De ukjente trafikkofrene

Alle nødetatene innrømmer at de ikke har rutiner på akutt krisehåndtering og oppfølging av lekfolk som havner i slike situasjoner.

– Jeg føler jeg gjorde noe stort og viktig den dagen, men har måttet forsake mye i mitt eget liv. Det er bittert å tenke på at traumene i ettertid kunne vært mindre om oppfølging og rutiner hadde vært bedre, sier Margareth Rose Weie (42) fra Røra i Nord-Trøndelag.

Hun sitter hjemme i stua si og gjenforteller det som skjedde den 4. januar 2011, og som skulle komme til å endre livet til både henne og familien. Stemmen er rolig og klar, men blikket avslører at dette er opplevelser som bokstavelig talt sitter i kroppen.

– Handlet instinktivt

Margareth var på vei hjem fra jobben sin som trafikklærer, det var veldig glatt på E6 fra Stjørdal og nordover og det hadde begynt å mørkne.

– På Vinne i Verdal ser jeg plutselig lys som går i alle retninger. Jeg husker jeg tenkte at dette var unormalt.

Da hun kom nærmere så hun tydelig hva som hadde skjedd. Hun var en av de første som stanset ved det som har vært en front mot front-kollisjon, med også en tredje bil involvert.

– Jeg reagerte instinktivt, slo på nødblink, satte ut varseltrekant og gikk først til den ene bilen, hvor det satt en dame som viste seg å være en bekjent av meg. Fronten på bilen var ødelagt, men hun var uskadd, og jeg fikk henne ut av bilen.

Margareth gikk deretter til den andre bilen, hvor det satt en ung kvinne i førersetet. Hun fikk ikke åpnet bildøren foran og hørte andre på stedet si til henne at det ikke er noen vits i å forsøke å komme seg inn i bilen.

– Da ble jeg sint. Det er alltid en vits i å prøve. Jeg rev derfor opp bakdøra, full av adrenalin, og satte i gang med førstehjelp.

Sjåføren hadde fått rattstolpen trykket inn mot strupen, og fra baksetet kjempet Margareth for å få fri luftveiene til den bevisstløse kvinnen. Hun forteller at hun kjente pulsen hennes til å begynne med, men så ble det helt stille.

– Jeg skjønte at det ikke var mer jeg kunne gjøre, men jeg ble sittende og stryke henne over kinnet.

Satt i timesvis på legevakten
Da ambulansen kom til stedet, ble Margareth hentet ut av bilen. Hun var på dette tidspunktet i sjokk; hun ristet og skalv og husker bare bruddstykker av det som skjedde videre. Hun ble tatt hånd om av brannvesenet og fikk sitte en stund i brannbilen, før hun, kvinnen i den første bilen og mannen som satt i en tredje bil ble tatt med til sykehuset.

– «Der skal dere få kyndig krisehjelp. Håper vi.» sa ambulansepersonellet til oss, og innrømmet at det ikke eksisterer et godt nok opplegg for slike situasjoner, sier Margareth.

I tillegg til støtten fra en brannmann på ulykkesstedet, var praten med en erfaren dame i ambulansen på vei til sykehuset den beste psykiske støtten Margareth fikk fra helsevesenet etter den traumatiske opplevelsen. For da de ankom legevakten på sykehuset var det stopp.

– I nærmere fire timer satt vi sjokkskadde og ventet på å komme inn til legen, blant omgangssyke og influensasyke. Da jeg endelig kom inn til legen og hun spurte meg hva jeg gjorde der, ga jeg opp. Jeg snudde på hælen og dro hjem, for jeg følte meg ikke tatt på alvor.

Margareth klaget senere på behandlingen de fikk da de ankom legevakten på sykehuset Levanger, noe som førte til både en unnskyldning fra de ansvarlige myndigheter og en endring av rutinene på legevakten.

Ble alvorlig syk ett år etter
Den ressurssterke og reflekterte 42-åringen var hjemme fra jobb i kun én dag etter ulykken, og sier selv at det nok var for kort tid. Etter et drøyt år kom da også en brutal reaksjon i form av alvorlig, fysisk sykdom.

– Opplevelsen hadde nok gjort mer med psyken min enn jeg var klar over. Ting hadde surret i underbevisstheten. Men det var ikke før jeg ble fysisk syk at jeg fikk kontakt med psykiatritjenesten. Det viste seg at jeg var alvorlig deprimert, og jeg ble henvist til en traumepsykolog som jeg går til ennå.

Margareth fikk diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og ble 40 prosent midlertidig ufør. Hun har hele tiden slitt med mareritt, og ulike lukter og lyder minner henne stadig om ulykkesstedet.

– Det kan være noe som minner om lyden da brannvesenet klippet av biltaket, eller lukten av blod og ulike væsker fra en bil. Jeg ble for eksempel veldig glad da det kom spylervæske med eplelukt på markedet, for det er en av luktene jeg har reagert sterkt på.

Hun sier hun forstår godt at mange med PTSD tyr til rus og alkohol, men selv sverger hun til hard trening i stedet for medisiner.

Politiet: Hjelperne kan bli oversett

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 209 personer ble drept eller meget alvorlig skadd i trafikkulykker på norske veier i 2012. Samlet sett for de ti årene 2003-2012 er dette tallet 2992. Det betyr at antallet personer som havner opp i et ulykkessted blir høyt.

Distriktsleder i Trygg Trafikk, Idar Ertsås, synes spørsmålet om rutiner og ansvaret for å ta vare på vitner og sivile hjelpere er «meget betimelig». Selv tenker han at det er politiets skadestedsleder som må være den som har ansvaret.

– Vårt ansvar i slike situasjoner er ikke konkretisert, svarer imidlertid politiinspektør ved Nord-Trøndelag politidistrikt, Jan Birger Jacobsen.

Han legger til at det ligger i politiets generelle samfunnsoppgave å hjelpe folk. Samtidig innrømmer han at formuleringene i politiinstruksen og politilovens paragraf 1 er veldig generelle.

– Kan dere risikere at dere overser noen som trenger hjelp når det ikke finnes klare rutiner på dette?

– Ja. Vårt system er ikke vanntett med tanke på folk som er berørt på denne måten. Det kan bli vilkårlig.

– Vi vet en del om traumatisk stress og hvilke følger det kan få, og dette ønsker vi å forebygge hos vårt eget mannskap. Behovet er selvsagt minst like stort hos personer som kommer helt uforberedt opp i ulykker, sier Jacobsen.

Ambulansetjenesten har ikke apparat for å hjelpe
Fagdirektør ved Ambulanse Midt-Norge, Per Christian Juvkam, synes dette er en viktig problemstilling, og sier denne gruppen ikke er ivaretatt godt nok.

– Det ene er at de som har hatt en sterk emosjonell påkjenning fortjener en god debrief og en bearbeiding av det som har hendt. Det andre er at førstehjelp kan være av helt avgjørende betydning, og det er viktig å bygge en kultur som anerkjenner verdien av det førstehjelperne gjør.

Den erfarne anestesi- og luftambulanselegen vet at ubearbeidede sterke inntrykk kan føre til posttraumatisk stresslidelse, men sier rett ut at ambulansetjenesten har verken rutiner eller apparat for oppfølging av førstehjelpere.

– Vi har nok med oss selv og våre profesjonelle samarbeidspartnere.

Brannvesenet forsøker å hjelpe
Heller ikke brannvesenet har formaliserte rutiner for krisehåndtering av vitner og førstehjelpere, men Trøndelag brann- og redningstjeneste har selv utviklet et system de benytter når de kan.

– Flere av oss har gått kurs i traumebehandling. I tillegg har vi erfaring i å lese ansiktene til folk, vi ser hvem som kan ha behov for hjelp, sier utrykningsleder i Trøndelag brann- og redningstjeneste, Stein Yttereng.

Yttereng vedgår at denne hjelpen kan bli tilfeldig, og ser behovet for at den formaliseres.

– Det er heller ikke alltid vi vet hvem det er som trenger hjelp. Mange blir derfor igjen alene med sine opplevelser.

– En utfordring å få tak i vitnene

Psykologspesialist ved Senter for Krisepsykologi i Bergen, Jakob Inge Kristoffersen, bekrefter at de ikke-eksisterende rutinene for vitner og hjelpere gjelder for hele landet.

– Den største utfordringen er å fange dem opp. De kommer, er der og reiser videre. Noen av dem står i fare for å bli traumatiserte, men vi vet ikke hvem og hvor mange, for vi får ikke tak i dem.

Kristoffersen sier det kunne vært en ide at for eksempel politiets skadestedsleder registrerte vitner og førstehjelpere, og så kunne helsevesenet i den kommunen de tilhører tatt kontakt.

– Personer som blir eksponert for en kritisk hendelse trenger også å roes ned umiddelbart etterpå. Men det primære for nødetatene er å redde liv. Slik er det bare.

– Må møtes med medmenneskelighet
Psykiater og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Per-Olov Michel, sier at de rammede i akuttfasen må møtes med medmenneskelighet, undersøkes og hjelpes med primære behov samt kobles opp mot sine nærmeste. Å gå gjennom alle tanker og følelser omkring opplevelsen med en gang har man delvis gått bort fra.

– En umiddelbar psykologisk debriefing har vist seg å være for påtrengende for enkelte, og man er i dag mer forsiktig i akuttfasen.

Ifølge psykiateren bør det skje en oppfølging noen dager senere, for å se om reaksjonene eventuelt har endret seg. Hvis de fortsetter eller forverres flere uker senere, bør vedkommende gjennomgå en utredning for å undersøke om de er rammet av PTSD eller depresjon.

– De aller fleste vil oppvise motstandskraft eller komme seg igjen med eller uten hjelp over tid. Men det er viktig å fange opp de som ikke henter seg inn, og gi dem behandling. Det bør finnes systemer som fanger opp både ulykkesrammede, førstehjelpere og innsatspersonell. Da kan vi si at samfunnet fungerer bra, med minsket lidelse som følge, sier Michel.

– Kunne vært godt å møte foreldrene til den døde Margareth viser oss ulykkesstedet, som ligger en kort biltur unna der hun bor. Hun sier hun føler sterkt ubehag når hun passerer åstedet, og hun er redd for å havne i en liknende situasjon igjen. Men den vevre kvinnen, som er drillet på førstehjelp både gjennom Forsvaret og jobben som trafikklærer, sier hun i så fall ikke ville nølt med å stoppe og gjøre sin plikt.

– Jeg vil presisere at folk må gå på førstehjelpskurs jevnlig. Det holder ikke at du har tatt et kurs i forbindelse med føreropplæringen.

Margareth håper hennes historie vil bidra til å sette søkelyset på det hun mener er manglende rutiner for krisehåndtering.

– Det var visstnok en debriefing for de involverte like etter ulykken, men da satt jeg i kø på legevakten. Jeg har selv gått psykososialt førstehjelpskurs, og vet hvor viktig den første halvtimen er. Det nytter ikke å ta en slik krisehåndtering fire dager etterpå. Jeg kunne også tenkt meg å møtt andre som har opplevd det samme, slik at jeg ikke følte meg så alene med følelsene mine.

Hun har tenkt mye på hvordan det hadde vært å få snakke med foreldrene og kjæresten til kvinnen som døde.

– Det kunne kanskje vært godt for dem å få vite at hun døde med ro, at jeg strøk henne over kinnet da hun døde, sier Margareth.