Turte ikke si han var blitt pappa – fryktet datteren skulle dø

Første juledag 2016 ble lille Ine født. Hun veide bare 500 gram. Nedre grense for når et nyfødt barn er levedyktig angis å være 23 uker eller rundt 500 gram i vekt, ifølge Norsk Helseinformatikk. Ines mamma, Karoline Myrland Hagen, var gravid i uke 24.

Ine ble født med keisersnitt. Karoline hadde fått en alvorlig svangerskapsforgiftning, og livet hennes sto i fare.

Kontrollerte i søvne

Christoffer Weisæth så datteren for første gang da hun var fem timer gammel. Han visste ikke hva han skulle forvente.

– Du vet at det er lite, men ikke hvor lite det er. Det er på størrelsen med en spurvunge. Huden var gjennomsiktig. Der lå hun tilkoblet mange, mange ledninger, sier han.

Christoffer slet lenge med søvnen etter at Ine ble født.

– Han vekket meg veldig mange ganger i løpet av natten. Ofte i søvne av at han satt seg opp og spurte «puster hun, puster hun?», sier Karoline.

Han klarte ikke å stole på at Ine klarte å puste for egen maskin. Det tok han langt over et år å komme over.

Ti ganger mer utsatt

Ragnhild Støen er sjef for nyfødtintensiven på St. Olavs hospital i Trondheim og har jobbet med premature barn i mange år.

– Det er en veldig sjokkarta situasjon for de aller fleste foreldre, som de ikke har noen mulighet til å forberede seg på.

En vanlig graviditet varer i 40 uker, men for noen skjer fødselen lenge før og veldig plutselig. I 2017 ble 574 barn født i Norge før uke 32 i svangerskapet. Foreldrene til disse barna er langt mer utsatt for depresjon og angst.

– Vi vet at det er betydelig økt risiko for depressive symptomer, kanskje så mye som ti ganger det foreldre som får et terminfødt barn har. Vi vet også at det er en betydelig økt risiko for angstsymptomer. Kanskje så mye som fem ganger så mye, forteller Støen.

Kunne mistet begge

Dagen etter fødselen fulgte mer drama. Karoline fortsatte å blø inni magen, og mistet mye blod. Hun gikk inn i krampe.

– Det å kjenne på den følelsen. På den dagen det skjedde. Det at jeg faktisk kunne miste begge to, det var det vanskeligste. For det var et scenario jeg aldri hadde sett for meg, forteller Christoffer.

Og selv om han nettopp hadde blir far, så følte han seg ikke som en skikkelig pappa.

– Du vet ikke om ungen kommer til å overleve, så du har ikke lyst til å glede deg for mye på forhånd. Den har jeg kjent på. Jeg hadde ikke lyst til å spre ordet om at jeg hadde blitt pappa til verden. Jeg blir pappa når hun kommer hjem. Når hun er hjemme i huset.

Ingen oppfølgingsplan

Støen forteller at noen foreldre kommer tilbake måneder, noen ganger år, etter de har vært på sykehuset, og forteller om ganske alvorlige symptomer på stress, angst og depresjon.

– Kanskje særlig det med flashbacks. Jeg har hørt flere fortelle om at de har mareritt. De gjenopplever situasjoner hvor de trodde at barnet deres kom til å dø. Og det kan være mange år etter.

Men sykehuset har ikke noe spesielt opplegg for å følge opp foreldrene etter at de har reist hjem.

– Vi kan i hvert fall si at det nok fungerer litt tilfeldig. Dette vil jo være litt avhengig av hvem som følger opp barnet, hvor lydhøre de er for foreldrenes reaksjoner og så videre, sier Støen.

Frykter fortsatt

Som mange av de minste for tidlig fødte har Ine en del ekstra utfordringer. Hun har cerebral parese, henger etter motorisk og har mindre språk enn de på samme alder.

De har fått vite at Ine skal kunne gå i framtida. Men frykten for å miste henne er der fortsatt:

– Den er ikke borte ennå, nei. Det tror jeg kommer til å vedvare en stund. Frem til hun er stor. Det er så godt innarbeidet. Jeg gjør det i søvne, som hun sier, forteller Christoffer.