Festen som endte i rot og kaos

Sola sto høyt på himmelen da de la ut dukker, troll og høyballer formet som figurer, langs veien. Ikke lenge etter møtte et folkehav sykkelrytterne, da de som et vindkast suste gjennom bygda Furuflaten i selveste dronningetappen. Det var glitter og fargerike kostymer.

I dag, nesten ett år etter, skinner ikke sola lenger. Dylan Teuns og Alexander Kristoff har dratt. Tåka henger tett ned over fjellene på Furuflaten. Festen er over. Det regner.

I regnet står en ensom kommunestyrerepresentant:

– Det har vært rot helt fra starten, sier Stein Are Olsen.

Han er i partiet Lyngen Samhold.

– Alle lover og regler i kommunal forvaltning ble brutt, sier Olsen.

Han viser frem en dekorasjon av en sykkel som industrien på Furuflaten har satt sammen. Fortsatt står den i veikanten, i regnet.

Arctic Race of Norway er sykkelrittet som siden 2013 har vist bilder av den fantastiske naturen i Nord-Norge for TV-seere over hele verden, og fått små kommuner i et lite, avglemt hjørne av Europa til å åpne lommeboka – på bestilling fra arrangøren selv.

Og slik er det gjerne. Når den store verden kaster et blikk på lille Norge, enten det er idrett, en TV-serie eller en film, graver ofte det offentlige og private næringsliv dypt i lommeboka. Det har nærmest blitt en sannhet at turistene skal strømme til, i etterkant.

Men gjør de egentlig det?

Sykkelmedaljens bakside

Det har gått en uke siden det politikeren Stein Are Olsen, han i regnet på Furuflaten, beskriver som det alvorligste kommunestyremøtet i Lyngen på hans 10 år som representant. Arctic Race of Norway fristet Lyngen og andre små kommuner med PR og TV-bilder i 180 land. Men de må bla opp mye selv. Hundretusenvis av kroner.

I Lyngen hadde ordføreren, og flere, gått over streken i drømmen om å bli sett. Langt over streken.

I kommunestyresalen ble rådmannen hakkekylling. Foran politikerne satt han ensom, og hørte den ene etter den andre fra talerstolen bruke ord som «korrupsjon» og «politianmeldelse». Det var rådmannen som skulle ha kontroll på at ting gikk rett for seg. Det hadde han ikke hatt. Kommunestyremøtet ble det siste han opplevde som rådmann. Han kom aldri tilbake på jobb. Ifølge ham selv valgte han å pensjonere seg.

Hvordan kunne det gå så galt i Lyngen?

Dårlig evaluering

Neste helg går Arctic Race nok en gang av stabelen, denne gang i Finnmark.

Hvert år er det flere vertskommuner for etapperittet. For små kommuner handler Arctic Race både om reklame, men også folkefest. Kommunene betaler for infrastrukturen Arctic Race trenger, og kan vedta penger utenom dette for å for eksempel lage en god fest som skal gi kroner i kassa for lag, foreninger og næringsliv.

På Handelshøyskolen i Trondheim gikk det for noen år siden en student med interesse for idrett og finans. Pramila Susanne Olsen leverte derfor en masteroppgave der hun tok for seg flere forhold rundt kommuners idé om at det skal lønne seg å investere i Arctic Race.

Blant annet tok hun for seg kommunenes forventning til at Arctic Race kan få turister til å strømme til, i etterkant. Olsen søkte svar på hvordan kommuner finner ut om det lønner seg å investere i Arctic Race.

Resultatet var nedslående. Blant annet kom Olsen frem til at etter Arctic Race ble lønnsomheten av investeringene evaluert ut fra opplevelsene som de ansatte selv hadde, og tilbakemeldingene de ga. Det manglet både investeringsanalyser og en komplett evaluering av lønnsomheten.

At kommuner ikke dokumenterer effekten av Arctic Race, er likevel ikke det samme som at det ikke er lønnsomt. Men: Er det virkelig slik at når et sted har arrangert noe som blir vist langt utenfor Norge, ja da husker TV-tittere stedet, og reiser dit som turist?

Ifølge Harry Arne Solberg, en av masterstudent Olsens veiledere, er svaret nei:

– Folk glemmer utrolig fort, sier han.

Solberg har forsket på effekten store idrettsarrangement har for stedet som arrangerer det. Vi skal bli mer kjent med ham etter hvert, men først skal vi tilbake til Lyngen.

Kommunestyret kunne bare se på

Tilbake til regnværet på Furuflaten, fortsatt snart ett år etter Arctic Race, forteller politiker Stein Are Olsen om en visjonær og viljesterk ordfører. Og et kommunestyre han mener ble ført bak lyset, den gang i 2017, både før og etter at Lyngen fikk Arctic Race.

– Vi var ikke forelagt noen ting. Det var et hemmelighetskremmeri, helt fra starten, sier han.

Ingen har så langt blitt anmeldt, men ordføreren slapp så vidt unna at kommunestyret vedtok et mistillitsforslag.

For hverken Olsen eller kommunestyret er pengene det viktigste. I Lyngen handler det ikke bare om Arctic Race, men også filmen «Den 12. mann», der en stor del er spilt inn i Lyngen. I begge prosessene har det vært kaos, viser en rapport fra Komrev Nord, og begge prosessene er årsaken til det opphetede kommunestyremøtet som ble rådmannens siste dag på jobb.

Men la oss se på én av prosessene, Arctic Race. Det var en kjent sak at ordfører Dan-Håvard Johnsen jobbet for å få Arctic Race til Lyngen. Allerede i januar 2016, ett år før Lyngen ble annonsert, var det kontakt mellom Lyngen kommune og Arctic Race.

Når Arctic Race, med den pengesterke franske arrangøren Amaury Sport Organisation (ASO) i ryggen, snakker med små kommuner i Nord-Norge, frister de med et arrangement som skal bli vist for TV-seere i 180 land.

Men det koster kommunene.

Tidlig i januar 2017 offentliggjorde Arctic Race at Lyngen i Nord-Troms var blant dem som skulle være vertskap for arrangementet. Men noe var galt. Avtalen var inngått, uten at administrasjonen eller kommunestyret hadde hatt noe de skulle sagt. Kommunestyret vedtok likevel å bruke 350.000 på Arctic Race.

Vinteren 2017 hadde kommunestyret heller ingen ting de skulle ha sagt for hvem som skulle lede prosjektet, viser Komrev Nord-rapporten. Anskaffelser er et administrativt ansvar, men i Lyngen ble ingen ting utlyst offentlig eller valgt politisk, forteller varaordfører Line van Gemert (H).

På kaia i kommunesenteret i Lyngen, Lyngseidet, møter vi varaordføreren, nesten ett år etter sykkelfesten. Det er fortsatt tåke og regn i lufta.

Van Gemert sier hun ikke hører til ordførerens innerste sirkler, og at hun fra starten av valgte å holde en viss distanse fra prosjektet.

– Det har vel med litt lokalkunnskap å gjøre, at man ser at her er det ting som kan «ta litt av». Da er det greit å ikke være en direkte del av det, sier hun.

Van Gemert fikk rett. Ordføreren fortalte etter hvert kommunestyret hvem som skulle lede prosjektet. Bernt-Olav Johansen heter han, tilhører det samme partiet som ordføreren og har bakgrunn fra det private næringsliv.

Og han var vant til at anskaffelser skulle gå fort.

Kommunen punget ut

I august 2017, i dagene rundt Arctic Race, holdt ordføreren et arrangement for det lokale næringslivet, som fant sted på et whiskydestilleri i foten av Lyngsalpene. Folk spiste lokale råvarer, smakte på sprit og koste seg, mens de hørte på innlegg om nordnorsk identitet.

Ingen ringere enn den tidligere proffsyklisten Thor Hushovd var blant gjestene, sammen med idrettssjef Erik Røste og Arctic Race-sjef Knut Eirik Dybdal. For å rekke arrangementet, ble de fløyet til Lyngen i helikopter.

– Det var mange som begynte å gruble litt, men ingen visste da hva som hadde skjedd, sier Line van Gemert.

Varaordføreren sier hun ikke deltok på arrangementet, fordi hun mente det ikke var godt nok forankret, og fordi det var uklart hvor regninga ble å havne.

– Det er jo litt spesielt at verken næringssjef eller næringsutvalget kjente til arrangementet, sier van Gemert.

Det kostet nesten 57.000 kroner å fly inn, og ut, VIP-gjestene. Og utgiftene stoppet ikke der. Men hvem fikk egentlig fakturaen?

Det skal vi tilbake til, men først skal vi på besøk til det som kanskje er vuggen til Arctic Race.

Arctic Race kom «hjem»

Det er en kald vinterdag med mer enn 10 minusgrader og litt lett snø i lufta. Sola har vært borte i over en måned nå, og på ei lita tynt bebodd øy like ved det iskalde nordlige Atlanterhavet er det kommet bud med nyheter:

Ibestad kommune skal til sommeren være en av vertskommunene for Arctic Race – sammen med blant andre Lyngen.

– For en liten kommune som Ibestad, som ligger utenfor de normale løypene, var det veldig uventet, sier varaordfører Jim Kristiansen.

Han sitter på kontoret. Vi er i juni, og det er nå gått 10 måneder siden sykkelstjernene var på Ibestad.

Kristiansen mener kommunen er selve krybben til Arctic Race. Eventyret startet så langt tilbake som i 2000, da det vesle sykkelrittet Tour de Andørja ble arrangert for første gang, i Ibestad. Det var de samme personene som sto bak Tour the Andørja som senere, i 2013, gjennomførte det første Arctic Race of Norway.

Nå var Arctic Race endelig kommet «hjem», til Ibestad. Det skulle bli liv langs løypene, og bygges identitet og stolthet blant innbyggerne. Ibestad skulle være med å arrangere noe som var større enn seg selv:

– Arctic Race er garantert en større merkevare enn Ibestad kommune, sier Kristiansen.

500.000 bevilget kommunestyret. Det var enstemmig. Pengene skulle blant annet dekke reiseutgifter på 85.000 kroner da kommunens folk dro på to arbeidsseminar i utlandet, ett i England og ett i Frankrike

Å markedsføre seg selv var et soleklart mål for den lille kommunen i Troms, selv om Kristiansen mener at Arctic Race – alene – ikke skal skape underverker.

Og for å tiltrekke turister, må de også være synlige. Men hjelper det?

Professor: – Begrenset effekt

Før vi skal tilbake til Lyngen, med helikopter, whiskysmaking, god mat og fakturaer på ville veier, skal vi til Trondheim. Der bor det en mann som har grublet seg gjennom bøker om idrett og markedsføring, kombinasjonen kommuner som Lyngen og Ibestad prøver seg på. Han heter Harry Arne Solberg, og er nevnt tidligere i denne artikkelen.

Han som mener folk glemmer fort.

Ifølge Arctic Race er PR og markedsføring av Nord-Norge et tema når de er i møter med kommuner. Professor Solberg er klar på at det er et kjent fenomen at de stedene som arrangerer store idrettshendelser ofte håper det skal gi turisme, både under og etter arrangementet.

– Den røde tråden i den akademiske forskningen er at ringvirkningene blir mye mindre enn det man tror og håper på, sier Solberg.

TV-titterne er mye mer opptatt av å følge konkurransene enn de er av stedet som arrangerer dem.

– Jeg tror ikke turisteffektene er så voldsomme når det gjelder Arctic Race. Man skal ikke avskrive det. Man har mulighet til å vise fin natur, ser han.

Solberg har ikke forsket konkret på Arctic Race, men slik han ser det, kan sykkelrittet ha en styrke i å være et gjentagelsesarrangement, altså at det gjentas år etter år i det samme området.

Solberg sier arrangørene av slike idrettshendelser, slik som Arctic Race, «elsker» å ta frem hvor mange som maksimalt kan se begivenhetene på TV, men det er noe helt annet enn hvor mange som faktisk ser det.

– Eurosport har kanaler rundt om i veldig mange europeiske land, og om man summerer opp hvor mange som har tilgang på Eurosport, så blir tallet stort, men om man gjør undersøkelser på hvor mange som faktisk ser på, blir det bare noen få prosent, sier han.

– Men arrangøren sier at Arctic Race når ut til 180 land, nesten alle land i verden, så da må det vel likevel være en del som ser det?

– Å nå ut er én ting. Men hvor mange kan teoretisk se de aktuelle kanalene? Og av dem, hvor mange ser faktisk disse sykkelrittene? Da tror jeg ikke tallet blir så imponerende stort. Det er stor forskjell på brutto- og nettotall, sier Solberg.

Fikk sjokkregning

Så til Lyngen. En drøy uke etter at sykkelrytterne hadde sust ut av kommunen, da sommeren 2017 snart var over, og trærne ved foten av Lyngsalpene holdt på å bli gule og røde, var næringssjef Stig Kjærvik på jobb. Der fikk han en faktura fra restauranten Mathallen i Tromsø.

På fakturaen står han selv som referanse. Men Kjærvik selv mente det bare var tull at han hadde bestilt mat for over 30.000 kroner – til næringstreffet. Han hadde ikke bestilt mat i det hele tatt. Kjærvik hadde tross alt fått vite at treffet skulle sponses av næringslivet selv.

Kjærvik spurte derfor Mathallen hvem som sto for bestillingen, og fikk vite at det var Bernt Olav Johansen, prosjektlederen, står det i en rapport fra Komrev Nord. Kjærvik mente at dette ikke var næringsavdelingens ansvar, og nektet å betale.

Men ikke nok med det. Næringssjefen sto også, sammen med prosjektlederen, som referanse på helikopterbestillingen. Men Kjærvik mente at han ikke engang visste at noen hadde bestilt helikopter før han fikk fakturaen. Han nektet å betale.

Lyngen kommune betalte de to nevnte regningene, uten Kjærviks velsignelse, og de utgjør en del av prislappen på 1.023.624 kroner for Arctic Race-festen.

Daværende rådmann, Leif Lintho, kjente til overskridelser, uten å informere kommunestyret. Lintho har ikke besvart NRKs henvendelser.

Prosjektleder Bernt Olav Johansen skriver i en SMS til NRK at det er ordføreren som uttaler seg i saken. Ordfører Dan-Håvard Johnsen (LL) ønsket ikke å møte NRK i Lyngen. Han ønsker heller ikke å kommentere påstandene i saken, annet enn i en SMS:

Lyngen kommune viste seg fra sin beste side under ARN. Vil takke alle de frivillige som jobbet hardt for å fremheve vår flotte kommune visuelt. Slik vi fremstod under ARN prøver vi å gjenskape hvert år. Når det gjelder økonomi knyttet opp mot arrangement er dette politisk behandlet. Ønsker ikke å uttale meg ytterligere da saken er ferdigbehandlet i de politiske organer.

I Lyngen hadde flere politikere hatt en dårlig magefølelse, både før, under og etter Arctic Race. Stein Are Olsen er en av dem, og svarer slik på spørsmålet om hvorfor han ikke grep inn:

– Jeg kunne selvsagt hatt kontaktet diverse instanser, og det er kanskje en unnlatelsessynd, men vi kommunestyret var spilt ut over sidelinjen.

Liten kommune, mye å gjøre

At kommuner er villige til å bla opp flere hundre tusen for arrangement som Arctic Race er én ting. Men en annen ting er hva de er villige å investere i kommunale arbeidstimer.

Det var om morgenen 10. august 2017 i Salangen i Sør-Troms. Tåka hang tett ned over fjellene mens sykkelrytterne gjorde seg klare. En av de franske arrangørene fortalte ordføreren at han var bekymret for været. Ordføreren, Sigrun Prestbakmo, forsikret at i Salangen kommune er det hun som har ansvar for været. To timer senere, da rytterne sto på startstreken, skinte sola over Salangen.

Men festen hadde kostet for kommunen med drøyt 2000 innbyggere. Siden januar 2017 hadde møtekalenderen vært tett. Målet, ifølge ordføreren, var aktive dager for lag, foreninger, næringsliv og befolkning, men PR var viktig for Salangen.

Det blir også bekreftet av en annen lokalpolitiker, Gunnar Sæbø. Han mener flere av dem som var involvert ble «blendet» av antall TV-stasjoner som skal vise det, og antall land det skal vises i.

– Det handlet mye om PR. Helt opplagt gjorde det det, forteller han.

Et enstemmig kommunestyre hadde stilt seg bak Arctic Race i Salangen. Enstemmig hadde det ikke vært om Gunnar Sæbø var til stede den dagen.

Kommunestyret bevilget 295.000 til arrangementet, og 295.000 til kommunale arbeidstimer. Det ble opprettet byfestgruppe, mediegruppe, teknisk gruppe og frivillighetsgruppe, i et samarbeid mellom kommune, næringsliv og det frivillige.

I formannskapet var det kun én kritisk røst, nemlig Sæbø fra Arbeiderpartiet. Han liker Arctic Race, et slik arrangement i Salangen gjør ham stolt, men han var ikke enig i pengebruken. Noe han fortsatt ikke er.

– Rett og slett fordi vi har begrenset antall ressurser som kommune, og vi har mange andre ting vi kunne tenke oss å bruke penger på. Det er ikke det at Arctic Race er en dårlig sak, men jeg synes vi som kommune kunne vært mer nøktern, sier han.

I sluttrapporten for Arctic Race i Salangen skriver kommunen det som kan tolkes til at de fikk seg en overraskelse over hvor mye det var å gjøre.

I sluttrapporten heter det:

Arbeidet med ARN skulle gjøres parallelt med øvrige arbeidsoppgaver, der andre daglige oppgaver i perioden skulle nedprioriteres etter nærmere avtale. Det viste seg underveis at omfanget av prosjektarbeidet var betydelig mer omfattende enn opprinnelig antatt.

Her er det viktig å påpeke at det ut over det som fremkommer i denne evalueringen ble utført et betydelig arbeid gjennom kortere møter, bruk av mail, telefonsamtaler og SMS. Dette arbeidet er ikke dokumentert, men utgjør et stort antall timer.

Så mye hadde de å gjøre på sensommeren i Salangen, ukene før Arctic Race, at to personer i kommunen, blant dem prosjektlederen, valgte å utsette hovedferien sin.

Dette var en kritisk suksessfaktor for å holde oppe kontinuiteten og fremdriften i prosjektarbeidet (...)

– Gikk ut over «noe»

Til tross for udokumenterte arbeidstimer og utsatt ferieavvikling, mener ordfører Sigrun Prestbakmo (Sp) at Salangen ikke har brukt flere kommunale arbeidstimer enn de skulle, og sier ikke bare kommunens folk jobbet med å få på plass Arctic Race, men også lokale krefter.

– I kommunale arbeidstimer ble det aldri rapportert noen stor bekymring eller avvik, sier hun.

Det har gått snart ett år siden folkefesten, og vi møter henne på rådhuset i kommunesenteret Sjøvegan. Prestbakmo mener Salangen holdt seg innenfor ramma på 295.000 kroner.

– Men det har gått utover andre oppgaver i etterkant, som vi ikke har spesifisert hva er. Det jeg sitter på av opplysninger tilsier ikke at det har gått utover vitale oppgaver, men noe må det ha gått ut over, erkjenner Prestbakmo.

Hun nøler likevel ikke et sekund med å svare ja på spørsmålet om Salangen igjen ville arrangert Arctic Race, mens Ap-politiker Gunnar Sæbø mener det kunne vært løst med langt færre kommunale midler.

I tillegg mener han Arctic Race, som går i overskudd hvert år og har ASO i ryggen, burde tatt en større del av kaka:

– De burde gått inn med mer penger lokalt for å få arrangementene til å gå, som alle andre arrangører. De har kapital og midler gjennom sine selskap og TV-rettigheter, sier han.

Arctic Race: – Handler ikke om å betale

Totalbudsjettet til Arctic Race er på 40 millioner kroner hvert år. I tillegg kommer infrastrukturen kommunene legger til rette for under rittet. De betaler ikke noe til arrangøren, som er Arctic Race of Norway, men tilrettelegger for blant annet veier, parkeringsplasser, presserom, utstyrsbehov samt rydder søppel.

På et hotell i Harstad, med bilder fra etappene i Arctic Race på veggene, sitter Knut Eirik Dybdal. Det er den siste dagen i juli 2018. Dybdal, som er både gründer av, og daglig leder for Arctic Race, er i full sving med å forberede årets ritt i Finnmark.

Dybdahl mener at Arctic Race i seg selv har store kostnader, og at det er naturlig at kommuner må gjøre en innsats:

– Det handler ikke om å betale. Det handler om å tilrettelegge, sier Dybdal.

Han er engasjert, snakker mye, veldig mye, og har alltid et smil på lur:

– Arctic Race er veldig frivillig, sier Dybdal.

– Hvert eneste år går vi ut og spør kommunene om de vil være vertskap for Skandinavias kanskje største idrettsarrangement, og det kunne aldri funnet sted om det ikke var for at samtlige kommuner, fylkeskommuner og næringsliv har vært med å støtte opp under arrangementet, sier han.

Dybdahl er ikke i tvil om at Arctic Race kan brukes på en måte slik at Nord-Norge får noe tilbake, nettopp fordi det er et gjentagelsesarrangement.

Arctic Race førte til turister

I Lyngen bor det ei dame som konkret kan vise til at Arctic Race har ført til at turister kommer til Lyngen.

I et bygg formet som en hestesko, like ved fjæresteinene, vandrer Reidun Nilsen rundt. Hun er en av tre eiere av Lyngen Experience. Her er dobbeltrom, familierom, badstu, restaurant og vannstamp.

I tillegg til overnatting, arrangerer hun aktiviteter for turistene i den dramatiske naturen i og rundt Lyngsalpene. Denne uken får hun et spesielt besøk.

Nilsen har nemlig blitt kontaktet av en aktør, nå snart ett år etter at Arctic Race var i Lyngen. Expa Norway heter de, og vil arrangere sykkelturer blant annet gjennom Lyngen.

Første tur går i år, og så skal det også bli turer neste år.

– Jeg får besøk av dem søndag. Vi skal gå gjennom ei løype og lage et program. Om det blir fire-fem, syv dager har vi ikke bestemt oss for. Vi skal bruke mye av det Arctic Race gjorde i Lyngen, og i Troms.

– Har de sagt at de tok kontakt etter å ha sett Arctic Race?

– Ja. Vi møttes i Stavanger i april. Jeg hadde booket møte med dem fordi de drev med aktive turer, og de hadde booket meg fordi de blant annet hadde sett Arctic Race, forteller Nilsen.

Hun overdriver ikke, ifølge Expa Norway.

– Arctic Race har bidratt til økt interesse for sykkelturer i Nord-Norge. Vi har sett at det er gjennomførbart, og vi har sett det spektakulære man kan få se fra sykkelsetet, sier daglig leder Erik Holme.

Knut Eirik Dybdal, Arctic Race-sjefen, sier også at operatører i år har kontaktet turistbedrifter i Nord-Norge, og ønsker å sykle eller vandre i områdene.

Derfor er etablert et nytt selskap, Arctic Cycling, og som samarbeider med Arctic Race. Dette er små operatører i Nord-Norge som ellers jobber spesielt med vinterturisme, og som har fått mange henvendelser om sykling, og der det, ifølge Dybdal, ofte refereres til Arctic Race.

Reidun Nilsen føler Arctic Race har gitt bieffekter som har dryppet på hennes bedrift. I 2018 blir det én sykkeltur, og deretter skal det selges turer for neste år. Nilsen tror effekten av Arctic Race er verdt mye mer for Lyngen enn pengene kommunene har brukt:

– Jeg er veldig for at kommunen bruker penger på dette. Skal man være en kommune innenfor reiseliv, slik Lyngen ønsker å være, må det brukes penger. Det må markedsføres, sier hun.

Lynrask folkefest

Arctic Race har avtale med kommunene om å markedsføre dem på sine medieplattformer, som for eksempel på Facebook. I tillegg gir de kommunene tilgang til bilder og videoer fra rittet, gratis. Bilder tatt av Arctic Race sine egne fotografer.

Varaordføreren i Lyngen, Line van Gemert, mener det er vanskelig å måle reklameeffekten av Arctic Race.

Selv om mye gikk galt, både i politikk og administrasjon, da Lyngen var vertskap for Arctic Race, har hun varme tanker om selve folkefesten. Den dagen for snart ett år siden, i august 2017:

– Det var et yrende liv, og gatene fyltes med folk fra Lyngen og andre kommuner. Det var utrolig fint å se så masse folk samlet. Glade folk. Det var fint. Å ha det gøy er viktig, i alle fall for meg. «Mat og sirkus». Det er jo det folk vil ha. Moro skal vi i fremtiden også ha, samtidig som vi følger lover og regler, sier van Gemert.

– Men tror du flere har lyst å være turist i Lyngen på grunn av Arctic Race?

– En og annen kanskje, som fikk med seg navnet Lyngen i den korte tiden det ble filmet herfra, sier hun.

– Men, det gikk styggfort. Plutselig var de i nabokommunen.