Nå kommer den første boka om skjæra.
Magne Husby har vært interessert i skjærer siden han var gutt. Forberedelsene til ei omfattende bok om skjæra har pågått i åtte år. Til daglig er han førsteamanuensis ved Nord Universitet i Levanger, og blant de fremste ekspertene på fuglen. .
To kilo tung er Norges første bokverk om skjæra. Magne Husby har jobbet med boka i åtte år.
Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRKLes også: Gul skjære skapte hodebry
Skeptisk til NRK-bilen
Vi har tatt bilen noen mil heim til Magne Husby på Åsen i Levanger, ikke minst for å få se fuglen som fyller tre hundre sider i den nye boka. Men nå ser vi ikke snurten av den svart og hvite fuglen. Husby er ikke overrasket.
– Skjæra er skeptisk til forandring og nykommere i nærområdet. Når det kommer en fremmed bil inn på gårdsplassen, er det mer enn nok til at skjæra holder avstand. Iallfall for ei stund, mens den sonderer og finner ut hva visitten innebærer.
Men så plutselig, viser skjæra seg. Men bare den er bare på en kvikk sonderingstur forbi stuevinduet. Og det blir med den.
Kjenner fjeset ditt
Om skjæra ser forskjell på biler, merker den seg like godt fjeset ditt. Husby hadde tidligere to tamme skjærer boende i et klasserom. De kom og satte seg på skuldra og hånden til forskeren.
– Jeg tok så med en utstoppa hønsehauk til rommet der skjærene bodde. Hauken var preparert med vingene ute og klørne framovervendt. Skjærene fikk panikk da de så rovfuglen, og fløy bokstavelig talt på veggen i ren og skjær frykt. Jeg måtte bare forlate rommet, og tok hauken med meg.
Deretter gjorde Husby oppdagelsen som viser at skjæra er en observant skarping.
– Da jeg kom tilbake til klasserommet neste gang, var det uten hauken. Jeg hadde til og med andre klær på. Men de to tamme skjærene reagerte på samme måte som forrige gang, med panikk. De kjente igjen fjeset mitt. Tilliten var brutt, vennskapet ugjenkallelig slutt.
Som art har skjæra fulgt oss hele veien, fra de første bosettinger den gang isen trakk seg nordover. Ulike artsvarianter fins over hele verden.
En stille stund
En død trost i veikanten er mat for skjæra. Ei død skjære derimot, blir ikke spist av sine egne. Snarere tvert imot, forteller Husby.
– Døde skjærer har gitt oss forskere muligheten til å studere artens empati. De nærmer seg den døde fuglen uten skrik og skrål, og holder noe som minner om en liten seremoni. Det fins flere dokumenterte eksempler på at de også legger gresstrå og kvist over den døde skjæra. I blant så mye at fuglen forsvinner helt, forteller Magne Husby.
Skjæra begraver sine døde.
