Astrid (7) klarer ikke å snakke med andre enn nær familie

Når Astrid Torp Schjeldrup (7) og klassevenninne Laura Melhus Rognstad (7) leker sammen, sitter latteren løst. Men det er kun Laura som snakker.

Astrid er en livlig og sosial jente, men har ikke snakket med venninnen eller noen andre på skolen siden hun begynte der høsten 2022.

Hun har selektiv mutisme, en sjelden tilstand som gjør henne helt taus i noen sosiale situasjoner.

– Hva er det som skjer inni deg når det blir vanskelig å snakke?

Astrid lener seg over til mamma Ragnhild Torp og hvisker henne i øret. Hun fungerer som Astrids stemme under intervjuet med NRK.

– Jeg vil til mamma, sier hun.

Astrid og familien er åpen med folk rundt seg om hvorfor hun ikke klarer å snakke.

De synes de er viktig at folk vet hva Selektiv mutisme er og hvordan man kan møte personer som har det.

«Stemmen er låst inn i fengsel»

Da Astrid var tre år gammel og akkurat hadde byttet avdeling i barnehagen, sluttet hun å snakke med både barn og voksne.

Siden det har det vært veldig vanskelig for henne å utveksle ord med andre enn foreldre og søsken.

Til Foreningen for selektiv mutisme beskriver hun det slik:

Astrid forteller at det verste med å ha det sånn er at vennene hennes sikkert vil at hun skal snakke, men at hun bare ikke får det til enda.

Må behandles

Kristin Romvig Øvergaard er barne- og ungdomspsykiater ved Oslo universitetssykehus. Hun har blant annet forsket på barn med selektiv mutisme.

– Det studier viser at hjelper for barn med selektiv mutisme, er kognitiv atferdsterapi med gradvis eksponering for det å snakke. Det er viktig at man tilnærmer seg barnet forsiktig, uten å kreve svar.

I underkant av én prosent av barnebefolkningen har selektiv mutisme. Tidligere kunne tilstanden bli sett på som trass og at barnet valgte ikke å snakke, men nå blir det definert som en angstlidelse.

– Hvis man ikke gjør noe med det kan det vare i årevis. Det kan bli et veldig stort problem etter hvert som det blir stilt større krav på skolen og det blir mindre forståelse for at barn og ungdom ikke snakker, sier Øvergaard.

– All god behandling starter med å forsøke å forstå det barnet man har foran seg, og familien. Det å gjøre et godt kartleggingsarbeid og finne en individuell tilpassing av den behandlingen vi vet hjelpe – det er veien.

Viktig å ha realistiske forventninger

Barne- og ungdomspsykiateren sier du må ha realistiske forventninger til hvor fort barnet skal få til å snakke når de er i behandling.

– Man må regne i hvert fall noen måneder, og kanskje flere år. For noen kan det bli slik at de ikke snakker fritt i alle situasjoner. Det at de sier noe der de før var helt stille, kan være viktig for dem likevel.

Barnet kan være redd for at det vil skape stort oppstyr om de omsider klarer å si noe, fordi de ikke har snakket tidligere.

– Når barnet sier noen ord gjelder det å ikke juble høyt og si «nå snakket du!», og lage masse leven om det. Da blir det sånn som barnet kunne frykte at det skulle bli, sier Øvergaard.

– Man må prøve å beholde roen og fatningen, selv om man selvfølgelig blir veldig glad.

– Ikke tving noen til å snakke

Overgangsfaser kan være utløsende faktorer for at et barn utvikler selektiv mutisme. Det kan for eksempel være å bytte avdeling i barnehagen, slik det var for Astrid.

– Jeg hadde egentlig ikke hørt om det før, sier mamma Ragnhild Torp.

Da Astrid skulle på fireårskontroll ringte hun helsesykepleieren og sa at hun ikke trodde dattera kom til å snakke med henne.

– Da var det helsesykepleier som tok kontakt med psykolog.

På skolen kan mye løses med kroppsspråk og skriftlig kommunikasjon.

Samtidig har foreldrene en overlevering med læreren hver dag. Da kan de videreformidle om det er noe Astrid har lyst til å fortelle, for eksempel om hun har gjort noe spennende i helga.

– Sånn at når det er samlingsstund så kan de andre elevene få høre hva hun har opplevd eller hvis det har skjedd noe spesielt.

Astrid jobber med å en dag tørre å snakke med andre, men frem til hun får til det har hun en viktig beskjed:

– Det er veldig viktig at ingen tvinger dem med selektiv mutisme til å snakke, for da tar det bare lengre tid før de tør å snakke, sier Astrid via mammaen sin.

I barne-TV-serien «Sånn er jeg og sånn er det» forteller åtte år gamle Leonora om hvordan det er å ha selektiv mutisme. Astrid forteller at det har vært viktig for å henne at andre har vært åpen om utfordringen: