Martin (33) ville ikke leve mer. Etter et Instagraminnlegg hylles han for åpenheten

– Jeg sa det ikke til noen. Det vil man jo ikke i den alderen. Jeg ville ikke vise at jeg var svak.

Det er umulig å se på Martin Jansson at han har hatt det så tøft som han har. Stolt viser han frem alle kriker og kroker i ishallen i Trondheim. Det virker som det er den gamle, slitne hallen som trenger hjelp. Ikke Martin

Som sportslig leder i Nidaros hockey har han på mange måter drømmejobben. Martin har drevet med hockey siden barndommen og har vært innom klubber i både Sverige, USA og Norge i løpet av egen karriere. Ishockeyen har alltid vært der – og den har vært viktig.

Men Martin har en mørk historie. Frem til nå nylig en skjult historie. Om angst, depresjon og selvmordsforsøk.

Ble avvist på sykehuset

– Det er jo ingen som har sett det. Og det er jo ingen sin feil at de ikke har sett det, for jeg ble så god på å gjemme det.

Det første angstanfallet kom da han var 14 år. Følelsen av at han skal dø var skremmende. Men han sa det ikke til noen.

Det tok fem år før han valgte å søke hjelp. Han samla opp mot og dro til sykehuset i Gøteborg midt på natten. Slik at ingen skulle se han. Der ble han avvist. De mente at det ikke var noe problem, sier Jansson.

– Det er på mange måter det verste jeg har vært med på. Jeg dro aldri dit igjen.

Alt ble mørkere og tyngre. Kanskje var det bedre om han ikke var her mer? Det gikk så langt at Martin prøvde å ta sitt eget liv. Først da fikk han hjelp.

Det ble en voldsom vekker for de nærmeste rundt han.

– Det var tøft. Jeg måtte åpne meg opp, og stå i at jeg ikke hadde det bra. Det ble mye jobbing for å ta seg tilbake til en normal hverdag. Det tror jeg egentlig aldri man klarer. Det finnes jo der. Alltid. Men nå vet jeg hvordan jeg skal håndtere det.

Jansson poengterer at han er veldig takknemlig for hjelpen han fikk. Det var bare fryktelig synd at dette må gå så langt.

Valgte å dele: – Det ble litt spontant, men det ble bra

På verdensdagen for psykisk helse i år videredelte Martin en instagramstory fra et canadisk basketballag.

I løpet av kort tid tok en 14 år gammel gutt kontakt for å fortelle at han ikke hadde det så bra. Martin delte av sin egen historie og hjalp gutten med å fortelle sin egen.

Da gikk det opp et lys for den nå voksne Martin.

– Om ikke en 14-åring kan, eller våger å åpne seg, så får jeg gå lengst fremme. Da får jeg åpne den døren for andre, som kanskje ikke orker.

Nå skulle masken falle. I et innlegg på Instagram. Martin trykte publiser og kastet mobilen fra seg.

– Jeg ville ikke se reaksjonene. De nærmeste visste jo om dette, men mine brødre ante ingenting.

Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Det rant inn med meldinger i innboksen. Martin var ikke forberedt på at det skulle bli så stort.

– Men jeg visste at dette var riktig valg.

– Hockeyspillere er ikke så sinnsykt tøffe som folk skal ha det til

Steinar Jonassen var den som ansatte Martin i Nidaros hockey for et drøyt år siden. Han syns det er helt fantastisk at Martin valgte å dele om sin egen mentale helse.

– Man forbinder gjerne ishockey med slossing og tull. Godt hulpet av media. Det vises fram klipp av en idiot som slår ned en annen, fordi det selger. Nå kan vi vise en annen side av oss. Hockeyspillere er ikke så sinnsykt tøffe som folk skal ha det til!

– Dette er med på å vise oss fra en annen side. Slik som samfunnet har blitt skal alt være så bra hele tiden. Vi ser dette fasadeopplegget overalt. Man klarer ikke å leve opp til standarden man tror andre forventer av deg, og det skal helle ikke være nødvendig, sier Jonassen med stort engasjement i stemmen.

Vil være den tryggheten for andre

Han måtte bli 33 år før «skuespillet» var over. Det er slik Jansson beskriver det. Han var rett og slett skuespiller i eget liv.

Nå er han nominert til prisen Årets hverdagshelt i Trøndelag. Ved å stå fram med sin historie om psykisk uhelse, som en sterk idrettsprofil i en såkalt «maskulin sport», har han åpnet døra for andre. Og det er mange som har tatt kontakt.

– Det føles veldig bra. Jeg vil være den tryggheten for folk, slik at de kjenner at de kan åpne seg. Og så skal ikke jeg være den som løser alle problemer, men jeg kan i hvert fall peke de i riktig retning. Og kanskje komme med noen oppmuntrende ord på vegen.

For det blir bra. Det blir det. Bare man våger å prate med noen.