Marte klarte ikke å snakke med andre enn familien og noen få venner

– Min største frustrasjon var at jeg ikke kunne vise den jeg var. Folk så meg som den stille jenta som ikke kunne snakke og det var den jeg ble, sier Marte Fredriksen (26).

Mange barn snakker normalt hjemme, men får ikke frem et ord i barnehagen, på skolen eller i sosiale sammenhenger.

Slik var det for Fredriksen da hun var liten.

Hjemme var hun en sprelsk og humørfylt jente med sterke meninger. Men det var bare hjemme.

– Det var på en måte altoppslukende. Det var det jeg tenkte på hele tiden, i alle situasjoner. Du prøver å få tak i stemmen din, men den forsvinner. Da sitter du der, alle ser på deg, og du skulle bare ønske du kunne forsvinne.

Viktig med tidlig hjelp

Fagfolk og Foreningen for selektiv mutisme mener barn med selektiv mutisme ikke blir fanget tidlig nok opp.

Nå etterlyser foreningen at både Helsedirektoratet og utdanningsinstitusjonene tar ansvar for å øke kunnskapen om tilstanden i skole, barnehage, PPT og BUP.

De peker på at riktig hjelp tidlig er avgjørende for barna som utvikler tilstanden.

Tausheten kan bli et større problem etter hvert som barna blir eldre.

– Det at de ikke snakker på skolen kan føre til alvorlig engstelse som sosial angst, depresjon og total isolasjon. Det er ekstremt alvorlig for mennesket det gjelder og de rundt, sier Anne Klepsland Simonsen som leder Foreningen for selektiv mutisme.

Hun mener kunnskapen om tilstanden blant de som jobber med barn burde bli bedre.

– Både Helsedirektoratet og utdanningsinstitusjonene bør ta ansvar for å øke kunnskapen i barnehage, skole, PPT og BUP, mener hun.

NRK har stilt en rekke spørsmål til Helsedirektoratet, som kun svarer at de «ikke har noen pågående oppdrag knyttet til selektiv mutisme».

Så mange er rammet

Litt under én prosent av barn i Norge har denne diagnosen, ifølge Foreningen for selektiv mutisme.

For barna det gjelder og familiene kan tilstanden være en stor påkjenning.

I Oslo får PP-tjenesten rundt 50 henvisninger i året på barn som det mistenkes at har selektiv mutisme.

Kathe Lundahl som er pedagogisk psykologisk rådgiver i tjenesten tror det burde vært flere.

– For mange barn henvises for sent. De har blitt store og har gått med tilstanden i mange år uten å få tilrettelegging. Det kan føre til at de ikke klarer seg på skolen, sier Lundahl.

– Tragisk for barna og familiene

Professor Heidi Omdal ved Universitetet i Agder har forsket mye på selektiv mutisme og gitt ut bok om tilstanden.

Hun er enig i at kunnskapen på området må bli bedre, men er også kritisk til at kunnskapen som finnes brukes lite.

– Vi tilbyr jo kunnskap ved at vi skriver og forsker på dette, men det virker ikke som at den blir brukt. Det er veldig tragisk for barna og familiene som kan prøve å få hjelp i mange år uten at noen gjør de riktige tingene, sier Omdal.

Ifølge forskeren er det nesten ingen universiteter og høgskoler som underviser studenter om tilstanden.

– Det burde være en del av utdanningen for lærere og barnehagelærere. Nesten ingen universiteter og høyskoler forbereder studentene på dette, sier Omdal.

Vendepunktet i Athen

I dag er det en selvfølge at Marte Fredriksen kan fortelle om sin opplevelse med selektiv mutisme og svare på spørsmål.

Hun fikk diagnosen som treåring. Den ble viktig for henne for å etter hvert kunne prate som andre.

– Det ble en beskrivelse på noe jeg hadde, ikke noe jeg var. Da følte jeg at jeg kunne jobbe meg ut av det, forteller hun.

Vendepunktet for Fredriksen kom da hun som 17-åring dro alene til Athen og signerte kontrakt med et modellbyrå.

– Jeg tenkte at jeg måtte legge det bort. Tar jeg det med meg videre, så forsvinner det ikke, tenkte jeg. Det er det beste jeg har gjort.

– Da jeg kom dit tenkte jeg at jeg ikke trenger å være hun stille jenta, eller hun som ikke snakker. Da jeg kom dit var jeg jo bare Marte fra Norge, sier hun.