Mor og datter
Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

Når mamma er helgepappa

Svært få stiller spørsmål til helgepappa-ordningen, men når Drea forteller folk at hun er helgemamma møter hun mye motstand.

Den første vårmåneden har gjort sitt inntog, men det er ikke mye som minner om tørr grus og grønne knopper. Det er fredag, og grå skyer henger over et snøkledd landskap. På en bensinstasjon midt mellom Trondheim og Hovin møtes to biler.

Små tette regndråper dekker bilrutene. I baksetet i den ene bilen sitter ei lita jente, klar for helg, klar for et etterlengtet møte med mamma, klar for å ta farvel med pappa.

Det er to uker siden hun så moren sist.

– Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man vil gjøre det som er best for barnet sitt, sier 27 år gamle Drea Karlsen.

Drea Karlsen

Drea Karlsen er mor og samværsforelder for datteren. Det må hun forsvare hver gang hun forteller noen om situasjonen. Hun mener helgemødre blir behandlet urettferdig i motsetning til helgefedre.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

Sammen med ekskjæresten har Drea datteren Vilja på åtte år. Etter at hun og kjæresten gikk fra hverandre for flere år siden, startet de med å dele foreldreomsorgen likt mellom seg. Vilja bodde fast i leiligheten, mens foreldrene flyttet inn og ut annenhver uke.

– Sånn holdt vi på et år, men da han fikk seg en ny kjæreste flyttet han ut av byen, og jeg fikk meg jobb et helt annet sted. Da fant vi ut at det var best at Vilja ble med ham og bodde fast der og hos meg annenhver helg, forklarer hun.

Ble deprimert

Drea begynte på samme tid å få mørke tanker. En depresjon bygget seg opp i henne, og tanken på at datteren skulle leve med en deprimert mor, holdt hun ikke ut.

– Vi har det på denne måten for at hun skal ha det mest mulig stabilt. Jeg visste at dette ville bli den beste ordningen for henne. Faren hennes og jeg er enige om at hun skal ha det bra. Det er hun som er fokuset, forteller Drea.

Depresjonen slapp ikke taket, men kom og gikk i perioder. Hun fikk diagnosen bipolar lidelse, og det ble vanskelig å være mor samtidig som hun var syk. At datteren bodde fast hos faren ble den beste løsningen, og Drea skjønte fort at hun hadde gjort det beste valget for datteren.

– Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste, sier Drea.

Selv om hun har en slags unnskyldning for å være helgemamma, mener Drea at det ikke trenger å være sånn.

– Jeg kjenner flere familier som ordner det på denne måten etter at foreldrene har gått fra hverandre. De fleste av mødrene har ikke en diagnose eller noe de sliter med. Det har bare passet seg best sånn, forteller moren.

Drea er både journalist og fotograf og driver i tillegg en blogg der hun forteller åpent om depresjonen, om livet som mor og som helgemamma. På bloggen får hun stort sett positive tilbakemeldinger fra likesinnede, men det er mange der ute som ikke kan forstå hvorfor hun har tatt de valgene hun har gjort.

– Det er langt igjen til et likestilt samfunn på dette området. Folk vil alltid stille spørsmål til en mor som tar et slikt valg, mener Drea.

Datteren først

Hjemme i Trondheim sitter en mor og en datter sammen i en hvit sofa. På bordet står en liten skål med smågodt. Stua er ryddet og gjort klart til helgebesøket, men soverommene og kjøkkenet er fulle av pappesker. Drea har akkurat flyttet inn i leiligheten hvor hun får besøk av datteren annenhver helg.

– Vil du se rommet mitt?

Datteren gliser og løper inn igjennom kjøkkenet, morens soverom og inn i det største rommet i leiligheten. Det er langt ifra innflyttingsklart, og trenger en del oppussing før hun kan bo der.

– I mellomtiden kan hun sove på mitt rom, smiler Drea, og stryker jenta over håret.

I helga skal de besøke Dreas søsken og Viljas søskenbarn, kanskje dra en tur i svømmehallen eller spille bowling.

Når hun først er sammen med datteren er det viktig at de har det så koselig sammen som mulig. Selv om Drea ikke har overskudd nok og mulighet til å være til stede for datteren i hverdagen, gleder hun seg hver dag til å se henne igjen.

Drea og Vilja

Når Vilja er hos moren blir den ellers så stille og rolige leiligheten full av liv.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

– Jeg kjenner ikke vennene hennes eller foreldrene deres. Jeg har ikke så mye kontakt med skolen og lærerne hennes, og er ikke så mye involvert der fordi det ligger et stykke unna. I starten var det uvant å gå glipp av veldig mye hverdagsting, og det savner jeg veldig enda, sier Drea.

Mange fedre har det på samme måte, men ordet helgemamma er ikke et ord som er godt etablert hos den norske befolkningen. Helgepappa derimot, har de aller fleste hørt om.

– Når jeg forteller folk at jeg har datteren min annenhver helg, så blir de veldig overrasket og spør hva som feiler meg. Det spørsmålet får aldri en far. Jeg synes det er merkelig fordi en forelder er en forelder. En far er like mye forelder som en mor, sier hun.

Hun forteller om situasjoner der folk blir helt målløse, om folk som graver og spør, folk som sier at de ikke kan forstå at en mor kan ta et slikt valg. Hun har også opplevd hvisking og blikk. Folk ser på henne som en dårlig mor. Det verste stempelet en mor kan få.

Hun får støtte fra psykologspesialist ved RKBU Midt – Norge, Kjersti Sandnes.

– Barn knytter seg oftest til begge foreldrene, og kvaliteten på denne tilknytningen bestemmes av flere ting. Hvorvidt foreldrene har evnen til å forstå hvordan barnet har det følelsesmessig og hva det trenger av hjelp og støtte, er ikke bestemt av foreldrenes kjønn. Hos de fleste foreldre utvikles dette intuitivt når de blir foreldre, sier Sandnes.

For Drea er dette viktig. Hun ønsker at det å være helgemor ikke skal bringe så mye skam med seg som det det gjør i dag.

Få fedre har hovedsamvær

Det blir mer og mer vanlig å ha ordninger etter et samlivsbrudd der barna bor 50 prosent hos mor og 50 prosent hos far. Andelen hvor barnet bor fast hos mor, har sunket fra 84 prosent i 2002 til 66 prosent i 2012, mens andelen hvor barnet bor fast hos far har ligget mer eller mindre fast på 7–8 prosent.

– Det er en liten gruppe der far er fast bosted, og at den prosenten ikke forandrer seg er interessant, for det viser at det på en måte er mer tabu. Det blir i hvert fall stilt spørsmål til hvorfor er det slik, sier Knut Oftung, seniorrådgiver i Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Ombudet mener at barnefordeling etter samlivsbrudd skal være en privatrettslig avtale der det tas hensyn til den situasjonen foreldrene er i og først og fremst ser på barnets beste.

– Men vår grunnholdning er at vi ønsker et likestilt foreldreskap, med klare retter og

Advokat Øyvind Østberg

Advokat, Øyvind Østberg, har lang erfaring med barnefordelingssaker. Holdningen om at mor er den beste omsorgspersonen kommer tydelig fram i disse sakene, ifølge Østberg.

Foto: Kjartan Rørslett / NRK

plikter for begge parter og at det også skal gjelde etter et samlivsbrudd, sier Oftung.

I Dreas tilfelle var det hennes eget valg å være samværsforelder for datteren. Fordi hun ville datterens beste valgte hun å trekke seg tilbake og la faren få hovedsamvær. Men for mange foreldre oppstår det konflikter når det skal bestemmes hvem barna skal bo hos. I ti prosent av tilfellene havner sakene i retten, og da er det sjelden at det er far som går ut med hovedsamværet for barna, ifølge advokat Øivind Østberg.

– I rettslige tvister om omsorgen er det fortsatt vanskelig for far å nå frem dersom det ikke er veldig tydelige svakheter ved mor. Enda verre er det likevel at i en del tilfeller der begrensningene ved mor er aller størst, ser en at en godt fungerende far blir skviset helt ut av barnets liv, uten at rettsapparatet evner å sikre barnets rett til kontakt med faren, sier Østberg til NRK.

En voksen holdning

Drea forteller at de samme holdningene som Østberg beskriver hos rettssystemet også hersker blant folk ellers i samfunnet. Også Viljas far får spørsmål hvorfor det alltid er han som er med på fritidsaktivitetene og bringer og henter på skolen. Det blir sett på som unormalt.

– Men for barna selv er det annerledes. Jeg tror de fleste barn ser på foreldrene sine likt. Så jeg tror det er en voksen greie at mor skal ha hovedomsorg. Jeg kommer ikke på noen argumenter for at mor er den beste forelderen, sier Drea.

Hjemme i leiligheten forteller datteren om familien hun har hjemme hos pappa. Hun forteller om venner som moren aldri har møtt. Moren lytter mens hun stryker håret til jenta sakte bak øret hennes. Hun stiller spørsmål og datteren svarer.

Mye har skjedd i siste to ukene som datteren vil dele.

At Drea har mørke perioder er umulig å se på henne. Ansiktet lyser opp når hun snakker med datteren. Samtalene vandrer av gårde og blir til et slags improvisert eventyr dem imellom.

Den lille stua fylles av latter, historier og tanker om morgendagen og gamle samtaler om for eksempel en steinsprutskade Drea hadde i frontruten på bilen.

– Jeg fortalte Vilja om at jeg og ei venninne hadde sittet i bilen og sunget kjempehøyt og at vi begge to var like dårlige til å synge. Da kom det fra Vilja: «Ååååja, så det er derfor ruta på bilen din er knust ja». Da lo vi godt begge to, smiler Drea.

Det er disse små situasjonene og samtalene som gjør helga lett. Tanken på at datteren skal reise igjen om noen dager forsvinner i øyeblikkene.

Drea og Vilja

Drea og datteren Vilja ser hverandre annenhver helg. Det er tøft både for mor og datter, men det var den eneste løsningen for familien.

Foto: Drea Karlsen

Familieformer i endring

Ifølge professor i sosiologi, Anne Lise Ellingsæter, er helgemødrene en kategori som er helt usynlig og et underforsket tema.

– I dag er det sånn at det har blitt mange nye familieformer og man diskuterer nye kategorier stadig vekk, men dette er en gruppe som er fullstendig under radaren, sier hun.

Hun forteller at forestillingen om at mor er den best egnede til å ta seg av barna har lange og dype historiske røtter, men at dette sakte, men sikkert er i endring.

– Bare det med delt bosted er jo en veldig ny konstruksjon. Man kan kanskje si at det er etter samliv at disse tingene blir stilt på spissen. Da ser man at de mer tradisjonelle forestillingene aktiveres, sier Ellingsæter.

Flere deler omsorgen for barna likt og flere kvinner satser på en karriere i tillegg til familielivet, men likestillingen har ikke kommet så langt at en mor kan være samværsforelder uten at folk reagerer på det, mener sosiolog og kjønnsforsker ved Universitetet i Oslo, Øystein Gullvåg Holter.

– Barns bosted etter foreldrenes brudd er vel et av områdene der norsk «kjønnskonservatisme» fortsatt står sterkt. Men vi finner jo en del i samme retning i arbeidslivet også. Noe av grunnen er vel at norsk politikk ikke har vært så klar på dette, for eksempel i forhold til Island, der foreldrene blir stilt mer likt som omsorgspersoner, sier Gullvåg Holter.

Anne Lise Ellingsæter

Professor i sosiologi, Anne Lise Ellingsæter, ser at flere helgemødre føler mye skam knyttet til det å være samværsforelder.

Foto: Universitetet i Oslo

Ellingsæter har vært veileder i en studie der flere helgemødre har blitt intervjuet om deres situasjon. Der kommer det frem at mødrene lager seg strategier på hvordan de møter holdningene hos andre.

– Det er en holdning om at den gode moren gir ikke fra seg barnet frivillig. Noen ganger får de også kommentarer som «det kunne aldri jeg ha gjort» og den typen ting. En begrunnelse som er akseptert er at de gjør det for barnets beste, sier hun

Drea forteller at hun kjenner seg veldig igjen i det Ellingsæter beskriver.

– Man må hele tiden forklare seg, og forsvare at man er en god forelder selv om man ser barna mindre. Man begynner jo å stille spørsmål ved om man faktisk har gjort det riktige valget. Hva er en god mor liksom? Den som gjør det som er det beste for barnet eller den som er mest sammen med barnet?, spør hun.

– Tøft å ha skilte foreldre

Å være sammen med datteren betyr alt for Drea. At hun ikke er en del av hverdagslivet hennes gjør vondt, men det er slik situasjonen er nå. Hun ser heller ikke bort fra at ordningen kan bli annerledes i fremtiden.

– Nå bor de et stykke unna, så det er litt mer komplisert med tanke på skole og sånt. Men jeg tenker at hun blir jo eldre og må få velge selv etter hvert, men det er ikke aktuelt ennå, sier Drea.

Det er sårt å ikke være til stede for datteren, men når de ikke er sammen holder de kontakt på Skype og sender meldinger til hverandre.

– Jeg tror nok at hun kjenner på savnet. Det er klart det har vært vanskelig for henne, men det tror jeg alle barn som har skilte foreldre kjenner på, sier hun.

Etter tre dager sammen med moren er det på tide å reise hjem til pappa igjen. Skole, venner og hverdagslivet venter – 45 kilometer unna.

Halvveis på vegen møtes to biler. Bak et vindu i baksetet titter to store barneøyne frem.

Hun smiler når hun skimter faren bak frontruten i den andre bilen, men samtidig vet hun at nå er helga sammen med mamma over.

Nå er det to uker til hun skal bo hos moren igjen.