Amit - gjetergutten som trådte feil

8 mars 2016 starter som en helt normal dag for gjetergutten Amit. Han vet ikke at livet hans helt plutselig skal forandre seg.

13-åringen er som vanlig ute med dyrene da det smeller. Han har gått på en mine som lå gjemt bak noen sandsekker.

Amit er ved bevissthet de sju timene fra minen går av til han ligger på operasjonsbordet.

Legene må få tillatelse til å amputere leggen. Det får de ved å ta et avtrykk av tommelfingeren til Amits far.

Usikkerheten er stor. Kan Amir redde det andre beinet? Og vil han noensinne kunne gå igjen?

Vi møter Amit og faren hans på den ortopediske klinikken til Røde Kors i Mazar e-Sharif. Han skal i være på klinikken i fem dager for å få behandling.

Venstre legg er fjernet fra kneet og ned og den høyre foten er i veldig dårlig forfatning.

Han har vært på den ortopediske klinikken tre ganger og gjennomgått fire operasjoner på sykehus i løpet av de to månedene som har gått.

Han skal snart gjennom neste operasjon, av den høyre foten. Den er full av splinter og er svak. Det jobbes intenst med å få i gang blodomløpet før fotens skjebne avgjøres.

Målet er at den kan reddes og at Amit kan klare seg med kun en protese.

Tusenvis får hjelp

Den langvarige krigen i Afghanistan fører til tusenvis av krigsskader hvert eneste år. Afghanistan er ett av landene i verden med størst tetthet av miner. Det bor 30 millioner mennesker her og det finnes rundt 10 millioner landminer som ikke er fjernet fra jorda.

Klinikken Amit kom til drives av Internasjonale Røde Kors (ICRC) og er ett av prosjektene som får penger fra årets TV-aksjon.

I fjor var det 19000 konsultasjoner bare på dette sykehuset i Mazar-e Sharif, 800 av pasientene var her som følge av krigshandlinger.

Tallet kommer dessverre ikke til å bli lavere i år og Amit er en del av denne triste statistikken.

Det gikk en uke fra Amit gikk på minen til han forstod at beinet faktisk var borte og at han etter hvert ville få en kunstig legg.

Moren ble holdt unna sykehuset. Hun forstod fort hva som hadde skjedd, og gråt mye i denne tiden. Landsbysladderen gjorde historien til Amit enda verre.

– Vi er fattige folk, sier Barat, Amits far. Han er gammel og kan ikke jobbe selv på grunn av et ødelagt bein. Han og kona er helt avhengig av sønnens inntekt som gjetergutt på 15000 afghani, ca 185 kroner i måneden for å kunne leve.

- Men vi må akseptere situasjonen og forsone oss med skjebnen, sier Barat.

Han forteller videre at Amit gikk på skolen i tre år før den brant ned. Kanskje han nå får en mulighet til å gå på skole igjen?

- Jeg er skuffet og lei meg over at dette skjedde med min sønn, men jeg ser at også at han blir stadig bedre her på klinikken. Han lærer seg å bli selvstendig og bli i stand til å klare seg uten familien etter hvert, sier Barat.

Knytter vennskap på klinikken

Amit har blitt god venn med alle som jobber på klinikken.

Han har også fått en god venn i NIimatullem i nabosengen. Gutten har et komplisert benbrudd, og har gått for lenge på det ødelagte beinet.

Selv om de ikke snakker samme språket ler og tuller de mye sammen.

Amit deler gjerne på tegneblokken han har fått fra Røde Kors med Nimatullem.

- Selvfølgelig følte jeg meg ulykkelig. Det er for tidlig, jeg er bare et barn. Hva galt hadde jeg gjort? Det er skjebnen. Jeg vet ikke hvem som har lagt ut minen. Den som har gjort dette mot meg er ansvarlig for dette i neste liv, sier Amit og henviser til Koranen.

Protese på plass

Tre måneder senere. Amit er tilbake på klinikken. Et ene beinet er reddet, og han har fått protese på det andre. Nå må han gjøre øvelser, og han får god hjelp med gå-trening og fysioterapi på senteret.

Smilet er tilbake, og planene er klare.

-Jeg hadde uflaks som gikk på den minen. Men jeg har det ok nå og jeg må tolerere og akseptere dette. Først og fremst vil jeg bli bra. Jeg vil bli lærer og jeg vil finne min måte å gjøre det på, men jeg vil ikke gå på fjellet igjen. Jeg vil lære å lese og skrive, avslutter han.

De gode hjelperne

På den ortopediske klinikken er 80 prosent av de som jobber her, tidligere pasienter. De har blitt behandlet for ulike skader.

Pasientene lærer seg å leve med skaden, akseptere sin egen vanskelige situasjon og bli så selvstendig som mulig.

De opplever og ser andre i samme situasjon og får inspirasjon til å fortsette å leve et så normalt liv som mulig.

Mohhammad Yassin, sjef for fysioterapeutene

Yassin har jobbet på klinikken i 18 år og er utdannet fra Kabul. Han gjennomgikk en dobbel amputasjon etter en krigseksplosjon.

– Da jeg møtte Amit ble jeg lei meg. En så ung gutt. Men så var det å hjelpe han så godt vi kan og «reparere» skaden her på klinikken, sier han.

Yassin liker godt å jobbe med kollegene og pasientene.

– Vi gjør alt vi kan for å redde den andre foten til Amir. Jeg er helt sikker på at han klarer å gå igjen. Det kommer an på pasienten, og Amit er sterk.

Said Hussain, sjef for proteseavdelingen

– Vi er virkelig et godt team med elleve teknikere. Ni menn og to kvinner som arbeider godt sammen og løser problemer hver eneste dag.

– Vi lager alle typer proteser til pasientene. Vi følger dem opp med støtte og distribuerer rullestoler. Amit skal få all den støtten han trenger fra oss. Vi har også en egen gruppe som trener opp nye ansatte

Karima, sjef for kvinneavdelingen

Karima har jobbet her siden 1995. Hun er født med polio. I oppveksten var hun overlatt til seg selv, hun kunne ikke gå og ingen hadde tro på at hun kunne fungere.

– Jeg var selv handicappet og kom hit som 15-åring, som læring. Nå er jeg sjef for kvinneavdelingen og forsørger min egen famile, tre brødre, en søster og moren min, sier hun.

– Her behandles mellom 15 og 50 pasienter hver dag, avhengig av hva slags skade de har, og hva slags vær det er. I Mazar el- Sharif er det veldig varme somre og kalde, snørike vintre. Da kan det være vanskelig å komme seg til klinikken.

- Vi introduserer dem til hvordan livet med protese vil bli. Og at det er fullt mulig å leve et bra liv med protese. Det er jeg et godt eksempel på.