«Raddis-pissoaret NRK må faen meg kvitte seg med svin som deg.»

Den gang for lenge siden var telefonen et stort apparat som sto på nattbordet. Barna var små, vi var bekymret for de nattlige truslene.

Skulle vi kontakte politiet? Nei. De ville nok ikke anstrenge seg for finne ut av hvem som ringte om natten.

Avlytting var på den tiden stort sett forbeholdt samfunnsfiender og spioner. Vi endte med å trekke ut telefonledningen.

Hatet

Hvorfor kom de, disse truende telefonoppringningene? Fordi jeg hadde begynt å vise ansiktet på tv-skjermen og blitt en offentlig person.

Jeg undret meg over – og gjør det fortsatt – hvordan enkelte kan opparbeide et så voldsomt hat mot andre mennesker. Folk de ikke kjenner, men som de kanskje ikke alltid er helt enige med.

Et hat som i dag flommer over på alle slags plattformer.

Da journalistene var helter

For en stund siden så jeg filmen «The Post» her i den amerikanske hovedstaden.

Handlingen er fra 1970-tallet, der eieren av avisen The Washington Post står overfor et valg om å trykke artikler om de hemmelige Pentagon-papirene eller ikke. Katharine Graham publiserer, og avisen og journalistene blir heltene. Både i filmen og i historien.

• Les Filmpolitiets anmeldelse av The Post

Etterpå kom Watergate-skandalen med president Richard Nixons fall og alle var enda sikrere på at pressefolk var demokratiets blankeste riddere.

• Les: Nye opptak: Nixon ville ikke trekke seg

Slik var det da jeg begynte i yrket. Reporterens oppgave var å avdekke det som var galt i samfunnet. Slik at det kunne rettes opp av politikerne – eller politiet. En nødvendig jobb, mente de fleste.

«Kvitte seg med svin som deg»

Det forandret seg. Etter at telefonen ble allemannseie. Da kom de nattlige oppringningene, truslene, den tunge pustingen.

Med e-post og sosiale medier har det blitt verre. Mye verre. Utskjelling og ufinheter hagler inn. Kvinnelige kolleger mottar i tillegg diverse ekle seksuelle ytringer som de godt kunne klart seg uten.

Her i Washington er jeg så langt borte fra trollene at direkte trusler virker litt bortkastet. Men høyst ufine kommentarer er ingen mangelvare.

Torstein S (ja, han skrev etternavnet også, men det skal jeg ikke røpe) kom med denne salven nylig: «Din mentale helse er tilbakestående! Raddis-pissoaret NRK må faen meg kvitte seg med svin som deg.»

«Helt blåst i hodet»

En annen, som heter Henrik, skriver: «Du er blitt helt blåst i hodet av ditt mediayrke. Det at du skal ha denne mediamakten er djevelsk.»

Hr. Stang vil ha meg til legen: «Skal ikke du undersøkes snart, mentalt!» skriver han.

Otto kommenterer et videoklipp slik: «Skadefryden sliter i ARK-kroppen så det ser ut som han er pissetrengt der han står og småhopper.»

Disse er absolutt ikke av de verste, men det får være måte på hva man skal gjengi på riksdekkende radio og nett. De aller ekleste og nedrigste kommentarene sletter jeg uansett med det samme.

Trump-hater blir jeg kalt, eller Trump-elsker fra de på den andre siden. Noen tror at det bare er Trump-tilhengere og høyreorienterte som kan trolle. Men neida. Venstresiden er like ille. Det har jeg også fått oppleve, til gagns.

«Fake News og annen dritt som serveres»

At vi journalister etter sigende bare driver med «fake news» er selvsagt en hit blant trollene i disse tider.

En av dem heter Tom og skriver så vakkert: «Det er bare fake news og dritten som serveres av MSM-mediene dere konsentrerer dere om. Skam dere!»

Og når selveste presidenten i USA leder an i angrepene mot pressen for ikke å være troverdige, så er det mange som lytter – og retvitrer. Verre er det når han kaller pressen «en stor trussel mot vårt land»

og også erklærer at journalistene er «fiender av det amerikanske folk».

Disse påstandene fikk de to kjente republikanske senatorene John McCain og Jeff Flake til å rykke ut og be Trump slutte å angripe pressen. De forsvarte den frie pressen – fordi den er et grunnlag for demokratiet. Trump ble anklaget for å bruke samme språk mot journalistene som Sovjetunionens tidligere diktator Josef Stalin.

Mediebrukere i USA mest polarisert

Hatet mot pressen fikk rent fysisk utslag da en mann ble arrestert i forrige måned for å ha truet CNNs hovedkvarter i Atlanta.

Lederen for journalistforeningen til reporterne som dekker Det hvite hus forteller om daglige dødstrusler mot kollegene.

Polariseringen i amerikansk politikk har pågått lenge, men er nå trolig verre enn noen gang. Mediene kommer etter.

Ifølge en rapport fra i fjor sommer er mediebrukere i USA mer polarisert enn i noe annet vestlig land. De høyreorienterte ser på Fox News, og de liberale på CNN og MSNBC. Lenger ut på skalaen ligger nettstedet Breitbart ytterst til høyre og BuzzFeed ytterst til venstre.

TV-kanalene tilpasser seg seerne politisk

På samme måte som de politiske partiene tilpasser seg sine kjernevelgeres synspunkter, tilpasser også tv-kanalene seg kjerneseernes oppfatning. I stadig mindre grad er det åpenhet for ulike syn.

Da man i Fox News så at ratingen falt når det ble sagt noe negativt om Trump på lufta, avsluttet man kontraktene med de mest Trump-kritiske journalistene.

Noen i kanalen har fortsatt en viss journalistisk nøytralitet i behold, som Shepard Smith. Han var en av de få i Fox som stilte kritiske spørsmål til innholdet i Republikanernes hemmelige FBI-notat da det ble offentliggjort i starten av denne måneden.

• Urix forklarer: En god dag for Russland – eller en skandale tusen ganger verre enn Watergate?

Til gjengjeld får han hver dag hatmeldinger fra ytterste høyre, som forlanger at ledelsen i Fox fjerner ham fra skjermen.

Programledernes personlige prekener

I morgenshowet Fox and Friends snakkes det kun pent om Trump, likeledes i kveldsshowene til Tucker Carlson, Sean Hannity og Laura Ingraham. Her gjentas mange av Trumps løgner og feilaktige påstander, pluss end god del konspirasjonsteorier på egne vegne.

Hvert av kveldsshowene begynner med en lang, personlig preken fra programlederen til publikum – der Trump stort sett er den skinnende stjernen.

I CNN er man mer opptatt av president Trumps dårlige sider, og Russlands-etterforskningen har vært kanalens sentrale nyhetshistorie over lengre tid.

Kveldsankere som Anderson Cooper og Don Lemon starter også med en personlig preken til seerne. Der er Trump som regel fanden sjøl.

• Les også: Amerikanere søker seg vekk fra dem man er uenige med

Tittelen var for Trump-vennlig

At også aviser må ta hensyn til sine kjernekunder viste seg da The Washington Post endret forsidetittelen de først hadde lagt ut på nettet dagen etter Trumps State of the Union-tale.

Mange lesere syntes tittelen var for Trump-vennlig.

Etter at kritikerne hadde tvitret i flokk, endret avisen tittelen til noe mer nøytralt, forteller den tidligere Guardian-journalisten Glenn Greenwald. (Ja, det var han som publiserte Edward Snowdens avsløringer om NSAs omfattende avlytting.)

Informasjon fra ulike kilder

I denne polariserte medievirkeligheten jobber jeg. Hver dag forsøker jeg å rapportere så godt som mulig og fortelle om det som skjer. Når Trump kaller noen områder i verden for dritt-land og kritikere etterpå mener han er rasist, så må det rapporteres.

Likeledes må det fortelles når Republikanerne i sitt notat skriver de er bekymret for at FBI kan ha brutt loven. Slik at de fikk rettens tillatelse til å avlytte en tidligere medarbeider i Trumps valgkampanje.

For meg virker det som om en stadig større del av publikum har sluttet med å ta til seg informasjon fra ulike kilder. Det virker som om mange kun tolker nyhetene i resonansen fra sitt eget ekkokammer. På den måten får de bekreftet gamle fordommer, men hindrer seg selv i å nå ny innsikt.

Budbringeren får skylden

Jeg opplevde dette i høyeste grad da jeg rapporterte om Republikanernes FBI-notat som ble avgradert av president Trump. Kritikken og drittslengingen var omfattende – med omtrent like mye fra venstresiden som fra høyresiden.

De samme opplysningene blir tolket helt motsatt, avhengig av ståstedet og ekkokammeret til den som leser eller lytter. Og budbringeren får skylden:

«Hvordan kan @nrknyheter fortsette å bruke Anders Magnus som gang på gang formidler løgner og konspirasjonsteorier som fakta?» skriver Lars på Twitter.

Om han tilhører høyre eller venstre vet jeg ikke – men folk fra begge leire har skrevet omtrent likelydende om min rapportering.

Splittelsen spres gjennom sosiale medier

Her i USA har jeg blitt skremt over hvor sterk splittelsen i samfunnet har blitt. Hvor lite villige politikerne er til å styre landet gjennom kompromisser som kan komme folket til gode.

Mange ganger synes det viktigere å kunne slå en motstander i hodet enn å skape resultater som bringer landet framover.

Denne splittelsen har spredt seg videre som en folkesykdom gjennom sosiale medier. Ofte ser det ut til at hatet mot den som tenker annerledes trumfer ønsket om innsikt, kunnskap og forståelse.

Ut av ekkokammeret

Dessverre ser jeg tegn til økende splittelse og hat også i mitt kjære hjemland. En tendens jeg som korrespondent får formidlet direkte på e-post og i sosiale medier.

Ennå er vi ikke kommet så langt som i USA. Jeg håper at vi heller ikke kommer dit. At folk klarer å tøyle hatet. At man i stedet kan stikke hodet ut av ekko-kammeret og nysgjerrig lure på om motparten kanskje også har noen gode poeng.