar og 32-åringen ført i varetekt, stilte stefaren seg opp foran pressekorpset. Han takket. Takket politiet. Takket det danske folk.

Og ba om fred så de fikk samlet seg som familie.

En familie som har fått livet endret, men som likevel kan gå fulltallige videre.

Statistisk sett får jo svært få slike saker et utfall som dette. Fortsatt vil det være mer unntaket enn regelen at noen som forsvinner mot sin vilje blir funnet i live.

Men klokken 14.48 denne søndagen skjedde det som man godt kan si er unntaket som bekrefter regelen.

Andre vil kanskje si at det var et aldri så lite mirakel.