Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Å jogge i Moskva er som å løpe gjennom Russlands nyere historie

MOSKVA (NRK): På joggetur gjennom den russiske hovedstaden kjenner jeg lettelse over at det ikke ble en direkte konfrontasjon mellom USA og Russland over Syria. Men mine siste måneder som korrespondent i Moskva blir neppe kjedelige.

Det russiske forsvarsdepartementet

RUSSLANDS PENTAGON: Det russiske forsvarsdepartementet holder til i en modernisert «Stalinbygning» fra 1950-tallet.

Foto: Morten Jentoft

Jo da, jeg har tatt dere med på min vanlige joggetur her i Moskva før. Men det er lenge siden, og det har skjedd mye her siden den gangen. Derfor gjør jeg det igjen.

Også for å fortelle litt om de forandringer som har skjedd, både langs selve ruten og for meg selv, etter snart fire år som korrespondent her.

Som i Norge kom våren seint, men godt her i Moskva i år. Bare for noen uker siden var det masse snø også sentralt i den russiske hovedstaden. Men sist helg var alt borte, og byens uteområder formelig eksploderte.

NRKs kontor og leilighet ligger like ved Kaluzjkaja-plassen, ved metrostasjon Oktjabrskaja langs det som fremdeles heter «hageringen», en trafikkmaskin som går rundt sentrum.

Kaluzjkajaplassen

LENIN RULER: Kaluzjkajaplassen med «Verdens største» Lenin-statue. Skatere bruker sokkelen til å trikse på. NRKs kontor ligger i 10. etasje i blokken midt bak.

Foto: Morten Jentoft

Skating under Lenins vaktsomme blikk

Da jeg tok dere med på joggetur for mer enn tre år i siden, så var knapt den store plassen som mange av dere ser bak meg når jeg er direkte på TV, ferdig ombygget.

Det er den nå, og er blitt en samlingsplass for Moskvas skatere. Neppe den eneste, men på enkelte dager så må det være mange titalls av dem som bruker den store sokkelen under den enorme statuen av Vladimir Lenin til dristige kunsthopp.

Salige Vladimir Ilitsj ser ikke ut til å la seg affisere noe særlig av det som skjer under ham, der han med et fast blikk ser over mot bygningen som huser metrostasjonen Oktjabrskaja.

Bort med kioskene

Her var det også et nokså uryddig landskap som møtte meg opp fra undergangen under Leninprospektet. Da Lenins Sovjetunionen begynte å gå i oppløsning på slutten av 1980-tallet, var det nettopp rundt metrostasjonene i de store byen de første spirene til kapitalisme poppet opp, i form av kiosker og provisoriske butikker.

Men nå er alt borte og foran de store dørene som fører ned til verdens mest effektive undergrunn, er det nå lagt nye steinheller og ikke en salgsbod er å se.

Foran Oktjabrskaja metrostasjon

RYDDET: Slik ser det ut foran Oktjabrskaja og de fleste metrostasjonene i Moskva etter at kiosker og butikker ble fjernet.

Foto: Morten Jentoft

Det kunne virke brutalt da Moskva-borgermester Sergej Sobjanin for et par år siden ga ordre om at alle områdene utenfor de sentrale metrostasjonene skulle ryddes. Flere steder ble de provisoriske kioskene og butikkene rett og slett meiet ned, men jeg må innrømme at jeg synes det ser fint ut foran Oktjabrskaja og Dobryninskaja, de to metrostasjonene som ligger i området der jeg bor.

Russlands Pentagon

Ryddet og ordnet er det også når jeg følger «the Moskva down to Gorky park», som Scorpions synger i «Wind of Change».

Her er det også laget helt nytt og bredt fortau, og det trengs, i alle fall denne lørdagsettermiddagen jeg er ute. Gorkij-parken har alltid vært populær, men jeg synes populariteten bare har vokst de årene jeg har bodd i Moskva. Og det forstår jeg godt.

Parken er hele tiden i forandring, og det gjør at en joggetur her aldri blir lik.

Denne lørdagen er man i full gang med å planlegge åpningen av sommersesongen, med fontener og nye blomsterbed. Det gjør at jeg må legge om min vanlige rute noe og løpe langs Moskvaelven. Der ser jeg over mot det russiske forsvarsdepartementet, der det nok er hektisk aktivitet denne dagen, bare timer etter at USA ledet an i angrepet mot Syria.

Veien til Gorkij-parken

FOLKSOMT: Det er alltid trangt om plassen på fortauet ned mot Gorkij-parken.

Foto: Morten Jentoft

Det russiske Pentagon er en imponerende bygning i sovjetstil fra begynnelsen av 1950-tallet, men ombygget for noen år siden og nå altså både forsvarsdepartementet og generalstabens hovedkvarter.

Jeg tror jeg denne ettermiddagen deler en lettelse med mange andre her i parken over at det ikke ble en direkte konfrontasjon mellom USA og Russland over Syria.

Jeg synes jeg flere ganger hører ordet Syria nevnt når jeg tråkler meg mellom menneskene bortover langs eleven og inn i det som formelt helter Neskutsjnij-Sad, som faktisk er den eldste delen av parken med en historie helt tilbake til 1753.

«Den ikke kjedelige parken»

Direkte oversatt betyr Neskutsjnij Sad «den ikke kjedelige parken» eller «den glade parken», og for meg er dette utvilsomt den vakreste og beste delen av joggeturen. Ikke minst etter at jeg i fjor høst ved en feiltagelse kom til å legge om min faste rute noe. Jeg var ute og løp sammen min gode svenske venn Per.

Midt i en diskusjon om vår felles historisk interesse rundt de dramatiske hendelsene under den russiske revolusjonen, tok jeg litt feil av veien, med det resultat at vi havnet litt lenger inn parken. Og seinere er det blitt min faste rute, ikke minst fordi det gjorde det mulig å finne en undergang tilbake under Leninprospektet.

Dessverre ble det ikke flere løpeturer med Per. Plutselig var han uønsket i Russland, som svar på at svenske myndigheter hadde utvist noen russere.

For Per, som har brukt en stor del av livet sitt på å jobbe med Russland og ikke minst russisk språk og kultur, var dette et hardt slag, som det nok også er for de andre mer enn 100 utenlandske diplomatene, blant dem også en norsk, som nå etter påske måtte forlate Russland, etter at USA, Storbritannia og EU-land pluss Norge hadde utvist like mange russere.

Siden mitt forrige «joggetur-korrespondentbrev» har det kommet en fin grønn liten kunstgress-fotballbane i en gryte i parken her, hvor det alltid er ivrige fotballspillere, uansett hvor tidlig jeg er ute. Og selv om den russiske økonomien har vært under press de siste årene, så fortsetter moderniseringen av den russiske hovedstaden for fullt, og det gjelder ikke minst uteområdene mellom boligblokkene.

Fotball i Gorkijparken

IKKE KJEDELIG: Den nye fotballbanen i Neskutsjnij Sad er svært populær. Direkte oversatt betyr navnet «den ikke kjedelige parken» eller «den glade parken».

Foto: Morten Jentoft

Donskojklosterets hemmeligheter

Feilnavigeringen med Per gjør at joggeturen nå er blitt en kilometer lenger, men jeg kan altså krysse en av Moskvas travleste gater på en trygg måte under jorden.

Bortover mot Donskoj-klosteret passerer jeg det som er et litt ubestemmelig industriområde.

Donskij-klosteret

SPENNENDE KIRKEGÅRD: Donskoj-klosteret er en av Moskvas skjulte attraksjoner.

Foto: Morten Jentoft

Men det som er sikkert, er at det her alltid står en stor svart bil parkert utenfor, og at det alltid er minst to kraftige menn i eller rundt denne bilen. Hvem de venter på eller hvem som eier denne bilen tror jeg blir ett av mange mysterium som jeg nok må ta med meg uløst tilbake til Norge, når jeg slutter som korrespondent over sommeren.

Men Donskoj-klosteret og ikke minst kirkegården er del av Russlands historie som jeg tross alt har klart å grave litt ned i. Der ligger blant andre Rudolf Abel, alias William Fisher, begravet, mesterspionen som en periode på 1930-tallet bodde på Godlia i Oslo.

Der står også gravsteinen til Vasilij Blokhin, NKVD-obersten som fremdeles står øverst på den tvilsomme listen over den enkeltperson som egenhendig har henrettet flest personer; 7000 på 28 dager i 1940.

I tverrgaten nord for klosteret har det skjedd mye de siste årene. Ikke bare er fortauene også her gravd opp og asfaltert på nytt. I helgene stenges gaten og under et stort telt er det marked, som en slags erstatning for alle de som måtte forlate sine salgsboder rundt metrostasjonene.

Håp for russisk journalistikk?

Så ser jeg plutselig opp mot det karakteristiske Sjablovskaja-radiotårnet, som ble bygget like etter revolusjonen på begynnelsen av 1920-tallet. Radioen skulle brukes i propagandaen for å få russerne positive til sosialismen, og planen var å bygge et tårn på 350 menter. Material og pengemangel gjorde at det ble med 160 meter.

Sjablovskajatårnet

MOSKVAS EIFFELTÅRN: Korrespondent Moskva Jentoft passerer det snart 100 år gamle Sjablovskaja-radiotårnet på sin joggetur.

Foto: Morten Jentoft

For noen år siden var det snakk om å rive tårnet, men nå er det vernet, som en del av russisk og sovjetisk historie.

Hva tenker medarbeiderne i russisk radio og TV nå om situasjonen i Russland? Formelt er det ingen sensur i Russland i dag, heller ikke i de statlige kanalene. Bildet er ikke helt svart, slik kanskje mange i Norge tror. Det lages mye spennende journalistikk i Russland, også kritisk. Men det er klare begrensninger, og jeg må innrømme at jeg i perioder ikke har orket å følge med på de russiske TV-sendingene. Det har rett og slett vært deprimerende og gjort meg trist, på vegne av mine russiske kollegaer.

Fremmedarbeiderne er borte

Nedover Mytnaja-gaten har det skjedd store forandringer i løpet av mine år her i Moskva, vel å merke på høyre side. Her ligger det store Morozovskaja-barnesykehuset, som har blitt totalt renovert de siste årene. Før måtte jeg holde meg for nesen når jeg løp nedover her, på grunn av lukten fra toalettene i brakkene, der innvandrerne fra Sentral-Asia og de andre sovjetrepublikker bodde.

Morozovskaja-sykehuset

NYTT OG FINT: Der fremmedarbeiderne før bodde i illeluktende brakker, er det nå lekeområder for besøkende på Morozovskaja barnesykehus.

Foto: Morten Jentoft

Nå er de borte, og erstattet av lekeområder og parker. Hvor innvandrerne er flyttet vet jeg ikke, bare at de trolig fremdeles bor under svært usle og ofte farlige forhold.

En siste spurt

På andre siden av gaten står det store bygningskomplekset der den ene av bygningene har samme type knekk som det nye Munchmuseet i Bjørvika i Oslo. Men her har det ikke skjedd noe som helst de fire årene jeg har bodd i Moskva, i dag står de fargerike bygningene der som tomme skall.

Er dette et symbol på at selv om det er mye positiv, så er det også store problemer Russland?

Lambdahus

SPØKELSESHUS: Ingen ting har skjedd med de «skeive husene» på Mytnaja-gaten de siste fire årene.

Foto: Morten Jentoft

Jeg tar en liten spurt de siste hundre meterne bort til blokken der jeg bor. Ikke noen rekord i dag, jeg skylder litt på at det er en av årets første løpeturer ute og at formen bare kan bli bedre.

Jeg vet at jeg kommer til å savne disse turene i Gorkij-parken, som jeg kommer til å savne den russiske hovedstaden. Enda har jeg noen måneder igjen som korrespondent, og selv om verden denne lørdagen trakk et lettelsen sukk over at det ikke gikk helt av skaftet i Syria i uken som gikk, så tror jeg nok at de siste månedene mine her som korrespondent neppe kommer til å bli kjedelige.

SISTE NYTT

Siste nytt