Da vinteren kom og demokratiet skulle dø

Skal vi i det hele tatt stille til valg?

De fem medlemmene i Høyre, Berlevågs eneste opposisjonsparti, stiller seg selv spørsmålet. De sitter inne på rådhuset, i kontoret de har fått låne av dagens ordfører fra Arbeiderpartiet.

Engasjementet er på bunnivå. Lokallaget i Høyre er praktisk talt dødt. Lederen har nettopp meldt seg ut, og de har ikke engang nok folk til å oppfylle minstekravet i loven om syv personer på valglisten.

Av dagens to partier i kommunestyret vurderer det ene å ikke stille til valg.

Velgerne står foran et forferdelig valg: Å ikke ha noe valg.

– Det er for dårlig, rett og slett. Det er et nederlag, sier konstituert leder Ingrid Mikalsen.

Et øyeblikk av resignasjon og usikkerhet truer kommunens eksistens. Demokratiet, en av våre viktigste verdier, står for fall. Hvordan kan noe slikt skje?

70 grader nord

Berlevåg befinner seg nesten så langt nord som du kommer deg i dette landet. Det er ingen fjell som beskytter fiskeværet ved havgapet mot det nådeløse Barentshavet. Et hardt klima har gjort at befolkningen har bygd seg inn med fire moloer.

Havna er omringet av flere hus og fiskemottak, hvor det ene er okkupert av krykkjer – en utrydningstruet fugleart som gnåler hele dagen og plager vettet av naboene.

Bygda med snaut 1000 innbyggere har – som mange andre i samme situasjon – blitt rammet av småkommunesyken, hvor befolkningstallet faller og befolkningen blir eldre. Det blir færre av de unge menneskene. Og de som er igjen, er ikke særlig engasjert i politikk.

– Kanskje har jeg blitt fanget her, men jeg fant en jente, fikk to barn og har blitt værende.

Per-Kristian Hansen (29) har tatt seg en pause fra arbeidet på fiskemottaket på Berlevåg havn og står utenfor gatekjøkkenet i bygda, beskrevet av mange som en gastronomisk perle på 70 grader nord. I alle fall hvis du vil ha burger eller fisk.

– Det er fint å bo her i Berlevåg. Det er kaldt akkurat nå, men det går fint, sier Hansen.

Han har ikke fått med seg at Berlevåg går mot å bli en ettpartikommune.

– Jeg har bare aldri satt meg inn i politikk. Det er aldri noen som har engasjert meg i det. Jeg er på jobb og hjemme, og har det greit som jeg har det, sier Hansen.

Kokk Lars Vollan Pedersen (30) inne på gatekjøkkenet har derimot merket seg at det er en aldri så liten krise i lokalsamfunnet. Men han har aldri stemt i et valg.

– Når jeg ikke engang vet hvem jeg skal stemme på, så er det like greit å ikke stemme, sier han.

– Men jeg tenker at hvis noen brenner for politikk, så må de hive seg på. Jeg har aldri stemt før i noe valg, men skal aldri si aldri.

Advarselen

Det har ikke alltid vært krise i lokaldemokratiet i Berlevåg. I 2003 stilte hele fem partier til valg, og i 2011 var det tre partier og over 70 prosent valgdeltakelse.

Men så skjedde det noe i 2015. Berlevåg ble en del av en faretruende trend: Kommuner med kun to valglister. Fra 2007 til 2015 økte antall slike kommuner fra fem til elleve, og mange av dem har blitt sammenslått eller skal bli sammenslått.

I Berlevåg var det kun Arbeiderpartiet og Høyre som stilte til valg. Valgdeltakelsen falt ned til 55 prosent. Arbeiderpartiet fikk 10 av 13 representanter. De fleste sakene har allerede blitt ferdig diskutert på deres medlemsmøter, og i løpet av fire år har flere nesten ikke sagt et eneste ord på kommunens talerstol.

Så kom vinteren 2019, og det verste skrekkscenarioet for et demokrati lå på bordet.

Den nyansatte rådmannen Jørgen Holten Jørgensen så hva som var i ferd med å skje. I slutten av februar gikk han ut med en advarsel til befolkningen i lokalavisa Berlevågnytt.

Kun Arbeiderpartiet hadde en reell plan om å stille til valg.

– Et lokaldemokrati er jo selve grunnfjellet i vårt samfunnssystem. Ideen er jo at vedtak skal tas så nært folk som mulig. Men det er klart at demokrati ikke fungerer hvis man ikke har et valg. I fravær av alternativer er selve demokratiet satt på prøve, sier rådmann Jørgensen.

Og konsekvensene kan være brutale.

– Hvis vi i Berlevåg ikke viser at vi er interessert i lokaldemokratiet vårt, og ikke viser at vi bryr oss om hva som skjer her, så kan jo sentrale myndigheter komme på tanken at Berlevåg som kommune ikke har livets rett, sier Jørgensen.

Ordføreren fra Arbeiderpartiet, Rolf Laupstad, stilte seg bak rådmannen.

– Berlevåg har livets rett. Men berlevågingene må bevise det. Står vi igjen med én liste, så må vi gå i oss selv og se om vi har livets rett som et lokaldemokrati. Eller om vi burde se etter noen nabokommuner, sier han.

Advarselen skulle bli hørt.

De som vil, men ikke kan

Det er mange årsaker til at Berlevåg havnet i denne situasjonen. De siste fire årene har i praksis vært et ettpartistyre. Usikkerhet og apati har preget befolkningen, men ikke nødvendigvis på grunn av negative saker. Etter at et annet fiskevær i kommunen opplevde enorm fraflytning på 80-tallet, noe som førte til at skolen ble lagt ned i 2004, har det ikke vært store konflikter om hvor ting skal ligge.

Det meste blir lagt rundt Berlevåg havn.

Mennesker vi snakker med forteller også om en stor optimisme og positivitet i bygda, tross småkommunesyken. Bygdetrollet man finner andre steder i Norge har blitt jagd vekk. Folk snakker sjelden negativt om hverandre og er mer opptatt av å fremsnakke sin egen plass. Spør du noen på gata om noe, er de raske til å peke på naboen og snakke om hvor flinke de er.

Til tross for at de har blitt dømt nord og ned av eksperter, har nye investeringer fra fiskemottak og potensielle nye investeringer i hydrogen, vindmøller og annen teknologi gitt kommunen en opptur.

Folk er stolte av å bo i Berlevåg.

Anita Bastholm Riise (31) er én av dem.

– Det er ganske mange fordeler med å bo her. Alltid rent vann og frisk luft, og naturen finnes rett utenfor døren, sier Anita.

Hun har bodd nesten hele sitt liv i Oslo, men flyttet til Berlevåg i midten av 20-årene.

Hun sitter sammen med moren sin, Rita Bastholm, som er født og oppvokst i Berlevåg. Etter mange år i Oslo endte de begge opp i fiskeværet i nord, der de jobber på helsesenteret. Men ingen av dem har brukt sin stemme i lokalvalgene i Berlevåg.

– Jeg har fått med meg at de sliter litt, og jeg har tenkt at jeg må hive meg rundt og melde meg inn i et parti, sier Anita Bastholm Riise.

– Hvilket parti?

– Det skal man jo ikke snakke høyt om, sier mamma Rita Bastholm og ler.

Men tiden strekker ikke alltid til. Du har en evig dans på jobb, en familie hjemme og generelt livet som er ... livet.

– Jeg har tenkt mye på det den siste tiden, men har ikke klart å finne tid til det akkurat nå, sier Anita Bastholm Riise noen uker senere.

– Du skal ikke se bort ifra at jeg finner tid i framtida, fortsetter hun.

Da folket meldte seg

Noe vekkes hos folket idet rådmannen kommer med sin advarsel. En gnist tennes og videreføres fra person til person.

Kari Celine Kalvik er en av dem som tenner.

– I dag er flertallet fra Arbeiderpartiet og det har jo gått bra, sier hun.

Det er dagen før skjebnemøtet til Høyre. Firebarnsmoren følger tre av barna sine hjem fra barnehage og skole, med to av dem på akebrett bak seg. Transport med akebrett eller spark er vanlig i fiskeværet.

Familien trives her i Berlevåg.

– Å leke og være med venner her det beste, sier Martine Kalvik (7) med klar bergensdialekt.

Advarselen om at demokratiet står i fare, treffer mamma Kalvik.

– Skal vi få til et demokrati, så er vi avhengige av at vi får flere stemmer. Spesielt unge. De er jo engasjert, men de må vise det politisk også.

Kalvik tok nylig med seg hele familien fra Bergen og begynte som teknisk sjef i kommunen. Derfor ønsker hun ikke selv å stille til valg.

Men hun møter opp på Høyres årsmøte.

De ligger nede med brukket rygg. Partiet er «dødt», ifølge fungerende leder Ingrid Mikalsen. En voldsom motstand mot regionreformen, manglende engasjement lokalt, en forsvunnen leder og et demokrati i kollaps har fått henne til å gi opp.

Men der sitter plutselig Kari Celine Kalvik, et nytt fjes med nye tanker og visjoner.

– Det ga oss selvtilliten tilbake, sier Mikalsen.

De gir seg selv 14 dager til å finne en liste. De må ha minst syv navn.

Det som skjer overrasker Mikalsen. Allerede noen dager senere sitter det en mann på kontoret hennes og venter på henne. «Hva gjør han her», spør Mikalsen seg selv. Han vil bli med i Høyre.

Person etter person melder seg til tjeneste. Plutselig er de 15 som vil stille til valg.

Men kjedereaksjonen stopper ikke der. Kanskje ville ikke Kari Celine Kalvik stille til valg. Men det ville ektemannen hennes, skipskaptein Svein Johan Kalvik.

Den fremmede mannen fra Vestlandet blir Høyres ordførerkandidat.

– Jeg er jo genuint interessert i å utvikle Berlevåg. Når de andre i partiet mente jeg var den rette for det, så tar jeg det som en utfordring, sier han.

Samtidig har et nytt parti dukket opp: Senterpartiet. I fjor høst besøkte partileder Trygve Slagsvold Vedum det lille fiskeværet, og noen måneder senere startet de opp.

Den nyvalgte lederen Hilde Mathisen er usikker på om de klarer å stille til valg, men er opptatt av at folket kommer på banen.

– Det er viktig at folk som er glad i Berlevåg stiller opp, uansett om det er for Høyre, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet, sier hun.

Og folk stiller opp. Ett av de nye medlemmene er den tidligere lederen fra Høyre.

– Det er helt udramatisk. Jeg startet på den ene siden og fant ut at jeg vil gå mot sentrum. Nå starter jeg med nye blanke ark, sier Frank-Tore Nygård.

Han overrasker mange når han til slutt blir valgt som Senterpartiets ordførerkandidat.

To medlemmer fra Arbeiderpartiet melder også overgang. Senterpartiet stiller til slutt med 16 personer til valg.

Nå har plutselig Berlevåg tre partier å velge mellom.

Men noen dager før fristen for å levere valglister går ut, kommer det meldinger om et fjerde parti. Anne Grethe Arntzen Johnsen har fått en telefon fra SV sentralt. Kan hun ta utfordringen med å få på plass en liste? Hennes første innfall er å si nei. Etter noen timer ombestemmer hun seg.

I løpet av noen få dager melder 19 personer seg frivillig til å stille for SV. Johnsen blir ordførerkandidat.

– Vi i Berlevåg bryr oss. Mange er enige i at det har manglet politisk engasjement, men nå ser de at trenden har snudd, sier hun.

Spørsmålet er ikke lenger om man skal stille til valg. Nå er spørsmålet hvem man skal stille til valg for.

Folket i Berlevåg risikerte å bli Norges første kommune med kun ett parti.

Så fikk de plutselig nesten flere valgmuligheter enn noensinne.

Demokratiet vant. Nok en gang.