Den høytidelige målingen med ordfører, lensmann og uavhengige vitner fant sted på Selbu lensmannskontor i dag, mandag 20.01.14, kl. 08.00. Den ene votten måler 2,45 meter, den andre 2.52 meter.
– Det er helt vanlig at to håndstrikkede votter ikke blir helt like – det er jo håndarbeid, sier leder i husflidslaget, Oddbjørg Øiberg.
Vottene er et samarbeidsprosjekt mellom Selbu Husflidslag, Selbu Museum og Selbu Husflid AS.
LES: Dette er ikke en selbuvott!
Kommunikasjonsproblemer med Guinness
Allerede i 2010 var den første votten ferdig. Votten ble målt og veid og Selbu Husflidslag søkte også da Guinness rekordbok om å få den registrert som verdensrekord.
Etter mye fram og tilbake fikk de like før nyttår, over tre år etter første kontakt, tilbakemelding om at det ikke holdt med en vott, det måtte være et vottepar.
Nå håper Øiberg at kommunikasjonen med Guinness rekordbok skal bli bedre slik at de i løpet av vinteren kan få registrert selbuvottene som verdensrekord.
LES: Strikker selbuvotter med hakekors
Kamp om å få strikke
Selbu Husflidslag hadde allerede vott nummer to ferdig da kravet fra Guinness om et vottepar kom.
– Da vi var ferdige med den første votten hadde vi fortsatt en hel del kvinner som var interessert i å delta i strikkinga som ikke hadde fått bidratt. Vi ville jo ikke skuffe dem, så da var det bare å fortsette, sier Oddbjørg Øiberg.
Vottene er ikke strikket bitevis, de er strikket akkurat som vanlige votter, bare i rekordstørrelse. Garn og pinner er det som vanligvis brukes i selbuvotter og arbeidet har gått på rundgang blant strikkerne etter ei oppsatt liste.
– Vi la opp 400 masker til vrangborden, så det startet som en ekstra stor herregenser, sier lederen i husflidslaget.
– Ikke noe tull
Oddbjørg Øiberg avviser at rekordvottene er sløsing med garn og arbeidsinnsats. Vottene har vært mye brukt av både husflidslaget, Selbu Husflid og Selbu kommune.
– Den første votten har vært med på mange ulike arrangementer, som reiselivsmesser og husflidsmesser, så vi ser det som en markedsføring av strikketradisjonen og Selbu kommune, sier hun.
Nå ser hun for seg at en av vottene blir værende i Selbu, i museet på sommerstid og på husfliden om vinteren, og at den andre kan brukes i markedsføring utenfor kommunen.
– Til nå har det vært slik at folk som har hørt om storvotten har kommet for å se den, men så har den vært på et arrangement. Nå kan vi ha en her og så kan den andre være på reise, sier hun.