USAs strategi er preget av militær tankegang og dømt til å mislykkes, lyder dommen Kai Eide kommer med i sin ferske bok «Høyt spill om Afghanistan».
USAs spesialutsending Richard Holbrooke beskriver han nærmest som en elefant i en porselensbutikk, en mann med høyt intellekt, men ute av stand til å lytte.
Striden med den amerikanske diplomaten Peter Galbraith, som Eide mot sin vilje fikk tildelt som sin høyre hånd, er mer velkjent og endte med at Galbraith fikk sparken etter å ha falt sin norske sjef i ryggen.
Les:
Les:
Hvordan kunne mediene i ettertid viderebringe Galbraiths anklager uten å se at de var basert på løgn og hevnlyst? undrer Eide i dag.
På ville veier
Den NATO-ledede ISAF-styrken, der Norge lenge har deltatt med nærmere 500 soldater, er også ute på ville veier, mener Eide.
Han viser blant annet til en etterretningsrapport tidligere i år, der ISAF erkjenner at styrken verken vet hvem opprørsbevegelsen er, hva som driver den, eller hva den afghanske lokalbefolkningen tenker.
Flere av landene som deltar i ISAF, gjør det for å markere solidaritet overfor USA eller tilhørighet i NATO. Men soldatene deres beveger seg lite utenfor egne baser og har svært begrenset kontakt med den afghanske befolkningen, skriver Eide i boken.
Les også:
Sivile tap
Eide gjorde seg mektig upopulær i militære kretser da han rettet søkelyset mot de mange sivile som ble drept i USAs og ISAFs angrep, men angrer i dag på at han ikke gikk enda hardere ut.
At utviklingen i landet har gått i riktig retning på flere områder, som at det nå dør 40.000 færre barn årlig enn før invasjonen, kan en ikke takke ISAF for, mener Eide.
– Felles for mange av disse gode nyhetene er at de er basert på nasjonale afghanske programmer utformet av regjeringen, skriver han.
Les også:
Udugelig president
Hardest dom feller Eide over Afghanistans president Hamid Karzai, som han beskriver som ustabil og lunefull, preget av eksplosive utbrudd, mistenksomhet og konspirasjonstankegang.
Karzai er uten ideer og visjoner om hvordan samfunnet bør se ut, han har begrenset interesse for økonomiske spørsmål og behovet for å bygge opp nye institusjoner som kan stabilisere landet, mener han.
– Han har hatt mange år på seg, men har ikke brukt dem til å stake ut veien for sitt eget samfunn, konstaterer Eide, som truet med å trekke seg som FN-utsending dersom Karzai ikke gikk med på en andre valgomgang høsten 2009.
Karzai ga etter og vant da motkandidaten trakk seg, noe afghanerne neppe var tjent med, mener Eide.
Taliban-samtaler
– Karzai har ikke en bred maktbase i det afghanske samfunnet. Derfor kjøper han seg legitimitet og støtte gjennom skjøre og skiftende allianser.
– Det kan virke som om han er mer opptatt av å beholde makten enn av å utøve den, konkluderer han i boken.
Nøkkelen til fred i Afghanistan er betingelsesløse forhandlinger med Taliban, mener Eide.
– Men å sette seg ned uten betingelser betyr slett ikke å akseptere en løsning uten betingelser, understreker han.
Milliardsløsing
Eide etterlyser også en politisk ledelse som fokuserer på nasjonale mål, institusjonsbygging og økt og bedre koordinert bistand.
Han er sterkt kritisk til at stadig mer av bistanden blir militarisert og brukt til å kjøpe velvilje i områder der opprørerne står sterkest.
Eide anslår at minst 40 prosent av bistanden går tilbake til giverne selv og forteller om bistandsfinansierte rådgivere med årslønner på 3–4 millioner kroner. De sitter plassert i afghanske departementer der tjenestemenn må nøye seg med ned mot 700 kroner måneden.
– Hvor ofte har jeg ikke hørt at nederlag ikke er en opsjon. Slike besvergelser kommer man med i politikken. Virkeligheten er annerledes, konkluderer Kai Eide.