75 år etter at tyskerne tok fjelltoppen deres, kunne familien igjen heise flagget

Hun står på en liten fjelltopp på heimgården i Fevåg i Trøndelag.

Fra toppen ser hun utover fjorden, men også de tjue mål med land som forsvant fra familien under andre verdenskrig.

I vår fikk hun klarsignal fra Forsvaret: Området som tyskerne tok fra Salbubæk-gården under krigen, skal tilbakeføres til familien.

– Jeg ble så glad. Det første jeg tenkte er at nå må flagget til topps, sier Hanna M. Salbubæk Engvik.

Både Hanna og faren Martin har i flere tiår søkt Forsvaret om å få tilbake det okkupasjonsmakten en gang stjal fra gården.

For Engvik betyr det ekstra mye at det har gått i orden.

Satt i 17 ulike fangeleire

Bestefar Martin Adolf Salbubæk var stortingsmann for Arbeiderpartiet da Tyskland okkuperte Norge i 1940. Han flyktet sammen med regjeringen nordover da Oslo ble tatt, og kom seg heim til gården Salbubæk.

Etter tre år ble han plutselig hentet og tatt til fange.

«Vollan var helvedet på jorda, her var rettersted, tortursted, tvangsarbeiderssted, under ett og samme tak sammens med Gestapo.»

Slik beskriver Salbubæk litt av oppholdet i tysk fangenskap i Trondheim. Men opplevelsene ved Vollan ble bare den spede begynnelse på hva han skulle gjennomgå. Tilsammen var han i 17 fangeleire.

Grini, Falstad, Neuengamme og ikke minst Sachsenhausen, var noen av dem.

– Bestefar var helseløs da han kom heim. Han hadde vært uten klær, mat og frosset og blitt torturert så mye, sier Engvik.

Liten fjelltopp

Da Salbubæk kom heim etter freden i 1945 hadde tyskerne beslaglagt deler av eiendommen hans.

Fra toppen av fjellet tyskerne tok, er det panoramautsikt ut over utløpet av Trondheimsfjorden.

Flere steder rundt om i landet tok okkupasjonsmakten land for å anlegge militære installasjoner.

På Salbubæk bygget tyskerne trapper, vaktbu, platåer og satte opp et lite uthus. Men aller viktigst var den store lyskasteren som ble montert på fjelltoppen. Den ble brukt til å overvåke området.

– Det er ikke snakk om store stykket, men det betyr noe for oss. Særlig ettersom far og bestefar ofret så mye under krigen, sier Hanna.

Også far ble tatt

Men det var ikke bare bestefar som havnet i tysk fangenskap. I 1943 ble også Hanna sin far, Martin Salbubæk, hentet av gestapo. Da var han bare 23 år gammel. Dette fangenskapet varte i ett år.

– Pappa satt både på Grini og Falstad. Det tok mange år før han snakket om hva han opplevde, sier Engvik.

– Jeg så da de kom og hentet faren din. Han ble ført ned til brygga og om bord i en båt, med en gestapist på hver side. Deretter ble alle fangene hatt ombort en større skøyte utpå fjorden her, sier Alf Frengen til Engvik.

Frengen var ti år da krigen brøt ut. Nå går han tur i området. Han minnes også da tyskerne drev lyskasteren.

– Jeg husker godt tyskerne kjørte opp og ned på veien her med drivstoff som skulle brukes på generatoren til lyskasteren, sier Alf Frengen.

Forsvaret tok over anlegget

Lyskasteren er en av flere som tyskerne satte opp i området, og var en del av Agdenes befestninger.

Da freden kom, tok Forsvaret over anlegget.

– Disse lyskasterne var i bruk helt fram til nittitallet. De ble rutinekjørt én gang i måneden for vedlikehold, og også brukt av Forsvaret under øvelser, sier Magnar Sivertsvik ved Hysnes militærmuseum.

Martin Adolf Salbubæk levde bare ett år etter freden, og døde på sykehus i 1946.

Han rakk å skrive ned en del av opplevelsene sine, som han blant annet gav til en avis.

Fra Vollan beskriver han hvordan de lå om nettene og hørte lydene fra dem som ble pint og skutt.

«1943 ble der skutt 17 fanger av disse var det også Russere. Da vi kom ned – jeg har vert på Vollan 3 – tre – gange og denne gang lå jeg på loftet – fløt formelig celle 8 og kjellergangen over med blod og jernemasse, og den slags pågikk meget ofte. Når fangene var skutt ble likene kjørt bort i biler men hvor hen vites ikke.»

Flagger for dem – ikke for meg

Engvik gleder seg over at kapittelet med okkupasjonsmakten er over. Men like etter at flagget ble satt opp på den lille fjelltoppen, fikk Engvik telefon fra politiet. De hadde fått hevendelse fra noen som ikke likte at det ble flagget natt og dag.

– Da jeg ble oppringt av politiet trodde jeg først noen hadde dødd, eller at noe fælt hadde skjedd. Så trodde jeg noen tullet med meg. Men så var det altså noen som hadde ringt politiet og ikke tålte at et flagg sto og vaiet. Det syns jeg er trist, sier Engvik.

– Vi tok en telefon til Engvik mest som service til han som tipset oss. Det er ikke noe straffbart i å la flagget henge, så vidt vi kan se, sier politibetjent i Fosen lensmannsdistrikt, Martin Danielsen.

Nittiåringen Alf Frengen forstår veldig godt hvorfor flagget vaier i bakgrunnen. Han deler Engvik sin glede over å få området tilbake.

– Jeg syns det er godt å se, sier Frengen.

• Les også: Forsvaret som forsvant