Hopp til innhold

Strikker to par votter om dagen

Mary Renå har strikket Selbuvotter i åtti år.

Selbuvotter

Selbuvotten er ettertraktet vare.

Foto: Randi Lillealtern

På eldresenteret i Selbu går strikkepinnene som mitraljøser. Seks av Husflidens faste votteleverandører er samlet for en fotosession.

Daglig leder på Husfliden, Inger Kjelmo Kristiansen, har lenge tenkt at strikkerne må dokumenteres.

– De er veldig viktig for oss for vi tar imot håndstrikk på butikken og det har vi gjort siden vi startet i 1992. I fjor kjøpte vi håndstrikk for over en million kroner, sier Kjelmo Kristiansen.

Damene fra Selbu er en edel årgang og mange av strikkerne har blitt over åtti år.

– Vi synes det er veldig morsomt å vise fram det damene i Selbu lager når vi er på messer og stands. Folk spør ofte om hvor i østen dette er strikket og om det er strikket på maskin. Da de får vite at dette er strikket i Selbu av fine eldre damer blir de fleste overrasket over at det går an.

Betalte med votter

Ja, for hva hadde egentlig Selbu vært uten selburosa? I kommunevåpnet finner vi tre av dem, og strikkinga har vært helt avgjørende for folk i bygda, sier 76 år gamle Ingebjørg Rolseth.

Ingebjørg Rolseth

Ingebjørg Rolseth (76)

Foto: Randi Lillealtern

– Hvis det ikke hadde vært for selbustrikkinga så tror jeg det hadde vært trasig for mange. Det var ikke noe penger, så da strikka man mange par votter og brukte disse som betalingsmiddel når man var på butikken.

Selv måtte Ingebjørg hjelpe moren med å skaffe familien hard vottevaluta fra hun var seks år.

Tømrere strikket

Ifølge Inger Kjelmo Kristiansen var det i en periode mer lønnsomt å strikke votter og sokker enn å hogge tømmer.

– Tømmerhoggerne sluttet i skogen og satt seg hjemme å strikka istedet, men hvor langt tilbake i tid dette foregikk er jeg usikker på.

Solveig Evjemo

Solveig Evjemo (86)

Foto: Randi Lillealtern

Solveig Evjemo er 86 år. Hun minnes godt tida da alle damer i Selbu strikka i hver eneste ledige stund. Mary Renå gifta seg med en selbygg og kom til bygda fra Klæbu i 1947.

Hun ble litt overraska da hun ble bedt på dameselskap på det nye hjemstedet.

– Vi strikket og strikket og det klirret i stikkene og for meg var akkurat det uvant.

Tror du det er sånn i dag når unge damer treffes?

Nei det tror jeg ikke, ler Solveig.

– Det blir nok den siste generasjonen.