Mesterspionen fra Tveita

I dette huset, i skyggen av Tveita-blokkene i Oslo, begynte Sovjetunionens mesterspion sin karriere.

Rudolf Abel i Golia

William Fisher hjalp Sovjetunionen å stjele atombomben fra USA. Hans første spionbase var dette huset i Oslo.

Foto: NTB Scanpix

Mannen som senere skulle stjele USAs atomvåpenhemmeligheter for sovjetrusserne, koblet lysanlegget da Godlia amatørteater oppførte stykket ”Åse Fiskepike” på Østensjø skole.

Han var den første i en rekke av hemmelige sovjetagenter i Norge – og blir til slutt en av Sovjetunionens høyest dekorerte spioner.

Rudolf Abel

William Fisher føres inn i rettssalen i New York i 1957. Den sovjetiske spionen ble dømt til 30 års fengsel for atomspionasje. Få år senere ble han utvekslet med den amerikanske U2-piloten Frabncis Gary Powers som ble skutt ned på spiontokt over Sovjet.

Foto: Sam Schulman / Bettmann/CORBIS

Det er vinter i Damfaret på Godlia. Året er 1932. I en kommunal leilighet i nummer 18 A har det flyttet inn en eksotisk familie. 29 år gamle William Fisher er ingeniør og radioekspert. Hans kone Elena er ballettdanserinne og harpespiller.

Den livlige datteren Evelina på to år blir en solstråle i Damfaret. Hun lærer seg norsk på rekordtid, og fungerer som tolk for mor og far.

En god løgn

Mor Elena forteller at hun er russisk, og måtte flykte fra Russland fordi hun giftet seg med en utlending og jøde - engelskmannen William Fisher. Ingen mistrodde denne forklaringen, for William snakket flytende engelsk med en utpreget Newcastle-dialekt.

Og som alle gode løgner inneholdt ekteparet Fishers dekkhistorie en kjerne av sannhet. William var født i England, der han bodde i kystbyen Newcastle til han fylte 19 år. Men han hadde russiske foreldre og en far som var overbevist kommunist.

I 1922 tar faren med seg familien tilbake til den nyopprettede Sovjetunionen. Der griper spionorganisasjonen OGPU – som senere ble til KGB – begjærlig tak i den unge og språkmektige William.

Den 1. mai 1927 blir William August Fisher – eller Viljam Genrikhovitsj Fisher som er hans nye russiske navn – spion for Sovjetunionen.

To år senere, mens William lærer spionfaget, blir datteren Evelina født i familieleiligheten i Moskva.

Spionoppdrag i Oslo

Så endelig, i 1931, er William Fisher klar.

I august oppsøker han det britiske konsulatet i Moskva og forteller en løgn om at han mistrives i Sovjetunionen og vil tilbake til fødelandet. Konsulen får sympati med den tynne og hengslete mannen med den triste historien og utsteder et nytt britisk pass.

William Fisher er en av de første av en ny type spioner som Sovjetunionen skal prøve ut – de såkalte ”illegale”. Og Oslo og Norge skal være prøvefeltet.

De siste par årene har nemlig sovjetiske spioner blitt arrestert i stort antall over hele Europa. De fleste av dem har vært tilknyttet ambassadene – de har vært såkalt ”legale” spioner. Nå tvinger krisen frem nye metoder.

Spesialtrente spioner skal sendes til fremmede land uten å ha noen synlig forbindelse til Sovjetunionen. Der skal de skaffe seg vanlig bolig og jobb, og leve et liv som en vanlig borger, mens de samtidig utfører sin hemmelige jobb.

På sin siste dag i Moskva spiser William Fisher den tradisjonelle avskjedsmiddagen med spionsjefene i Moskva. Så tar han med familien og flyttelasset på nattoget vestover.

Radiomast i hagen

På den flere dager lange togreisen til Oslo via St. Petersburg, Helsinki og Stockholm har han god tid til å reflektere over sin nye og uvante tilværelse i et land han aldri før har besøkt. Heretter er hans offisielle identitet flyktningen William Fisher. Hans hemmelige identitet er spion med dekknavnet FRANK.

Vel framme i Oslo tar familien Fisher inn på Hasles pensjonat i Parkveien, like bak slottet. Kort etter skaffer Aker kommune dem bolig i et nesten nybygget trehus i det landlige byggefeltet Godlia, øst for Oslo sentrum.

Damfaret 18 har en idyllisk eplehage, der William Fisher raskt reiser en høy radiomast. Han har sagt til naboene at han er radioingeniør, og at han lever av å selge radioutstyr. I nabolaget er det Fisher man sender bud på hvis det er feil på det elektriske anlegget.

- Brukte pisk på datteren

Fisher i Oslo

William Fisher, kona Elena og datteren Evelina, fotografert mens de bodde i Oslo.

Foto: Privat

En av naboene – Gunhild Mohr – skrev ned sine erindringer om den mystiske mannen i nummer 18 før hun døde:

”I annen etasje hadde han innrettet et arbeidsrom hvor det var fullt av verktøy, radiodeler, radiomottaker og –sender, morsenøkler og annet. En lang antenne førte fra taket til den 15-20 meter høye masten i enden av hagen. Her satt Fisher og arbeidet – fortrinnsvis om natten. Da hamret det – klirret og tikket der inne. Men han la ikke skjul på sin virksomhet. Besøkende fikk lov til å titte inn i dette rommet”, skrev hun.

Ekteparet Fisher hadde tilsynelatende godt med penger. Blant annet leide de hushjelp. Hun fikk se ting hun ikke likte:

”Hushjelpen sa hun syntes var så fælt å være der fordi foreldrene brukte ridepisk på datteren Evelina. Det kan så være. Men inntrykket var ellers at de skjemte lille Evelina dyktig bort. I sin lekekrok i andre etasje hadde hun et uttall av alle slags leker – og de lekreste klær, kjoler og kåper. Hun var sjeldent kvikk og snart snakket hun norsk like godt som russisk og engelsk”, skrev Mohr.

Mistanken vokser

I nærområdet på Godlia begynte folkesnakket. Hvordan kunne Fisher ha så mye penger når han knapt jobbet?

Selv forklarte Fisher at han hadde smuglet med seg deler av en større arv ut av Russland, gjemt i Evelinas barnevogn.

Men nå nådde ryktene om William Fisher også myndighetene. Norge hadde ennå ikke noe eget overvåkingspoliti, men Forsvaret drev spionjakt i liten skala gjennom det såkalte ”Generalstabens efterretningskontor”.

En av de fåtallige medarbeiderne her, major Leif Klingenberg, fattet sterk interesse for Fisher. Han begynte å gjøre undersøkelser.

Fisher følte at det brant under føttene hans – både hos politiet og i nabolaget på Godlia. I desember 1932 pakket familien sammen, og flyttet til den andre siden av byen – til en fasjonabel villa i Jacob Fayes vei på Bygdøy.

Jacob Fayes vei

William Fisher leide denne villaen på Bygdøy fra 1932 til 1935. I garasjen innredet han en hemmelig radiosendestasjon.

Foto: Lars O. Toverud / NRK

Villaen hadde stor garasje, og her satte Fisher opp sin radiosender nok en gang. Og han gjenopptok både reisevirksomheten og kontakten med andre nordmenn.

Politiet på sporet

Men nå hadde han mektige fiender i hælene. I tillegg til major Klingenberg var nå også fremmedavdelingen på Oslo politikammer mistenksomme.

Klingenberg mente at Fisher viste for stor interesse for norske forsvarsanlegg. Muligens var det han som hadde tipset fremmedpolitiet, for i deres arkiver har NRK funnet et håndskrevet notat fra Generalstabens efterretningskontor der de slår alarm.

”Han er utdannet som elektriker men har i Norge ikke hatt noget å gjøre. Imidlertid synes det som han har rikelig med pengemidler. Hans virksomhet bør nærmere undersøkes av politiet”, står det.

Fisher-notat

Dette notatet fra fremmedpolitiet er et av ytterst få spor etter Fisher i norske arkiver.

Foto: Ståle Hansen / NRK

I dokumentet står det også at William Fishers far er russisk og at han har hatt nær kontakt med kommunistene i Sovjetunionen i den tiden han har bodd i England. Det kan tyde på at Klingenberg har vært i kontakt med britiske myndigheter i forbindelse med saken.

Likevel går det nesten to år til før politiet tar affære. Høsten 1934 får Fisher beskjed om at familien ikke får forlenget oppholdstillatelsen.

Den 15. januar 1935 forlater familien Fisher Norge, med tog fra Østbanestasjonen. På perrongen står venner og naboer og vinker farvel.

Familien Fisher hadde lovet å skrive – men ingen hørte noensinne mer fra dem.

Heltebegravelse

Vi hopper fram til en hustrig novemberdag i 1971. På Donskoy-kirkegården i Moskva er det gjort klart til begravelsen til en av Sovjetunionens virkelige spionlegender – Rudolf Abel.

Han er innehaver av ”Den røde banners orden”, og spilte en nøkkelrolle da Sovjetunionen klarte å stjele atombombens hemmeligheter fra USA på 1940- og 50-tallet. Der styrte han en spionring som stjal atomhemmeligheter fra Los Alamos – forskningssenteret der atombomben ble utviklet.

• Les FBIs beretning om Rudolf Abels spionasjevirksomhet i USA

Rudolf Abels kone og datter har kjempet en seig kamp mot sovjet-byråkratiet for å få lov til å bruke farens døpenavn på gravsteinen. Rudolf Abel var nemlig bare et dekknavn – et dekknavn myndighetene tviholdt på fordi det hadde fått legendestatus i spionverdenen.

William Fisher på frimerke

I 1990, mens Sovjetunionen var i ferd med å dø, hedret de William Fisher med dette frimerket.

Tilskuerne som gikk bort til gravsteinen kunne lese at Rudolf Abels egentlige navn var William Fisher.

Alarm i Oslo

Blant dem som leste var en britisk journalist som dekket begravelsen. Reportasjen hans fikk alarmklokkene til å slå hos overvåkingspolitiet i Oslo.

I en støvete arkivboks i kjelleren på politihovedkvarteret på Victoria terrasse fant man et gammelt registerkort som viste at Fisher hadde bodd mange år i Oslo 40 år tidligere.

Funnet ga støtet til en stor etterforskning. Hvor mange agenter hadde Fisher klart å verve mens han bodde i Oslo? Var noen av dem i virksomhet ennå?

Politiet klarte å spore opp noen av dem Fisher hadde hatt kontakt med – og interesserte seg særlig for et ektepar som hadde drevet et gartneri i Bærum. Men de fant ingenting.

Underveis i etterforskningen avdekket overvåkingspolitiet at nesten alle papirer om Fisher var fjernet fra arkivene. Blant annet hadde noen fjernet hele fremmedsaken hans fra politiets eget arkiv.

Etter å ha brukt store ressurser på saken i 1972, ble etterforskningen lagt ned. William Fishers datter Evelina var den siste som kunne ha kastet lys over familiens opphold i Oslo. Men da hun ble kontaktet av den russiske journalisten Nikolai Dolgopolov i 2006 var hun fremdeles hemmelighetsfull.

- Jeg forsto at vi levde et dobbeltliv, selv om jeg var liten. Jeg husker jeg syntes det var vanskelig når de norske barna jeg lekte med begynte å snakke om slektningene sine, og jeg ikke kunne fortelle om mine, var alt Evelina ville si.

I 2007 døde hun i leiligheten sin i Moskva.

En av Sovjetunionens beste spioner hadde drevet sin virksomhet i Oslo i over tre år. Hvilke resultater han oppnådde vil aldri bli kjent.