«Det er som å åpne helvetes porter»

– Ikke si hvor du er fra. Glem Norge. Nå er du fra Istanbul. Du er tyrker.

Det var ordren fra min pakistanske producer og tolk, da vi kom til Pakistan i november. En uke tidligere hadde en nordmann satt fyr på Koranen i Kristiansand.

Videoen, som viser at den hellige boken fikk brenne i sju sekunder før politiet grep inn, hadde gått viralt i Pakistan med emneknaggen BoycottNorway. Demonstranter i Lahore ropte slagord mot Norge og Telenor. I Karachi ble det norske flagget brent.

– Du er et mål nå, for i dag demonstrerer folk mot Norge i flere byer, sa produceren, som jeg kaller Imran.

Var sjåføren også sint?

Noen timer tidligere i nattemørket på flyplassen i Islamabad, møtte vi sjåføren som skulle kjøre oss de ni dagene vi skulle jobbe i Pakistan. Han hadde langt mørkt skjegg, hvit kalott på hodet og hvit kjortel. Han var en konservativ og religiøs mann.

Var han også sint på nordmenn?

Mens han omfavnet NRKs tyrkiske fotograf, var jeg mer usikker på hvordan jeg skulle hilse. Å smile for mye kunne lett bli feil.

Håndhilsing kom uansett ikke på tale.

– Ikke vis frem passet ditt uten at du må. Folk flest vil deg ikke ondt, men det finnes dem som lett kan hisse opp en folkemengde. Og en mann er nok, advarte Imran da vi skulle av gårde.

Jeg tenkte med skrekk og gru på reaksjonen etter at en amerikansk pastor tente på en Koran i 2011. Da stormet afghanske demonstranter FN-hovedkvarteret i Mazar-e-Sharif. Flere ble drept, blant dem den norske oberstløytnanten Siri Skare.

Da Jyllands-Posten trykket karikaturer av profeten Mohammed i 2005 så verden hvor rasende og ikke minst hvor lei seg muslimer over hele verden ble. De var dypt såret over at europeere harselerte over ham som er deres største forbilde og den helligste av alle.

Derfor var jeg opprørt over at brannstifteren i Kristiansand, vel vitende om hvilken ydmykelse han påfører millioner av troende, likevel valgte å provosere på denne måten.

Vi nordmenn har blitt så sekulære at vi kanskje har glemt hvordan det er å holde noe så hellig eller se noe som mye større enn oss selv.

Å åpne helvetets port

– Hvordan kan politiet hos dere tillate at noen brenner Koranen? spurte producer Imran mens vi spiste frokost.

Han så på meg med en blanding av tristhet og forundring.

– En slik gjerning kan åpne Helvetes porter. Det er farlig, vet dere ikke det?

Hva skulle jeg si?

– Å brenne Koranen sees på som en del av ytringsfriheten hos oss, forklarte jeg matt.

Jeg hørte selv hvor hult dette lød i et land der alle synes en slik gjerning er sårende og uforståelig. De ser maltrakteringen av deres helligste bok i en større sammenheng og som nok en ydmykelse etter hundre år med kolonivelde og undertrykking fra europeeres side.
Skulle det aldri ta slutt?

Helten fra Kristiansand

I sinnet mot Koran-brenningen, steg en ny helt fra Norge frem i Pakistan. Det var Omar Dabaa fra Syria, bosatt i Kristiansand. Da mannen fra SIAN satte fyr på Koranen styrtet Dabaa frem og sparket til brannstifteren.

Og da kom politiet.

Kokken Omar Dabaa hadde stått opp mot fornærmelsen. Bilder av ham med emneknaggen DefenderOfQuran spredte seg raskt. Han var blitt #KoranensForsvarer og #DenMestElskedePersonenIdenMuslimskeVerden på nettet. Demonstranter holdt opp bilder av ham mens de ropte slagord mot Norge.

Omar Dabaa selv var imidlertid meget ukomfortabel med heltedyrkelsen. Han forklarte til medier i Pakistan og Tyrkia at det ikke var «Norge som brant Koranen» og at han ikke oppfordret andre til å gjøre som ham.

Vår første opptaksdag var ved Wagha-grensen der pakistanske og indiske vakter underholder publikum på begge sider med en spektakulær oppvisning. Sjåføren og jeg fikk plasser ved siden av hverandre på tribunen, noe han tydeligvis mislikte. Den neste timen lente han seg demonstrativt bort, med ryggen mot meg som om jeg hadde lus. Jeg syntes han var svært uhøflig.

Hvorfor denne forakten? Var det på grunn av Koran-brenningen?

Et par dager senere var vi på opptak en landsby i Kashmir. Mens fotografen og jeg intervjuet folk, snakket en mann fra etterretningen med produceren vår.

– Hun er altså norsk. Vet du at du reiser rundt med en bombe? Hold en lav profil, var beskjeden.

En kveld var vi på et eventyrlig filmsett ute i Lahore. Dansere og skuespillere i glitrende kostymer gikk rundt under den kalde stjernehimmelen. Vi satt og ventet på intervjuobjektene våre.

– Nå kan jeg vel si at jeg er fra Norge, for filmfolk er liberale, sa jeg til Imran.

– Nei. Det er mye folk her og vi vet jo ikke hvem alle er.

– Men vi må si hvem vi er når vi intervjuer folk. Vi kan ikke seile under falskt flagg.

– Jeg skjønner. Men i Koranen står det at det er lov å lyve om det er for en god grunn og for å unngå fare.

Skuespiller og filmprodusent Adnan Siddiqui kom bort til oss.

– Hvor er dere fra? spurte han mens vi gjorde klart til intervju.

– Vi kommer fra Istanbul. Vi er fra NRK, sa jeg.

Jeg skammet meg noe helt forferdelig. Skulle jeg virkelig lyve for Siddiqui som hadde jobbet i Hollywood, Bollywood og Lollywood? Jeg ville at han skulle vite at jeg var fra Norge.

Men Imran sto på sitt. Glem Norge.

Ville ikke fornærme

Den siste morgenen, da Imran og jeg drakk te, ville jeg finne ut hva sjåføren tenkte. Jeg skjønner at han er dypt religiøs og jeg er vant til at menn ikke håndhilser. Men hvorfor trengte han å demonstrere sin motvilje mot meg så åpenlyst? Var det på grunn av Koran-brenningen?

– Jeg vet ikke, svarte Imran.

Samme kveld skulle vi ta farvel med sjåføren. I mer enn en uke hadde han fraktet oss trygt langs bratte fjell i Kashmir, på humpete veier i stammeområdene ved Afghanistan og gjennom trange smug i Muzaffarabad.

– Jeg har formidlet klagen din, sa Imran mens vi ventet i hotellresepsjonen.

– Jeg sa at du ble veldig fornærmet. Men sjåføren sier han satt slik fordi han var så redd for å komme bort i deg. Han var redd for å fornærme deg som kvinne.

– Så han var ikke sint på grunn av Koran-brenningen?

– Nei. Han vet at du ikke hadde noe med det å gjøre.

Og inn døren kom sjåføren smilende, strakte ut hånden mot meg, gav meg et fast håndtrykk og sa «I am so sorry».

Problemet var løst.

Deretter foreslo Facebook at jeg kunne bli venn med sjåføren. Da så jeg at sjåføren brukte #KoranensForsvarer, Omar Dabaa, som profilbilde.

Men overraskelsens tid var ikke forbi.

Igjen sto Adnan Siddiqui foran meg, nå utenfor et hotell i Lahore.

Filmstjernen som hadde spilt i en film med Angelina Jolie, og som jeg hadde løyet til.

– Kjenner du meg ikke igjen? spurte han overrasket, i det tre menn ba om selfies med ham.

– Jo, sa jeg skamfull. Og jeg må be om unnskyldning. Jeg sa jeg var fra Istanbul, men jeg er norsk. Men det var fordi ...

– Jeg vet at du er norsk! avbrøt Siddiqui.

Han hadde akkurat vært i Oslo der han traff mange folk, til og med statsminister Solberg.

– Kom, så tar vi en selfie-video. Jeg skal sende den til en vi begge kjenner i Norge, sa Siddiqi mens han tok frem mobilen.

Nok et problem var løst. Og nok en gang ble jeg minnet om hvor liten verden er. Og at en løgn som regel blir avslørt.