Oldefar rømte alene fra Russland i robåt

I hjertet sitt er de norske søskenbarna Sandra og Cathrine også russiske, men ikke i passet. De har aldri vært i Russland.

De er i Grense Jakobselv, den fraflyttede bygda rett der Norges grense mot Russland renner ut i Barentshavet.

De to søskenbarna har arvet etternavnet Kåsereff. De er ikke på grensa som turister.

De er her fordi de leter etter historien bak familiens dramatiske flukt fra Russland.

De her for å skjønne hvordan oldeforeldre og besteforeldre kunne overleve på den norske siden.

Drives mot røttene

Fra Cathrine Solstad Kåsereff og Sandra Kåsereff var små har de vasset sammen på stranda her i godt vær om sommeren. I feriene lekte de i paradiset i grenseland. Det var mye de ikke visste om trusselbildet fra øst.

Nå kan den nye fronten mellom Russland og Nato snu opp ned på ting også her ved grensa. Stedet hvor Kåsereff-familien slo seg ned for 100 år siden.

Da de var yngre, tenkte ikke Sandra og Cathrine over familiens sterke røtter og historie fra Russland. De tenkte ikke på supermakter, kommunister og kald krig.

Det var heller ikke noe de voksne snakket om. Grense Jakobselv med sin unike historie, politiske spenning og flotte natur var bare verdens fineste sted for de to søskenbarna.

Grenseland var likevel ikke helt som resten av Norge den gang heller. Bevæpnede soldater fulgte deres lek på avstand, fra både norsk og russisk side.

Sandra og Cathrine har lenge vært veldig nysgjerrige på familiehistorien fra grensa til Russland og sitt russiske opphav.

Det er nå, når de er blitt eldre, at lengten til finne svar har kommet for fullt.

Den driver dem inn i jakten på detaljene bak familiens dramatiske flukt fra Russland for tre generasjoner siden, tvunget fram av striden mellom øst og vest.

Det er nå de vil åpne kott, skap og esker for å finne svar. Det er nå de vil ta den store reisen inn i Russland. Om ikke ny strid mellom øst og vest stopper dem i jakten på sine røtter.

Flukten fra Russland

Oldeforeldrene Dimitrij og Ksenia flyktet fra Russland med barna sine. De kunne ikke bli da Tsaren falt og kommunistene var i ferd med å stifte Sovjetunionen.

Dimitrij var lærer og en del av det intellektuelle miljøet i Arkhangelsk under Tsaren. Dimitrij kom ikke overens med det nye kommunistiske regimet.

I 1921 måtte han flykte til Norge. Han rodde fra Russland alene, og gikk de siste fem milene til fots inn i Norge.

Tre år senere betalte han en norsk fiskeskipper 1.500 kroner for å hjelpe Ksenia og de tre barna over til Norge. En høy pris verdt nesten 34.000 av dagens kroner.

Dimitrij fikk gitt henne beskjed om flukten gjennom et brev, som en nordmann postet for ham i Russland. I brevet sto det at flukten snart skulle skje. Hun måtte pakke for seg selv og de tre små barna.

En sen kveld sto den norske skipperen på døra. Ksenia og ungene ble smuglet om bord i en fiskeskøyte som gikk til Vardø.

De reiste aldri tilbake til Russland, men skaffet seg et nytt hjem så nær Russland de kunne komme. I den lille bygda Grense Jakobselv ryddet de seg litt jord.

De bodde i et sparsommelig hus som var bygd sammen med et lite fjøs.

Den akademisk utdannede Dimitrij, som kunne seks språk, ble småbruker, fisker og trankoker i Norge. I perioder jobbet han i Vardø for å forsørge familien. Ungeflokken ble større.

Syv barn vokste opp i det lille huset ekteparet bodde i. Kona Ksenia stelte fjøs, hus og barn. De siste fire barna fødte Ksenia selv hjemme. Hun instruerte mannen Dimitrij grundig som fødselshjelper.

Verdens største nabo

I dette grenseland har forholdet mellom nordmenn og russere vært nært i både handel, fiskeri, kulturutveksling og slektskap i flere hundre år.

Det gjelder også i byene Kirkenes, Vadsø og Vardø. Det har alltid vært en blandet befolkning i området. Nordmenn, samer, russere, finlendere og blandede slekter.

I Vardø domineres toppen av øya av et gigantisk radaranlegg. I Vadsø har Forsvarets etterretningstjeneste en stor signalovervåkningsstasjon.

I Kirkenes har gatene i byen navn på både norsk og russisk. Over 10 prosent av innbyggerne er russiske her. Dette er normalen i grenseland.

Det var russiske styrker som jaget tyskerne ut av de grensenære delene av Øst-Finnmark. De brakte fred til en utbrent og sønderbombet del av Norge.

Feiringen av russiske frigjørere her oppe fikk ikke like stort gjennomslag i mer sentrale strøk. Frykt for kommunister ble den nye normalen.

Nå skulle porten mellom lille demokratiske Norge og verdens største kommunistiske land lukkes fra begge sider.

De neste årene skapte den kalde krigen mellom vest og øst fra 1949 et brått skifte i naboskap og vennskap i grenselandet.

Ber til gud mot russisk invasjon

Det at grenselandet er annerledes enn resten av Norge, opplever Sandra og Cathrine hver eneste gang de kommer tilbake hit.

Når NRK møter dem, driver de to og maler i et av Kåsereff-familiens hus langs veien mot stranden. Norske grensejegere passerer stadig forbi, tungt bevæpnet. Det foregår en øvelse i bygda.

Innimellom alle fotograferende turister i utenlandskregistrerte feriebiler skjer det noe rart.

Det dukker det opp en gruppe middelaldrende alvorlige norske kvinner og menn på gressmarkene over Storsanden. De er bønnefolk.

De forteller gjerne hvorfor de står akkurat på gressmarkene, midt mellom det norske vakttårnet og det russiske. De er her for å be, for å beskytte Norge mot russisk invasjon.

Allerede i 2015 kunne den kristne avisa Dagen fortelle at flere norske bønnefolk hadde vært samlet i Grense Jakobselv for å be for fred på grensa mellom Norge og Russland.

Ifølge avisa Dagen hadde Håkon Fagervik, en av bønnefolket, tidligere vært forstander i Berlevåg misjonsmenighet.

Fagervik fortalte til Dagen i 2015 at «profetiene» skapte sterk uro blant de kristne og at flere valgte å flytte sørover. Han husket godt at noen kom til menigheten i Berlevåg og forkynte at russerne skulle ta oss.

Da kom det fra en eldre mann i menigheten: «Det er merkelig det som skjer nå. Før kom folk og sa at Jesus kommer snart, men nå sier de at russen kommer snart».

Høsten 2021 er en ny gruppe alvorlige kvinner og menn på gressmarkene her i akkurat samme oppdrag som bønnefolket i 2015. De ber for fred på grensa.

Det er en økt beredskap fra Norge og NATO her oppe ved grenselinjen. Russland opptrer fortsatt truende på grensa til Ukraina. Og NATO-styrker samles i Nord-Norge på varslede øvelser.

Det har vært krig her oppe før, det kan bli krig igjen.

Nybyggerliv

Røttene til Sandra og Cathrine Kåsereff kan uansett ikke flyttes på. De er plantet og grodd fast i den lille bygda Grense Jakobselv. De to var enten – ikke født eller veldig små da oldeforeldrene og bestefar Andrei gikk bort. Det er mye de gjerne skulle snakket med de om.

NRK får være med når Sandra og Cathrine for første gang går ordentlig gjennom en del papirer, bilder og gamle avisutklipp de har funnet.

De finner nye spor i familiehistorien, og det dukker opp mange nye spørsmål.

Dimitrij og Ksenia fant et hjem på den værharde plassen på 1920-tallet. Jordløse fra Trøndelag, bygder i Østerdalen og Gudbrandsdalen hadde kommet hit før dem som nybyggere.

I innflytterbygda Grense Jakobselv gikk den russiske familien godt sammen med trøndere og døler.

For de jordløse sørfra var nybyggerliv i Nord-Norge et godt alternativ. Særlig for de som ikke klarte å skrape sammen nok til å rømme fattigdommen hjemme med utvandring til Amerika.

Her i Grense Jakobselv var det alltid fisk i hav og elv, tømmer og fyringsved i dalen og ledig jord.

Kidnappet av russere

En av de mest dramatiske hendelsene i Kåsereff-familiens liv i Grense Jakobselv skjedde påsken i 1944. Da slo en stor gruppe russiske marinesoldater inn døren og okkuperte eiendommen.

De var egentlig kommet for å fange tyske soldater, men de fant ingen.

Russiske offiserer bestemte seg da like godt for å tvangsrekruttere tre i familien som etterretningssoldater for Russland.

Sønnene Andrei på 25 og Juri på 23 ble valgt. Russerne ville også ha med seg far Dimitrij.

Sønnene og deres venn Modolf Hansen meldte seg frivillig, mot at far fikk slippe.

Etter trening i den russiske militærbasen i Retinskij ble Modolf Hansen, Andrei Kåsereff og norske Gunnar Halvari sendt tilbake til Grense Jakobselv som geriljasoldater i august 1944. Andreis bror Juri fikk andre oppdrag.

I tre måneder holdt de til skjult i en steinrøys. Herfra spionerte de på tyske skip og transporter. De var utstyrt med radio, håndgranater, revolvere og maskinpistoler.

I tillegg hadde de med boksmat og 25 liter med ekte russisk hjemmebrent sprit.

Etter flere måneder på post og endt oppdrag ble de hentet tilbake til Russland. Julaften 1944 ble de smuglet hjem til Norge.

Sandra og Cathrines bestefar Andrei fortalte senere hverken kone eller barn om sin tid som geriljasoldat, kalt partisan under krigen.

Det ble først kjent mange år etter at Andrei var gått bort, da en lokalhistoriker fra Kirkenes tok kontakt med familien. Andrei selv fikk aldri noen heder for innsatsen.

Kapell som grensemerke

De første nye norske fastboende i Grense Jakobselv klagde over stadige grenseoverskridelser og tyvfiske fra russisk side mot slutten av 1800-tallet.

De ønsket seg grensepoliti eller militære vakter, særlig i fiskesesongen. Det ble ikke støttet av sentrale myndigheter. De sendte opp tidligere fogd i Øst-Finnmark, offiser Severin Andreas Heyerdahl. Han mente det ikke var behov for militære eller politi på grensa den gang.

I stedet foreslo kapteinløytnant Heyerdahl at det skulle bygges en kirke. Tanken var at russere hadde stor respekt for det religiøse, og dermed kanskje ville respektere grensen og Norge om det kom opp en kirke her.

Sommeren 1873 besøkte Kong Oscar II det nye kapellet, og ønsket at det skulle oppkalles etter ham.

Kongen forærte også en minneplate i marmor, som skulle festes inn i veggen ved stolen han hadde sittet i.

Om kapellet virket mot russiske tyvfiskere sier historien lite om. Kapellet ble i iallfall et kjærkomment gudshus for de mange religiøse i bygda, og ikke minst et tydelig landemerke og sjømerke som markerte Norges ytterpunkt mot Russland.

Både Dimitrij og Ksenia ligger begravet på kirkegården ved kapellet. Familien holder gravstedene i hevd.

Inne i kapellet hadde Ksenia mange oppgaver for kirken, og sin faste plass helt fram til hun gikk bort i 1987. Gudstroen var sterk hos både henne og ektemannen.

Veiløs halve året

Den gang Dimitrij og Ksenia kom til Grense Jakobselv var det ingen veg hit. Det meste kom sjøveien, også rekende russetømmer som byggematerialer.

Været bestemte om båtene kunne legge til. Her ute kan været snu fort og brutalt. Det kunne derfor gå lang tid mellom vareleveringene og mulighetene til å sende bort melka fra fjøsene i bygda.

Det ble bygget en vei hit, som sto ferdig i 1966, men da var fraflyttinga allerede kommet godt i gang.

På den nye vegen kjørte flyttelassene bare bort fra Grense Jakobselv. Det viste seg fort at det var helt umulig å holde veien åpen over vinterfjellet.

Vegen var derfor helt stengt fra oktober til tidlig i mai hvert år. Slik er det den dag i dag. Det er ingen fastboende lenger i bygda.

Den siste fastboende var bestefar Andreis bror Juri. Han satt i 1997 helt alene igjen i bygda som en gang hadde over 100 innbyggere, butikk, skole og lokalbåt.

Mange ville mene han bodde alene ved veis ende. Juri var tydelig på at tvert imot, det var jo her veien til alt startet ...

Ekspedisjon Grense Jakobselv

Sandra og Cathrine tenker nå at det er helt utrolig at Dimitrij og Ksenia med syv unger kunne overleve her ute.

De synes det er rart at de selv, med sine moderne byliv, har en slik sterk dragning til Grense Jakobselv og familiens nøkterne hus her ute.

Sandra og Cathrine har planer om å overvintre alene her ute, for å komme tettere på det egentlige livet til oldeforeldrene, deres felles bestefar Andrei og hans søsken.

Begge har krevende jobber og egne familieliv i Hammerfest og i Oslo. Her ute senker de skuldrene. Bruker masse tid ute i naturen. Tusler rundt på kjøkkenet i bestemors gamle klær.

De to søskenbarna henter vann i bekken. De er ute hele dagen, fyrer i peisen og må jobbe sammen for å få alt til å fungere med å være her.

Det er ingen plass til å boltre seg innendørs og de kan ikke putte ting i oppvaskmaskinen som hjemme.

De fyrer opp i den gamle saunaen og får vaska seg selv i stamp. Klærne blir som ny med rå gnikking på gammeldags vaskebrett. Akkurat på samme måte som det ble gjort av oldeforeldrene.

De unge kvinnene innrømmer at de har funnet noen knauser i fjellet bak huset som de har kalt 3G-toppen og 4G toppen. Men de har ikke tid å springe opp dit hele dagen, for da får de ikke gjort det de må for å leve godt nok her ute.

De to kvinnene har både norsk, russisk og finsk blod i årene. Bestefar var russisk og bestemor finsk.

Den eneste grunnen til at Sandra og Cathrine sitter her ute, er at politiske konflikter og nød gjorde at oldeforeldrene måtte flykte fra hjemlandet sitt.

Det kjenner Sandra og Cathrine stadig på. Man skal ikke ta ting for gitt. Livet som du kjenner det kan plutselig bli snudd opp ned av konflikt, nød eller kanskje en pandemi.

De har fått noen spor etter hvor oldeforeldrene kom fra i Arkhangelsk på russisk side, og har begynt å legge planer for en ekspedisjon dit, etter overvintringen.

De håper bare konfliktnivået mellom Russland og NATO ikke eskalerer til mye mer enn en kjølig ordkrig.

• Kald krig, etterretning og norgeshistoriens mest omtalte spionhistorie. Se dokumentarserien Rikets sikkerhet her: