– Mamma, husker du hvordan verbet kuunela bøyes i tredje person?

Ellinor tar på seg brillene og ser på notatene til datteren.

– Kuuntelee, tror jeg. Han hører, hän kuuntelee.

Hun husker at bestemoren brukte noen av de samme ordene rundt kjøkkenbordet i Nordreisa.

– Minner som jeg ikke visste jeg en gang hadde. Gravd dypt inn i hodet. Det er fint å få de tilbake.

Når hun hører Elisabeth og M bruker ulike kvenske ord, får hun iblant en klump i magen.

Barna hennes har gitt henne et nytt håp om å bevare språket og familiens identitet.

Post-it lapper og metalliske toner

Elisabeth knipser på strengene til det gamle instrumentet hun har på fanget.

Leiligheta i Pilestredet fylles av skarpe, men pene metalliske toner.

– Dette er kvenfolkets sang, Hyvän illan, sier hun og nynner mens hun spiller kantele.

På den gule lappen på kjøleskapet står det «Kylmäkaappi». På vannglasset på kjøkkenbordet viser post-it lappen «Vesiklasi».

Da Elisabeth og tvillingen M var tenåringer, oppdaget de at de har kvenske aner på sin mors side.

Nå har det kvenske blitt en betydelig del av Elisabeth og M sin identitet og hverdag. De har også forsøkt å skape noe nytt av det.

Men de mangler en viktig brikke i puslespillet for å føle seg helt kvensk.

De har kjøpt alle lærebøkene de får tak i, men gule lapper og bøker er ikke nok for å lære seg språket. Et språk som er veldig ulikt de skandinaviske språkene.

– Man kan selvfølgelig også være kvensk uten å snakke kvensk, men for meg er det å ta tilbake språket en utrolig stor del av å ta tilbake den kvenske identiteten, sier Elisabeth.

Gjort om til noe ubetydelig

Kvener er en nasjonal minoritet i Norge. De har levd sammen med samer og nordmenn i Nord-Norge i flere hundre år.

Men stoltheten deres over sin egen identitet, kultur og språk ble revet bort da staten begynte med målrettet fornorskning.

I likhet med samene, passet ikke kvenene inn i Norges «én nasjon – ett folk – ett språk» -forestilling.

I tvillingenes familie i Nordreisa ble den kvenske identiteten også gjort om til noe ubetydelig. Språket ble ikke lært bort til neste generasjoner.

På grunn av fornorskingen, er det få biter igjen av den kvenske kulturen.

Tvillingene har tatt så godt vare på de bitene som de kan. Nå lever, ånder og puster de for det kvenske.

– Det er en stor del av min identitet at jeg er kvensk, og jeg gjør det med vilje. Det å stå i det at man er kvensk kan også hjelpe andre med å være stolt av sine kvenske aner, sier Elisabeth.

Men selv om stua er fylt opp av kvensk litteratur, flagg og instrumenter – kan de kun nynne til tonene av «Hyvän illan».

Den siste i familien

Mamma Ellinor har alltid visst om familienes skjulte identitet og historie.

– Bestemor og bestefar snakket kvensk sammen, men mamma og de andre unge fikk aldri lære det.

Hun tror bestemoren var en av de foreldrene som tenkte det var bedre å la barna blende inn og bli nordmenn, enn å lære dem et språk som ikke var akseptert av samfunnet.

Etter hvert ble både språket og den kvenske historien deres gjemt bort. Ellinor er den siste i familien som har hatt et personlig forhold til det kvenske.

Barnaes store engasjement har nå fått også henne til å ville ta både språket og identiteten tilbake, sammen med sine barn.

Og kanskje ligger løsningen en flytur unna.

Sammen i kampen

Ved bagasjebåndet i ankomsthallen på Langnes Lufthavn møter tvillingene mamma Ellinor. Mens tvillingene fløy fra Oslo, har hun reist fra Larvik.

For å lære kvensk, må de nemlig helt hit, til UiT Norges Arktiske Universitetet i Tromsø.

Dette er den eneste studieplassen i Norge – og eneste stedet i verden – hvor de tre kan studere kvensk.

Studiene er samlingsbaserte, og tvillingene må sette livet i Oslo på vent for å delta på undervisningen. Ellinor må selv betale for å reise til og fra samlingene.

Men alle tre mener det er verdt hvert ett øre og minutt de bruker.

Når trenger de ikke lenger kjempe alene. Nå er det to generasjoner i familien som er med i kampen for å ta tilbake språket.

– Gjennom mamma får vi også en bedre tilknytning til språket, som på mange måter har vært fremmed for oss, sier M.

Aloitama

– Hyvvää päivää!

I forelesningssalen hilser rundt 20 studenter på hverandre på kvensk, ett av Europas mest truede språk. Det er trolig det største kullet noensinne.

– Alle som er her vet at kvensk har helt annen type betydning for oss enn andre språk som spansk eller fransk. Det er noe personlig for alle av oss, sier M.

De begynner å få sommerfugler i magen. Om noen minutter får de lov til å glemme alt annet, og bare konsentrere seg på å lære kvensk

Forelesningssalen blir stille. Foreleseren starter.

– Aloitama. Kunka se mennee?

Samlingene har blitt en viktig plass for familien. Der forstår alle kampen de nå tar, og hvorfor den er så viktig for dem.

– Jeg kan bare forestille meg hvordan det hadde vært å sitte hjemme alene. Det er veldig viktig for oss å komme hit og være med en lærer og andre studenter, sier Elisabeth.

Ord for ord

For hver dag som går, snakker tvillingene mer og mer kvensk sammen. Litt som oldeforeldrene i Nordreisa en gang gjorde.

– Vi klarer iblant ha korte samtaler på kvensk hjemme. Det betyr mye, sier Elisabeth.

Elisabet og M vet at det fortsatt vil ta lang tid før de kan snakke kvensk flytende. Men de vet også at for hvert ord og setning, kommer de et steg nærmere.

For Ellinor har barnas store interesse og engasjement fått henne til å innse verdien av familiens kvenske arv.

Kanskje lever den og språket i noen generasjoner til.