«Jernladyen» er borte

Det lå ikke nødvendigvis i kortene at datteren til grønnsakhandleren Albert Roberts fra Grantham i Lincolnshire skulle bli politiker. Så studerte hun da også først kjemi, og senere jus.

Men faren, som var en av samfunnets støtter i den lille byen, lærte henne at hun aldri måtte gjøre noe bare fordi andre gjorde det.

• Les: Margaret Thatcher er død

– Du må gjøre det du mener er riktig, og så få med deg andre, sa pappa Roberts til datteren.

Og det levde hun etter i det som etter hvert ble et omfattende politisk liv.

Heldig med ektemannen

Margaret Hilda Roberts ble født 13. oktober 1925, og familien bodde i leiligheten over grønnsakbutikken i Grantham.

Etter studiene tok det ikke lang tid før unge Margaret viet seg til politikken. Hun stilte som kandidat til parlamentet et par ganger, uten å lykkes.

Ifølge seg selv var hun heldig med valget av ektemann, da hun i 1951 giftet seg med forretningsmannen Denis Thatcher. To år etter fikk de tvillingene Mark og Carol.

Men for Margaret Thatcher var ikke en tilværelse som middelklassehustru og mor det eneste livet hun ønsket seg. Så hun fortsatte å pleie sine politiske ambisjoner.

I 1959, 34 år gammel, ble hun for første gang valgt inn i Underhuset. Der fikk hun etter hvert ministerposter under ulike konservative statsministre, sist Edward Heath. Han satt fra 1970 til 1974.

Da de konservative tapte valget i 1974 utfordret Margaret Thatcher Heath som leder av det konservative partiet, og til noens overraskelse slo hun ham.

Turen mot Downing Street nummer 10 hadde begynt.

• Les kronikken: Minnet om Margaret Thatcher

«This lady is not for turning»

Hun hadde klare hjertesaker. Kamp mot inflasjon, skattelette, reduksjon i offentlige utgifter, privatisering av statlig eiendom og begrensning i fagforeningenes makt.

Margaret Thatcher var ihuga kapitalist og antisosialist.

I 1979 vant de konservative valget og hun fikk muligheten til å sette sine hjertesaker ut i livet. Hun vant to valg til, og ble sittende som statsminister i over elleve år. Det har ingen andre gjort i nyere tid.

Så 1980-tallet ble Margaret Thatchers tiår i Storbritannia. Ikke uten motstand, langt ifra. For omstridt var hun, både personlig og politisk. Men hun var kjent for ikke å gi seg.

Da arbeidsløsheten doblet seg i begynnelsen av hennes første regjeringsperiode, ble det spekulert i om ikke regjeringen måtte legge om politikken radikalt. Det ble snakket om behovet for en U-sving.

Thatcher sto fast og sa på De konservatives landsmøte i 1980:« Snu dere bare hvis dere vil, men denne damen kan ikke snus på!» «This lady is not for turning!»

Krig hjemme – og ute

Med hard hånd taklet hun alle former for opprør og aksjoner hun ikke likte.

Ungdomsopprør i fattige strøk av storbyene ble avfeid som kriminalitet.

Sultestreikende IRA-fanger i Nord-Irland fikk ikke gjennomslag for kravet om status som politiske fanger. Ti av dem døde.

Og britiske gruvearbeidere skjønte knapt hva som hadde truffet dem da Thatcher satte i gang.

Regjeringen bestemte seg for å legge ned et stort antall kullgruver og privatisere resten av dem. Det mektige gruvearbeiderforbundet kjempet imot og streiket, men det hjalp ikke.

De statlige gruvene forsvant og fagbevegelsen generelt og gruvearbeiderforbundet spesielt mistet mye av sin innflytelse.

Margaret Thatcher var omstridt i hele sin regjeringstid, og særlig i begynnelsen var hun upopulær blant mange.

Men på et særlig vanskelig tidspunkt i 1982, fikk hun uventet hjelp. Hjelpen kom i form av Falklandskrigen.

Da Argentina invaderte de forblåste britiske øyene i Sør-Atlanteren i april 1982, erklærte Storbritannia krig. Og 74 dager senere var krigen over, Storbritannia hadde vunnet, Margaret Thatcher fikk et solid oppsving og krigen la grunnlaget for at hun ble gjenvalgt i 1983.

I 1984 forsøkte den irske republikanske hæren, IRA, å drepe henne, da de plasserte en bombe på et hotell i Brighton under Det konservative partiets landsmøte. Thatcher slapp unna, og ble ikke mindre populær.

Elsk og hat

Utenrikspolitisk hadde hun en helt spesiell venn. Den amerikanske president Ronald Reagan og Margaret Thatcher var nære, både politisk og personlig. Reagan var president i åtte år fra 1981.

Men Thatcher var også en ivrig tilhenger av den siste sovjetiske presidenten, Mikhail Gorbatsjov. «Denne mannen kan jeg gjøre forretninger med», sa damen som nettopp fra Sovjetunionen fikk tilnavnet «Jernladyen».

Margaret Thatcher ble ofte kalt Maggie. Men det gjorde henne ikke mer folkelig.

Britene har og hadde et hat-elsk-forhold til henne og mange var ikke så rent lite redd henne. Hun oppfant selv uttrykket «handbagging». Å få seg en verbal omgang med ladyens håndveske var ingen spøk.

Hun var stri og uforsonlig og etter hvert ble motstanden mot henne stor også i Det konservative partiet.

Hennes EU-skepsis og innføringen av en upopulær og urettferdig eiendomsskatt, ble hennes bane.

Hun ble utfordret som partileder av Michael Heseltine, og gikk av i 1990. Hun satt i Underhuset i to år til, og etter at hun ble adlet og fikk tittelen Baronesse Thatcher, flyttet hun til Overhuset.

I sine siste år led hun samme skjebne som sin nære venn og allierte Ronald Reagan.

De ble begge demente, og Thatchers datter Carol fortalte i 2008 hvordan moren ble stadig dårligere, spesielt etter at hennes elskede ektemann Denis døde i 2003.

• Willoch: – Hun ordnet opp

Endret for alltid

Etter over 11 år med Thatcher var Storbritannia gjennomgripende forandret. Den største forandringen var privatiseringen av det meste som var statlig. Fra bedrifter til jernbane og boliger.

Begrepet «Thatcherisme» blir stående etter henne.

Hennes partifelle og finansminister Nigel Lawson ga denne definisjonen:

Frie markeder, finansiell disiplin, god kontroll over offentlige utgifter, patriotisme, viktorianske verdier, privatisering og et snev av populisme.

Og uansett hva man mener om hennes politikk:

Hun hadde karakterstyrke og vilje og gjennomføringskraft, og de politiske sporene vil synes lenge etter at hun nå er død.