Hopp til innhold
Korrespondentbrev

«Farvel, tullinger»

I dag leverer Jean-Claude Juncker sin siste tale om unionens tilstand til EU-parlamentet. I løpet av de neste 12 månedene kan EU ta et farvel med både EU-kommisjonens president og hans erkefiende Nigel Farage.

BELGIUM-EU-BUDGET-POLITICS-BREXIT

Ikke uten evne til å le av seg selv. Farage og Juncker i en humoristisk utveksling i EU-parlamentets plenumssal i Brussel i mai i år.

Foto: EMMANUEL DUNAND / AFP

Brusselboblen, denne lukkede verden båret oppe av ideen om at Europa kretser rundt hva som skjer inne i denne boblen.

Noen vil kalle ideen et tankespinn. Andre, både de som vil prikke hull på boblen og de som frykter at den kan sprekke, erkjenner at det er en viktig boble. At luften i boblen er mye av det oksygenet som makteliten puster.

Boblens vegger er EUs institusjoner og aktører. En av de viktigste institusjonene er EU-parlamentet.

Egenreklame

Noe av det første du møter etter å ha landet på flyplassen i Brussel, er et langt rektangulært reklameskilt for EU-parlamentet: «kom og vær en del av det» står det under et bilde av noen oppglødde og nysgjerrige barn på parlamentets besøkssenter.

Følelsen du får er av et slags parlament med et mindreverdighetskompleks. En folkevalgt forsamling som føler et behov for å fortelle at de finnes.

Reklame for EU-parlamentet

EU-parlamentet er blant de første til å ta deg imot etter at du har landet i Brussel.

Foto: Philip Lote / NRK

Tar du turen til besøkssenteret i Brussel en mandag ettermiddag er det ingen kø, og inngangen er gratis. Fotografier, animasjoner, kart og lyd drar deg lettere overflatisk igjennom Europas historie etter første verdenskrig, og forsøker underveis flette inn EU som prosjekt og EU-parlamentets rolle og utvikling.

De første direkte valgene på EU-parlamentet var i 1979. Da var valgoppslutningen på litt over 60 prosent. I de siste valgene har den falt til rundt 40 prosent.

Tidslinje for EU-parlamentet

Ett parlament to byer

Parlamentet holder ikke bare til Brussel.

I 12 adskilte enkeltuker i året er EU-parlamentet en slags sideboble til Brussel-boblen. Da holder de møter i Strasbourg - møter de like gjerne kan holde i Brussel. I Brussel har de også en fullverdig plenumssal og holder også møter.

EU Budget Parliament

«Tout directions». Alle retninger. EU-parlamentet i Strasbourg fotografert en gang i år 2000.

Foto: Andreas Pechar / Ap

Det presenteres faktisk, men uten å nevne de enorme kostnadene det innebærer, å flytte 751 folkevalgte og deres rådgivere mellom de to byene.

Både i partiene med lang fartstid og i partiene som har kommet inn ganske nylig, er det nok av folkevalgte som ser det litt mer enn lettere absurde i denne delingen.

– Den geografiske forflyttingen koster hvert år 200 millioner Euro eller 10 prosent av parlamentets budsjett. Vi, og faktisk EU-parlamentet selv, har flere ganger sagt seg villig til å ha en lokalisering for å spare penger, og å bruke disse pengene på borgernes virkelig behov, sier Marco Valli når NRK spør hva tenker om den parlamentariske kollektive pendlingen.

Valli er EU-folkevalgt for Femstjernersbevegelsen og Italia.

EU-parlamentet i Brussel

EU-parlamentet i Brussel.

Foto: Philip Lote / NRK

Litt i samme ånd som unnlatelsen av denne lokaliseringsstriden, nevnes migrant- og flyktningkrisen, finans- og eurokrise og Brexit, men uenighet og strid om hvordan EU har evnet og svare på disse utfordringene, er utelatt.

Viktigere enn de selv klarer å fortelle

Du sitter igjen med følelse av å bli utsatt for myk-propaganda. Utstillingen løfter frem EU-parlamentet som den eneste EU-institusjonen med direkte folkevalgt makt.

Plenumssalen er et sted hvor meninger brytes og uenigheter løftes frem, men forsvinner nesten i den pent lyssatte og diskre forherligelsen av seg selv. De kunne i mer naken tekst slått fast at det har makt og er viktig i ofte brutale diskusjonen om hva EU er, og hvor EU skal.

EU parlamentet i Brussel

Veier og distanse til og fra EUs mange hovedsteder fra EU-parlamentets besøkssenter i Brussel.

Det er gått litt tid mellom radioversjonen av dette korrespondentbrevet og denne nettversjonen du leser her. I mellomtiden har Paal Frisvold, forfatter og mangeårig rådgiver for norsk næringsliv i Brussel, sendt meg en litt kritisk melding.

Frisvold mener jeg med en setning kan fortelle hva EU-parlamentet har fått til. At initiativet til fri mobilroaming i EU og EØS kom fra EU parlamentet, det samme gjelder GDPR, EUs nye lov om datalagring og personvern.

Dette er lovgivning som direkte berører folks liv. Nå er det nevnt og EU-parlamentet kan takke Frisvold mer enn sin egen utstilling.

Det er litt i fortsettelsen av det bildet EU-parlamentet tegner av selv at de underkommuniserer hvorfor 2019 blir et viktig år. Det altfor offisielle bildet undergraver i praksis de helt sentrale rollen parlamentet vil ha i den største utskiftningen av EU-ledere på mange år.

Suvenirbutikken i EU-parlamentet

EU-parlamentets suvenirbutikk tilbyr flere bøker om hvordan EU er bygget opp og virker.

Foto: Philip Lote / NRK

12 måneder lang maktkamp

Det er i EU-parlamentet og i dette parlamentets partigrupper en 12 måneder lang maktkamp starter denne høsten. En kamp som kommer til å definere frontene i EU fem år frem i tid.

Hver av partigruppene skal velge en «Spitzenkandidaten», en kandidat til overta som president for EU-kommisjonen etter Jean-Claude Juncker. Den største partigruppen etter valget kan da gjøre krav på at deres kandidat skal få jobben som sjef for EUs mektige byråkrati.

Og selv om regjeringssjefer i Berlin og Paris kan ha innsigelser, har EU-parlamentet gjort det klart at de vil bruke sin makt til å stemme ned enhver kandidat som ikke først er blitt fremmet om en av partigruppenes «Spitzenkandidaten».

Valget av ny president for EU-kommisjonen vil legge føringer for valg av president for EU- rådet etter Donald Tusk, og president for den Europeiske Sentralbanken etter Mario Draghi.

Frontene kan bli hardere og tydeligere

Rivningene i EUs medlemsland er sterke. EU-valget mellom den 23. og 26. mai neste år blir viktigere enn kanskje noe tidligere valg til et EU-parlament.

La meg kaste ut noen navn. Guy Verhofstad, Antonio Tajani, Anneli Jäätteenmäki, Syed Kamal, Danuta Hübner Maria og Manfred Weber.

Hvis jeg sier til en kollega i Brussel at jeg skal intervju en av disse, vil de spontant si at det er skikkelig «Brusselboble». Underforstått, ingen utenfor boblen har hørt om dem og du kommer til å slite med å få folk til å forstå hvorfor de er viktig.

Du dro kanskje kjensel på ett eller to av disse navnene. Det er tross alt to tidligere statsministere, en president for EU-parlamentet, flere av EU-parlamentets gruppeledere, og minst en sannsynlig «Spitzenkandidaten», men la meg kaste ut noen andre navn.

Marine Le Pen, Matteo Salvini, og Nigel Farage.

Dette er navn jeg tor du kanskje kjenner, fra det franske presidentvalget, hvor Marine Le Pen kjempet, men tapte i siste valgrunde mot Emmanuel Macron, fra blokaden av migrantskipene, hvor Matteo Salvini som innenriksminister nektet selv skip fra Italias egen kystvakt og sette i land migranter og mulige flyktninger i land, og til slutt fra den lange og tidvis ensomme kampen leder for UKIP, Nigel Farage kjempet for å ta Storbritannia ut av EU.

EU-parlamentet finansierer kritikken av EU

De færreste ville knytte disse navnene og sterkt EU-kritiske røster først og fremst til EU-parlamentet. Det er like fullt fra EU-parlamentets plenumssal de har kunnet rope ut sine høylytte protester mot pengebruk, nedbygging av nasjonalstaten, og Brussels klamme, lammende og kontrollerende hender.

Det er ved å bli valgt inne i EU-parlamentet at de har sikret sine partier finansiering.

Det var først i 2017 at Marine Le Pen klarte å bli valgt inn i den franske nasjonalforsamlingen. Matteo Salvini gav først opp sitt sete i EU-parlamentet da han som leder for ytre høyre-partiet Lega ble innenriksminister i Italias nye regjering på forsommeren i år.

Og Nigel Farage har aldri lykkes med å bli valgt inn i det britiske underhuset.

Da han noen dager etter folkeavstemningen i juni 2016 hoverte over Brexit, så var det i EU Parlamentet han gjorde det.

Da kunne han glisende si til sine motstandere. «Da jeg kom hit for 17 år siden og sa jeg ville lede en kampanje for å ta Storbritannia ut av EU, da lo dere av meg, men jeg må si, dere ler ikke nå, gjør dere!»

Farvel Farage

I all den genuine sorgen over Brexit så er det det i det minste en stor gevinst for EUs fremste forkjempere. Brexit betyr også et farvel til Farage.

Nigel Farage

Farage. Et i utgangspunktet sikkert farvel i 2019.

Foto: Vincent Kessler / Reuters/NTB
Belgium Europe Summer Time

Juncker. Et ganske sikkert farvel i 2019.

Foto: Virginia Mayo / AP

Og med Farage ute, håper de også på et farvel til andre som de vurderer som «tullinger» eller ytterliggående fiender av EU.

Det er nemlig slik at de av EUs innbyggere som har tatt seg bryet med å stemme i EU-valgene, i stor grad har brukt valget på EU-parlamentet til protest og egen underholdning. I det som har virket som en ganske ufarlig handling i et ganske uviktig valg, har de gjort Nigel Farage, UKIP, Unitet Kingdom Independence Party, til det største britiske partiet i EU-parlamentet, og Marine le Pens Nasjonal Front til det største franske partiet.

Folk har stemt, gitt fingeren til makten og kanskje ledd et godt stykke av veien hjem fra stemmelokalet.

En som nå vil dette annerledes, og ønsker et helt annet EU-parlament, er den av Europas regjeringssjefer som per i dag ikke har en eneste representant i EU-parlament.

Emmanuel Macron gikk til valg på et sterkt Frankrike i et sterkt Europa. Brexit er trist, men like fullt en mulighet til en ny start for et langt tettere EU med en sterkere forankring i folket.

Innhentet av Europas politiske virkelighet er hans opprinnelige ambisjoner noe justert, og han konsentrer seg nå om finne løsere politiske allierte i andre EU-land.

Lykkes Macron og hans venner i Europa, vil det blir klarere og tydeligere fronter i EU parlamentet.

Dette fordi det er en mulighet for at flere av dem som kom inn som «tullinger» i valget i 2014 kommer tilbake. Ikke som de kanskje litt fortapte og odde folkevalgte de var da for første gang satt sin fot i EUparlamentet, men gjenvalgt som langt mer politisk erfarne, bedre organiserte, og med en bedre forståelse av hvordan EU virker.

Lega og Femstjernersbevegelsens representanter vil komme tilbake etter å ha vunnet regjeringsmakt i Italia.

I tillegg vil land som ved valget i 2014 ikke sendte så mange EU-kritikere til Brussel og Strasbourg, nå gjøre nettopp det.

Både Sverigedemokraterna og Alternative für Deutschland kan være med å prege det nye EU-parlamentet.

De EU-kritiske partiene vil ha en evne til å rette sterkere og langt mer presise angrep mot de svakeste punktene i EUs konstruksjon.

Bonusen over alle bonuser kan ryke

I tillegg kan bonusen over alle bonuser faktisk ryke for EUs fremste tilhengere. Dersom Brexit ryker, dersom det ikke blir noen avtale, eller avtalen EU og Storbritannia inngår ikke får støtte i det britiske parlamentet, snakker stadig flere om at Brexit blir utsatt i påvente av en ny folkeavstemning eller nyvalg.

Da vil britene fortsatt være EU-borgere med rett til å velge sine folkevalgte til EU-parlamentet.

Det vil nærmest garantert bety et gjenvalg, og gjensyn med Nigel Farage. En situasjon ladet med så mange lag ironi at det ikke vil være mulig å le da heller.

SISTE NYTT

Siste nytt