Øya i Kopperåa

Øya i elva Kopperåa

Foto: Lars F. Stenvik, Vitenskapsmuseet

Her startet kobberhistorien i Norge

På ei lita øy i elva Kopperåa i Meråker finnes sporene etter Norges eldste kobberverk.

Bjørn Solli
Journalist

Tidligere har kobberverk i Norge blitt tidfestet ut fra gamle dokumenter. Kongebrev, mutingssedler og andre skriftlige kilder.

Men etter at arkeologene har tatt i bruk avansert teknologi for å tidfeste sine funn fra utgravinger, er den norske bergverkshistorien i ferd med å endre seg.

Funnene dokumenteres

Arkeologer dokumenterer funnene i Meråker.

Foto: Lars F. Stenvik, Vitenskapsmuseet

– Så langt har vi tre C14-dateringer fra dette stedet i Meråker, og de spenner fra slutten av 1100-tallet til godt utpå 1300-tallet. Derfor er vi ganske sikre på at dette kobberverket var i drift rundt år 1300, sier Lars F. Stenvik ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Det betyr at det eldste kjente kobberverket i Norge lå i Meråker i Nord-Trøndelag, og at verket var i drift over 300 år tidligere enn det man til nå har regnet som starten for kobberutvinninga i Norge.

Arkeolog Lars Fredrik Stenvik

Arkeolog Lars Fredrik Stenvik.

Foto: Håvard Zeiner / NRK

Det kan komme mer

– Jeg er ganske sikker på at det kan være flere anlegg fra middelalderen, for det finnes mange kobberforekomster i Norge. De fleste ble utnytta i moderne tid, etter år 1500. Men det er ingenting i veien for at man rent teknologisk kunne ha framstilt kobber før det.

– Vi ser at senere kobberdrift har ødelagt spora etter de eldre. Så verkene både på Røros (1644), Kvikne (1632) og andre steder kan ha vært i drift før det vi kjenner til i dag. Jeg vil derfor ikke bli forundret om vi etterhvert finner spor etter kobberverk som er enda eldre enn det i Meråker, sier Lars Stenvik.

Spor i stedsnavn

Trekullageret

Arkeologene har funnet trekullageret ved Kopperåa i Meråker.

Foto: Lars Stenvik

Kobberdrift i Meråker har vært kjent fra skriftlige kilder siden midt på 1700-tallet.

At arkeologene kom på sporet som ledet til at de nå kan fastslå at drifta er mye eldre, beror på et stedsnavn i Meråker.

– Jeg kom over en gammel skriftlig kilde fra 1674 som nevner "Kopperå-broen". Ettersom første leddet i stedsnavnet Kopperrå har med kobber å gjøre, var det nærliggende å tenke at de har drevet med kobberutvinning tidligere enn det vi før har vært klar over, sier Stenvik.

Han ba lokalhistorikere ta en tur langs elva Kopperåa for å se om de kunne finne spor etter kobberutvinning. Resten er bokstavelig talt historie.

Flere kobberverk i Trøndelag

Og kobberhistorie finner vi flere steder i Trøndelag.

Røros kobberverk ble offisielt startet opp i 1644. Drifta varte i 333 år, til de måtte legge ned i 1977.

Gruvene på Kvikne er det også godt kjent. Der startet de i 1632 og la ned i 1812. Det var flere forsøk på drift etter 1812, men uten at det ble noe varig.

Løkken gruver startet opp i 1654 og drev på den største forekomsten av kobberholdig kis i Norge. Her varte drifta så lenge som til 1987.

Men det finnes mange flere.

Ny historie dukker fram

Da lokalhistorikeren Per Anker Johansen fra Levanger fant ei lita grop under noen heller i fjæra på Ekne, fikk han bekreftelsen på at her lå et av Norges første kobberverk.

Per Anker Johansen påviser smelteovn

Lokalhistoriker Per Anker Johansen på leting etter smelteovnen på Ekne i Levanger.

Foto: Bjørn Solli / NRK

På tur mot Kristivika på Ekne i Levanger krysser veien Hytte-elva, og også her er det navnet på elva gir et hint om gammel industri. Elver og bekker var nemlig kraftkilden til mesteparten av den tidlige industrien i Norge.

Smeltehyttene som hørte til bergverkene lå alltid ved et vassdrag, og vassdraga ble ofte omdøpt etter at "hytta " kom i drift. Her på Ekne het Hytte-elva tidligere Vestrumelva.

Uveisomt

Vi blir med lokalhistoriker Per Anker Johansen, og stopper ved brua som går over elva. 20 meter nedenfor oss ser vi sjøen og elveutløpet. Det er dit vi skal. Terrenget er delvis bratt, og gjengrodd med busker og trær. Det er krevende å gå ned her, for det finnes ingen sti.

Når vi kommer ned, ser det ut som det gjør i sjøkanten på et hvilket som helst sted. En vanlig turgåer ville neppe finne noe spesielt å legge merke til her.

Kan dette virkelig være stedet hvor et kobberverk har vært i drift?

Ytterøya

Utsikt mot Ytterøya

Avstanden fra fjæra på Ekne og over til Ytterøya er ikke lang.

Foto: Bjørn Solli / NRK

Ytterøya ligger rett over fjorden. Det er ikke lange avstanden, kun ca 4 km. Og Ytterøya hører med i denne historien, for det var der gruvene lå.

Men fordi det ikke fantes vassdrag på øya som var store nok til å være kraftkilde for det store vasshjulet de trengte, ble malmen fraktet hit til Ekne med båt. Her lå elva som kunne gi kraft, og her kunne framstillinga av kobberet foregå.

Da var det en forutsetninger som måtte oppfylles. Det måtte skaffes brensel, sier Per Anker Johansen.

– Det første som skjedde var jo at bønder i hele distriktet, ja helt til både Leksvik og Frosta, sa seg villig til å skaffe ved. Noe ble levert på Ytterøya, og skulle brukes til fyrsetting i gruvene der, resten ble levert hit til Ekne og skulle brukes i smelteprosessen.

– Hele distriktet ble jo snauhogd, og den skogen som ikke ble hogd døde av svovelrøyken fra smeltinga.

Smelting og avfall

Malmen fra Ytterøya innholdt kun 3 % kobber, og for å få ut kobberet ble malmen smeltet i flere omganger. Et av avfallsproduktene i smelteprosessene er jern, og med denne kunnskapen på plass finner vi de første sporene som bekrefter at vi er på rett sted.

Jernslagg i fjæra på Ekne

Jernslagg fra smelteprosessen ligger synlig i fjæra på Ekne

Foto: Bjørn Solli / NRK

For mellom de runde stenene i fjæra ligger det andre, mindre stener med en helt annen form. De er kantete, gjerne flate, og de er porøse. Du kan se små hull i dem og de har gjerne et svakt rød-brunt skjær.

Smelteovnen

– Om de som drev her skulle ha noe håp om å skille ut kobberet fra malmen, måtte de ha en smelteovn. Temperaturen måtte nemlig over 1085 grader celcius, som er smeltetemperaturen for kobber

Og lokalhistoriker Per Anker Johansen mener å ha funnet det som var selve hjertet i produksjonen. Med hendene graver han seg forsiktig inn under noen overgrodde steinheller.

Her lå smelteovnen

Her, under disse hellene, finner lokalhistorikeren sporene som påviser smelteovnen på Ekne i Levanger.

Foto: Bjørn Solli / NRK

– Her finner vi brent gods. Her er det slagg, her er det leire som vi vet de brukte å kle ovnen innvendig med, og her finner vi rester av trekullet som de fyrte med.

Jeg mener dette beviser at det var her smelteovnen på Ekne lå, sier Johansen.

Hvor gammelt?

– Det er et kongebrev fra 1635 som gir rett til å starte opp drifta her. I det brevet står det at det gis tillatelse til å starte opp drift «ved en kobberdrift som for tiden ligger stille».

– Da må vi må jo da tro at det har vært noe her før 1635. Vi vet dessuten at det var prøvedrift på Ytterøya allerede i 1518, uten at vi kan si noe om hvor omfattende det var.

– Hvis det er hold i det som står i kongebrevet, og vi må jo tro at kongen skriver sant, så er dette kobberverket før både Kvikne (1632) og Røros (1644).

Usynlig kulturminnne

I dag er dette kulturminnet så å si usynlig. For å finne det må du vite akkurat hvor du skal lete, og selv da er det vanskelig å skjønne hva det er du ser.

Det mener Per Anker Johansen det bør gjøres noe med.

Hytte-elva på Ekne

Utløpet av Hytte-elva på Ekne. Her lå det ei smeltehytte for kobber, kanskje så tidlig som på 1500-tallet.

Foto: Bjørn Solli / NRK

– Jeg synes jo vi må få på plass en skjøtselsplan her, for nå er sporene skjult av skog som har fått vokse fritt i 300 år.

Pionerer

Det samme er tilfellet i Meråker. Sporene etter det som per i dag er norges eldste kjente kobberverk, er så å si usynlig selv for kjennere.

Men det historien viser oss, er at i Midt-Norge har det vært mye metallutvinning, og arkeolog Lars F. Stenvik mener Midt-Norge er en metallurgisk, teknologisk bastion.

– Fra før er det kjent at de som bodde her var pionerer når det gjaldt framstilling av jern. Nå viser det seg at trønderne også var de første her til lands som drev med framstilling av kobber.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost