Kjærlighet på liv og død i Putins Russland

Hver gang han går ut døra kjenner han på frykten.

Hvordan vil mennesker rundt ham reagere?

Han vet hvordan det er å få juling for feil hårfarge, for feil type klær. Han vet hvordan det er å bli utestengt, utfrosset, trakassert og diskriminert. Han har mottatt mange knyttnever opp gjennom livet.

Han har kjent dødsangsten puste i nakken da hans egen bror forsøkte å kjøre ham ned med bilen.

Eller da faren jaktet på ham med våpen.

Han var ingenting for familien lenger.

Han skulle dø.

Aleksej (26) er høy, kraftig bygd og har mørkt, nærmest kullfarget svart hår. Stemmen er sterk og klar, men Aleksej svelger tungt når han beskriver hvordan det var å komme ut av skapet overfor sin egen familie.

Den 2. desember 2016 er en dag som både betyr glede, men også dyp sorg i Aleksejs liv.

– For meg var det å komme ut som homofil et gode, fordi jeg sa nei til rammer og stereotyper. Men jeg har måttet gi avkall på de godene jeg hadde før, som jobb, venner og familie, og har måttet forsøke å bygge livet mitt på nytt, sier Aleksej.

Lever et halvåpent liv

Aleksej og Sasja (37) kan ikke kysse på gata. De bør heller ikke holde hender i det offentlig rom.

Ikke ennå. Ikke før de har krysset grensa til Norge.

Selv om de er kjærester og nyforelsket, er det å vise kjærlighet til en av samme kjønn farlig i dagens Russland.

Å møtes for et intervju på en kafé er for stor risiko. NRK møter kjæresteparet i en anonym leilighet i Murmansk.

Verken Sasja eller Aleksej er fra Murmansk. De ber av sikkerhetshensyn om at vi ikke bruker etternavnene deres.

Men begge ønsker å stå fram med sine historier og sitt ansikt – for å vise hvordan homofile og transpersoner blir behandlet i dagens Russland.

Aleksej kom ut av skapet for to år siden, mens Sasja fremdeles lever det han kaller et «halvåpent liv».

Sasja er transperson og har akkurat samme dag, bare timer før dette intervjuet, fortalt på jobb at han ikke har en kvinnelig kjæreste, men en mann.

– Jeg og Aleksej har akkurat blitt sammen. Før han har jeg aldri vært i et forhold med en mann.

Sasja blir helt stille.

– Og reaksjonen på jobb var?

Sasja stirrer ut i rommet, venter noen sekunder, tar et trekk av sigaretten, før han svarer:

– De er i sjokk, tror jeg. De er i sjokk … Hva som skjer videre vet jeg ikke. Men livet går jo videre, noe vil skje.

– Hva tror du kan skje?

– Jeg tenker virkelig ikke på det. Jeg vet ikke ... Jeg gir faen. Det som skjer, det skjer.

«De homofile»

Aleksej og Sasja tilhører en gruppe mennesker som i Russland stadig blir mer marginalisert, og som jevnlig utsettes for trakassering og diskriminering:

De homofile og transseksuelle.

Det russiske parlamentet vedtok i 2013 en lov om «homoseksuell propaganda mot mindreårige». I loven blir homofili likestilt med pedofili og narkotikamisbruk – ting som er skadelig for barn, og dermed forbudt å «propagandere» overfor mindreårige.

Russland forsvarer loven med at man ønsker å beskytte barn mot det man omtaler som ikke-russiske verdier. Men i praksis gjør loven det forbudt å leve ut alle former for seksuelt samliv som ikke er heterofilt.

Kritikere mener loven brukes til å legitimere diskriminering basert på seksuell legning. Menneskerettsorganisasjoner sier det har vært en eksplosiv vekst i hatkriminalitet overfor seksuelle minoriteter de siste fem årene i Russland.

– Å leve som homofil i dette landet er umulig. Du kan så vidt eksistere. For det meste må du begrense deg, bære maske og leve i skapet, sier Aleksej.

– Eller få en knyttneve i trynet, sier Sasja.

– Ja, det skjer innimellom. Slik lever vi som homofile. Vi bare eksisterer, det er ikke et verdig liv. Slik er Russland, sier Aleksej og ser tomt ut i rommet.

Fører ikke statistikk over angrep

Den mest utbredte diskrimineringen er den «stille diskrimineringen»: Å miste jobben eller studieplassen. Bli fryst ut av omgangsvenner, miste kontakt med familien. Naboer slutter å hilse på deg. Politioffiserer tar ikke imot voldsanmeldelsen når du har fått juling.

Men mørketallene er store, siden russiske myndigheter ikke anerkjenner at homofile eller transpersoner er en utsatt gruppe som trenger særskilt beskyttelse.

Derfor føres det heller ikke offisiell statistikk over hvor mange homofile som blir angrepet, trakassert, diskriminert, banket opp.

Eller drept.

Forsøkt drept av familien

Aleksej kjenner det på kroppen. Han vet hvordan det er å være i akutt livsfare på grunn av sin legning.

26-åringen vokste opp i en liten landsby i Karelen nær Finland. Han forteller om en barne- og ungdomstid preget av mye kjærlighet, men også mange tøffe tak. Hans far har gått inn og ut av fengsel store deler av livet, og på hjemmebane var det moren som forsøkte å holde familien samlet.

– Fra mor fikk jeg kjærlighet, fra far en rettferdighetssans. Jeg blandet meg alltid inn da noens rettigheter ble satt på prøve. Dermed fikk jeg alltid juling, sier Aleksej.

Tårene presser på.

For det har vært flere «hendelser», som han beskriver dem som. Familien har for lengst fjernet ham fra sosiale medier – for å unngå å se bilder av ham sammen med en mann.

Hans eldre bror kom hjem fra militærtjeneste i Tsjetsjenia med store traumer. Det var alltid ham som ga Aleksej mest juling.

– Han har forsøkt å kjøre meg ned med bilen, han ville drepe meg. Jeg ble jaktet på med våpen, de forsøkte å skyte meg, forteller Aleksej.

Han blir stille.

– Og de som ville skyte meg var altså min egen far og bror.

Kjæresten Sasja legger hånden rundt hodet hans og klemmer ham tett inntil seg.

Det blir stille i noen sekunder til.

Aleksej svelger tungt.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si, men slik lever vi fra dag til dag. Du kan få juling for feil hårfarge, du kan få juling fordi du er en person som driver med dans og har en spesifikk type gange. Det er sårende, veldig sårende, sier Aleksej og ser på Sasja.

– Men selv om vi blir slått, holder vi hodet høyt.

Anti-homofililover fra 2009

«Anti-homofililovene» er ikke et nytt fenomen i Russland. Allerede mot slutten av 2000-tallet ble det vedtatt regionale lover som legger kraftige begrensninger på homofiles og transpersoners mulighet til å leve sine liv.

Først ute var Rjazan fylke, sørvest for Moskva, som fikk sin anti-homofili-lov i 2009. Deretter fulgte Arkhangelsk (2011) og St. Petersburg (2012), før loven ble vedtatt på føderalt nivå i 2013.

Organisasjonen Vyhod (Komme ut) overvåker og dokumenterer hatkriminalitet mot homofile og transpersoner i St. Petersburg. De har kartlagt at det generelle hatet i samfunnet mot homofile og transpersoner, også kalt LHBT-personer, har økt drastisk etter 2013.

– Nivået på hverdags-homofobi øker, og loven er blitt brukt som grønt lys for denne aggresjonen mot LHBT-samfunnet, sier aktivist Polina Andrianova.

I fjor registrerte Vyhod 124 tilfeller av vold og diskriminering mot LHBT-personer. For noen år siden hadde organisasjonen rundt 30–40 slike saker per år.

Det betyr at hver tredje dag blir en person i St. Petersburg banket opp, hetset, trakassert eller på andre måter utsatt for nedverdigende oppførsel – fordi de er homofil eller transperson.

Mørketallene er store. Mange er redde for å rapportere sakene videre, de tror verken på politiet, retten eller systemet. Mange frykter å bli ytterligere trakassert av politiet dersom de anmelder slike saker.

– De fleste homofile og transpersoner aner ikke at de blir diskriminert. Mentaliteten til mange mennesker er at «dersom noe skjer meg, er det min egen feil». Mange klandrer seg selv for ikke å ha vært forsiktig nok, sier Andrianova.

En av konsekvensene av loven er at flertallet av mennesker med en annen seksuell legning enn heterofil har valgt å gå under jorden.

For: Loven er vag i jussen og er også utformet på en slik måte at det er vanskelig å vite hva som er lovlig, og hva som ikke er det.

For hva er egentlig propaganda? Er det greit å klemme sin likekjønnede kjæreste, men ikke å kysse?

Og hvem er det som bestemmer at et barn er blitt utsatt for nettopp «propaganda»?

Effekten av dette blant homofile og transpersoner er at man gjør alt man kan for å holde seg på den sikre siden.

Å gå under jorda.

– Det tryggeste er å gjemme seg fullstendig og aldri vise sin seksuelle legning i det offentlige rom, sier Andrianova.

Parade i eksil

Sasja og Aleksej gjør seg klare til å feire kjærligheten offentlig. For å gjøre det må de reise ut av Russland.

For første gang skal de sammen gå gjennom gater og holde hverandres hender uten å risikere å få juling eller bli skjelt ut. Begge er spente på hva som møter dem under Barents pride i Kirkenes.

Men for en gangs skyld er de spente på en god og trygg måte.

– For meg er Barents pride et sjeldent øyeblikk hvor jeg kan føle absolutt frihet og trygghet, sier Aleksej.

Han griper hånda til Sasja. Øynene lyser opp.

– Barents pride er det stedet hvor jeg kan si: «Folkens, jeg finnes. Jeg er som dere, med to armer og to ben, ett hode. Jeg tenker, jeg elsker, jeg puster akkurat som dere». Jeg kan gi meg til kjenne og være trygg på at ingen skal drepe meg, sier Aleksej.

– Jeg drar på Barents pride for å si at jeg eksisterer, at jeg er normal, at jeg vil leve og elske. At vi er fine folk som ikke bør drepes, sier Sasja.

Et hav av forskjell

Det er spesielt å stå på den norsk-russiske grensen, der elva på det smaleste bare er noen få meter brei, men likevel vite at det er et hav mellom livene man lever som homofil eller transperson på de to sidene av grensa.

Det sier Ingvild Endestad, leder i Foreningen Fri, som sammen med en rekke andre norske og russiske menneskerettighetsorganisasjoner står bak Barents pride.

Rundt 200 mennesker gikk i tog i Kirkenes da Barents pride ble arrangert for første gang i fjor.

Mange av de russiske deltakerne gikk i paraden med masker, eller med klistremerker som ba om at man ikke tok bilder av dem. Sikkerhet for paradens deltakere var viktig før fjorårets arrangement. Derfor ble ikke Barents pride annonsert offisielt med mer enn to dagers varsel.

– I Norge har vi lovverk og et politi som beskytter oss, en kirke som i mange tilfeller tar oss inn og lokalsamfunn som stiller opp, som Kirkenes gjør. Forholdene på andre siden av grensa er et lovverk som direkte forbyr livet vårt og diskriminerer vår legning, og der det pågår målrettet jakt, tortur og drap på homofile i Tsjetsjenia, sier Endestad.

Barents pride var opprinnelig tenkt som et arrangement med aktiviteter både på norsk og russisk side av grensa. Men situasjonen for både organisasjoner og LHBT-personer er så sikkerhetsmessig utfordrende på russisk side at det ikke er mulig å ha en felles parade.

«Skyt alle sammen»

Det mest vanlige er homofobiske og transfobiske angrep, truende oppførsel og hatretorikk. Et annet stort problem i St. Petersburg og andre store russiske byer er såkalte «fake dates».

– Personer blir lurt til falske stevnemøter på privatadresser. I leiligheten møter man en gruppe mennesker som raner deg, driver utpressing og banker deg opp. Hovedmålet med slike «fake dates» er penger, og de som står bak er ikke ideologiske. Men de angriper homofile fordi de vet at disse personene vegrer seg for å gå til politiet og melde saken, forteller Andrianova.

Såkalte «fake dates»-saker blir ikke engang etterforsket av politiet, og Vyhod tar derfor sakene i egne hender. Organisasjonen samler selv inn bevis, videoopptak og vitner. I noen tilfeller klarer de også å spore opp gjerningspersonene.

Alt bevismateriale blir overlevert politiet, og i 2016 ble to personer dømt, der én ble sendt i fengsel.

– For oss er det viktig å vise at slike kriminelle handlinger ikke gir straffefrihet, sier Andrianova.

Det var nettopp hatretorikk som rammet flere av deltakerne som kom tilbake til Russland etter Barents pride i fjor.

På Vkontakte, det russiske svar på Facebook, haglet truslene:

Disse kommentarene ble starten på kunstprosjektet Ord som ikke egner seg på trykk som skal stilles ut under årets Barents pride.

Som en påminnelse om hvilken personlig risiko de russiske deltakere tar.

– Vi samlet inn disse kommentarene og gikk til politiet med dem. Men politiet ville ikke ta i det. Denne fotoutstillingen er vårt kunstneriske svar til disse hatefulle kommentarene, sier Julianna.

– Vil reise herfra. For alltid

Hatefulle kommentarer er noe som Aleksej og Sasja opplever så ofte at de har sluttet å telle.

Etter intervjuet med NRK skal paret gå til butikken sammen. Bare det er en øvelse som trenger planlegging.

De kommer til å gå ved siden av hverandre, men hvor tett? Hvordan vil for kjærlige blikk mellom dem bli oppfattet?

– Kan situasjonen for homofile og transpersoner bli verre?

– Ja. Før fantes det en forskrift mot at menn ligger med menn. Takk gud for at den ble fjernet. Ellers hadde vi sikkert blitt henrettet eller sendt i gasskammer. Nå blir vi bare slått, sier Aleksej muntert, og legger til:

– Jeg vet ikke hvorfor jeg er glad for det.

– Så det kunne vært verre?

– Ja.

– Har dere vurdert å flytte fra Russland?

– Hvorfor må jeg flytte fra landet hvor jeg ble født? Jeg vil ikke flytte noe sted, jeg ønsker bare at dette landet skal komme i orden. Jeg ønsker å føle meg trygg i landet mitt. Jeg vil at rettferdigheten skal vinne, sier Aleksej.

– Jeg vil reise herfra. For alltid, sier Sasja.

– I så fall ville jeg reist etter ham, sier Aleksej.

– Hvor da?

– Et sted langt unna, sier Sasja.

– Magadan?, spør Aleksej.

– Haha, nei. Lenger. Jeg er virkelig redd for å leve i dette landet, der folk kan fengsles for en repost på internett. Jeg vet faktisk ikke – kan jeg poste bilder av meg og Aleksej sammen på sosiale medier? Kan jeg ringe og skrive til ham uten frykt for straffeforfølgelse? Det er ikke godt å vite hva som omfattes av propaganda-loven. Hva som helst kan bli brukt mot oss.

– Derfor burde vi flytte, sier Sasja.

– Ok, vi reiser, sier Aleksej.