Hjelp fra frivillige med hiv gjør sykehusene bedre

På kontoret på St. Olavs hospital i Trondheim har infeksjonssykepleier Ingrid Slørdal tatt imot flere hundre pasienter, som alle har hatt én ting felles.

De har fått en diagnose som for mange har ført til frykt, skam og ensomhet. De er alle smitta med hiv-viruset.

– Fortsatt er det knytta uvitenhet og myter til hiv-smitten, sier Ingrid Slørdal.

Hun har lenge oppfordra pasienter til å være åpen om diagnosen. For det som før var en dødelig og smittsom sykdom kan nå behandles, og pasienter med hiv kan leve helt normale og fullverdige liv.

– Men det er ikke alltid så lett å nå gjennom til redde pasienter i krise, som føler de er på vei ned i en avgrunn, sier hun.

Lever med hiv-viruset

En som har følt på frykten, er Kim Fangen.

Samboeren hans ble smitta av hiv og døde av aids i 1996. Selv fikk han påvist viruset for 20 år siden.

– Da jeg fikk diagnosen hadde jeg et nettverk, mye fordi jeg allerede hadde engasjert meg i kampen for rettighetene til folk med hiv, sier Fangen.

Fordi han valgte å være åpen om diagnosen, fikk han mye hjelp og støtte fra andre med samme sykdom.

Hans egne gode erfaringer gjorde at han selv begynte å hjelpe andre. Fangen har i mange år arbeidet for at det norske helsevesenet i større grad må bruke erfaringene fra andre syke i sine behandlingsopplegg.

Langsomt har dette begynt å få gjennomslag ved norske sykehus, og Kim Fangen jobber nå selv fast som erfaringskonsulent ved Sørlandet sykehus.

Flere norske sykehus har begynt med en mer systematisk bruk av frivillige i behandlinga av pasienter med hiv. De blir kalt likepersoner, fordi de har erfaring fra samme sykdom.

Nå har forskere ved Agder universitet undersøkt hvordan dette har fungert, og resultatene er tydelige.

Billigere og bedre

Anita Øgård-Repål er hovedforfatteren i to forskningsartikler, som begge er publisert i det anerkjente britiske tidsskriftet «BMC Health Services Research».

– Den største utfordringa har vært å rekruttere deltakerne og vinne tilliten til mennesker i en sårbar situasjon som har hatt det tøft. Mange har levd med et stigma og har skjult for omverdenen at de er smitta med hiv, sier hun.

Forskerne har gjennomført lange intervjuer med 16 pasienter med hiv rundt omkring i Norge, som alle har fått hjelp fra likepersoner. Ti frivillige som har jobbet som likepersoner er også intervjua, det samme er fem ansatte ved norske sykehus.

Undersøkelsen til Anita Øgård-Repål og kollegene hennes avslørte flere fordeler med å inkludere likepersoner i behandlinga av pasienter med hiv:

• De fikk en mulighet til å være åpne om sykdommen i trygge rammer.
• De opplevde tilhørighet og fellesskap med andre i samme situasjon.
• De fikk troverdige rollemodeller og økt tro på egen verdi.
• De fikk emosjonell støtte i ei tøff tid fra folk de stolte på.
• De fikk viktige råd om sykdomshåndtering og bruk av medisiner.

– Kan man si at folk blir friskere av at likepersoner er med i behandlinga?

– Ja, det tør jeg påstå. Du følger lettere opp et behandlingsopplegg når du får støtte og råd fra likemenn med erfaring. Føler du deg ensom og utstøtt, så går det ofte ut over hvordan du mestrer din egen sykdom, sier Øgård-Repål.

Hun peker også på at bruk av likepersoner er god samfunnsøkonomi. Pasienter som føler seg trygge og ivaretatt klarer seg bedre i livet ellers også.

Selv om systematisk bruk av likepersoner krever både opplæring og oppfølging, er det likevel mindre kostbart å bruke frivillige enn mer helsepersonell.

Tror på endringer i Helse-Norge

Sykepleier Ingrid Slørdal er prisbelønt for jobben hun har gjort for folk med hiv gjennom mange år.

Til tross for alt engasjement fra henne og andre ansatte på norske sykehus, så mener hun dette ikke kan erstatte hjelpa en likeperson kan gi.

– En time med en likeperson kan bety mer enn ti år med masing fra meg, sier hun og ler.

Både sykepleier Ingrid Slørdal og Kim Fangen har fortalt om sine erfaringer til Anita Øgård-Repål.

Og i likhet med henne håper de at det nå kan bli mer bruk av likepersoner ved norske sykehus, også for flere andre kroniske sykdommer.

– Jeg har allerede verdens beste jobb, men flere likepersoner kan gjøre den enda bedre, sier Ingrid Slørdal og smiler.