Flyktet fra Ukraina: – Drømmen holder meg oppe

Februarkulden trengte seg inn i de sjokkerte kroppene som hadde klart å komme seg i sikkerhet.

Anastasiia Kobyliatska (21) og hennes mor Nataliia (43) satt tett inntil menneskene som plutselig skulle lide samme skjebne.

– Jeg var sikker på at jeg hadde bakt min siste kake, minnes Anastasiia.

Sammen satt de og lyttet til de uvante lydene utenfor bomberommet. Bakken ristet svakt etter hvert smell.

Russland invaderte Ukraina den morgenen. Det var vanskelig å fatte.

– Folk hadde snakket om en mulig krig, men jeg trodde ikke det ville skje. Jeg var ikke forberedt, forteller Anastasiia.

Grytidlig denne dagen våknet Anastasiia av at noen hamret desperat på døren i leiligheten der hun bodde.

Hennes mor Nataliia kom til syne bak døren. Moren var oppskaket og snakket usammenhengende.

– Mamma lurte på om jeg ikke kunne høre bombene som slo ned rundt leiligheten min.

Anastasiia sprang bort til vinduet for å se.

Hun røsket med seg noen eiendeler og den elskede familiekatten Afonya.

De hadde ikke tid til å fokusere på bombeflyene som fløy over dem. Heller ikke bombene som slo ned rundt dem. De klarte ikke å ta innover seg alle ødeleggelsene eller brannene som oppsto som følge av bombingen.

Nå gjaldt det bare å komme seg i sikkerhet.

– Mamma var helt hysterisk, så jeg måtte være den rolige. Det var større sjanse for å overleve da, forteller Anastasiia.

De bestemte seg fort for å søke ly utenfor Kharkiv. Kanskje var det mindre bombing der. Valget falt på noen venner som bodde litt utenfor byen.

Dagen før levde de sine vanlige travle liv. Denne dagen satt de i et kaldt underjordisk rom, med livet som innsats.

De håpet alle at livet snart kunne gå tilbake til det normale.

Men de visste ennå ikke at hverdagen de kjente så godt, hørte fortiden til.

Bomberommet fikk henne til å tenke på alt hun hadde kjært. Som hennes kjære oldemor. Det var hun som lærte henne det som skulle bli hennes lidenskap i livet.

– Det er ingen fremtid i å bake kaker

– Jeg er så takknemlig for oldemor. Hun lærte meg å lage mat og bake. Noen av hennes oppskrifter har jeg den dag i dag, forteller Anastasiia.

Hun viser frem et bilde av oldemoren, som betydde så mye for henne.

Allerede da Anastasiia var fire år, begynte de to å bake sammen.

Da hun ble litt eldre, hadde hun bestemt seg for hva hun ville bruke livet sitt til.

– Jeg fortalte mamma at jeg ville utdanne meg som konditor, men hun sa at jeg heller burde satse på ledelse, minnes Anastasiia.

Moren mente at det ikke var noen fremtid i å bake kaker.

– Jeg ble sint på mamma, det var så uventet. Det føltes som jeg mistet helt fotfestet.

Anastasiia deltar på Master Chef

Det gikk ikke lang tid før Nataliia forsto at datteren mente alvor med kakene sine.

En kveld flimret en reklame på TV-skjermen. Kokkekonkurransen Teen Master Chef søkte deltagere. Og akkurat denne sesongen hadde de fokus på bakverk og kaker.

Mamma Nataliia hadde sett at datterens lidenskap for kaker ikke så ut til å forsvinne.

Master Chef kunne være en god måte å se om datteren virkelig ønsket å jobbe med kaker.

Men 17 år gamle Anastasiia var ikke sikker.

– Jeg tenkte at jeg ikke var god nok, minnes Anastasiia.

Etter litt overtalelser søkte hun likevel.

– Det var 12.000 som søkte, og jeg var en av de 20 som fikk bli med.

Anastasiia og moren flyttet til hovedstaden Kyiv og bodde på et hotellrom i seks måneder mens innspillingen pågikk.

Hun brukte pausene til å lese kokebøker og se på YouTube for å lære mer om kakebaking. Det likte ikke de andre deltagerne.

– De prøvde å psyke meg ut og sa at jeg ikke var god nok, forteller Anastasiia.

Mamma Nataliia sto klar etter hver opptaksdag for å ta imot alle følelsene som måtte ut.

– Jeg svarte høflig til alle på opptak, men da jeg kom hjem, gråt jeg i puten, minnes Anastasiia.

Konkurransen ble hardere, og hun kom stadig nærmere seierspallen.

– Mamma sa jeg skulle være positiv, selv om jeg var trist. Og at jeg aldri skulle si noe negativt om konkurrentene mine.

– Mammas råd hjalp meg å vinne Master Chef.

Morens skepsis for datterens fremtidsvalg var nå borte. Nataliia var overbevist om at datteren mente alvor.

– Jeg ble så glad for mammas støtte at jeg nesten begynte å gråte. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville blitt om jeg utdannet meg innen ledelse, slik mamma ønsket.

Nå var det fritt frem, og verden var full av muligheter.

En ny kafé i Kharkiv

Etter seieren i Teen Master Chef gikk det fort. Anastasiia åpnet sin egen kafé der hun kunne utfolde seg i sin kakebaking.

Hun startet med et tomt lokale i sentrum av Kharkiv.

Etter masse hard jobb åpnet hun kaféen Twinkle med 15 ansatte.

– Å få være kreativ i baking gir lidenskap i livet. Jeg kan bake i 20 timer i strekk uten å bli sliten, sier Anastasiia.

De solgte både kaker, mat, kaffe og te. Twinkle ble en suksess, spesielt blant de unge.

Den havnet på lista over de beste kafeene i byen.

Anastasiia følte at hun levde drømmen, og elsket den nye hverdagen.

En bombe forandrer alt

Overgangen fra kakebaking på Twinkle til den kalde kjelleren i bomberommet var nesten ikke til å fatte.

De var til sammen 12 personer med ny adresse i bomberommet. Og katten Afonya hadde selskap av andre katter og hunder.

Dårlig internettsignal gjorde det vanskelig å holde seg oppdatert på krigen. Men noe kom gjennom.

– Jeg så en video av en bombe som fløy gjennom luften og landet rett på kaféen min. Så eksploderte den.

Anastasiia blir stille.

Det var ikke bare en bygning som ble bombet i fillebiter den dagen. Det var en drøm som ble knust, og utallige timer med jobb.

– Jeg liker ikke å snakke om det, egentlig. Det gir meg smerte i hjertet og i sjela, sier Anastasiia stille.

– Livet er så kort. Jeg vil ikke bruke tiden til å gråte.

– Alle må få ut følelsene sine, men man bør ikke stå for lenge i det vonde, mener Anastasiia.

Hun rakk å drive Twinkle i ett år før bomben rammet.

Men selv om kafeen ble borte, levde drømmen videre i Anastasiia.

Flukten til frihet

Dagene gikk sakte under jorda i bomberommet. Anastasiia brukte tiden på å samle inn penger fra sine mange Instagram-følgere.

– Jeg sendte pengene til en restaurant som bakte brød til våre soldater.

Etter to uker i bomberommet bestemte Anastasiia og moren seg for å dra videre. Det var ingen fremtid i et bomberom, og heller ikke i Ukraina.

Det var ti meter å springe til bilen.

Mor og datter visste at de kunne blir drept på turen mot frihet, men satset likevel.

Som ved et mirakel var bilen deres fortsatt like hel.

De satte kursen mot Polen. Redselen som hadde hugd seg fast i kroppen, var vanskelig å riste av seg. Anastasiia bekymret seg for katten Afonya, som ble syk. Og for hvor de skulle finne mat og bensin.

De få bensinstasjonene som var åpne, hadde lange køer.

– Noen ganger kunne bensinkøene være opp til 10 kilometer lang.

Mange hadde det så travelt at de havnet i bilulykker.

Når de skulle ut og tisse i buskene, måtte de hele tiden passe seg for miner som var plassert i veikanten.

– Jeg ble nesten helt gal av å tenkte på de minene. Det var hele tiden en fare for å tråkke på en.

På kjøreturen til Polen ringte telefonen til Anastasiia. Det var en bekjent fra Master Chef.

– Han lurte på om jeg hadde lyst på en jobb i Norge. I en liten by som het Hammerfest. Han kjente en kokk som jobbet på et hotell der, forteller Anastasiia.

Der og da bestemte de seg for at det nye målet skulle bli Norge.

– Jeg hadde faktisk drømt om å reise til Norge for å se fjordene og reinsdyr. Men jeg visste også at Norge var et dyrt land.

Hun var redd for at hun ikke skulle tjene nok penger til å klare seg i ett av verdens dyreste land.

Men Hammerfest innfridde, og Anastasiia klarte seg fint.

– Hammerfest var som en liten landsby med små gater. Og alt var så nært at jeg kunne gå, sier Anastasiia begeistret.

Fra før var hun vant til å bo i en stor by med 1,4 millioner innbyggere. I Hammerfest var det litt over 11.000 innbyggere.

– Jeg slapp å gå gjennom flyktningmottaket fordi jeg gikk rett ut i jobb, forteller Anastasiia.

Anastasiia fikk seg jobb som kokk på et hotellkjøkken da hun kom til Hammerfest.

Deler av lønnen sendte hun til soldater i Ukraina.

– Jeg var utrolig takknemlig for jobben, sier Anastasiia.

Ikke alle flyktninger har vært like heldige. Det er mange som sliter med å få seg jobb i Norge av ulike grunner.

Vanskelig å få jobb

En av kommunene som har tatt imot flyktninger i Norge er Vadsø.

Der har de en språkkafé som er flittig brukt av de ukrainske flyktningene.

Ingrid Foslund Dahl er en av dem som jobber frivillig.

– Flesteparten får ikke jobb, selv om de ønsker å arbeide og har mye å gi. De har mange forskjellige utdannelser. De er fiskere, håndverkere, kokker eller elektrikere, forteller Dahl.

Hun mener det er flere grunner til at det er vanskelig for dem å komme ut i arbeid.

– Språket setter en stopper for å skaffe seg jobb. Men også at de ikke forstår systemet og prosessen i å søke jobb, forteller Dahl.

Tallene viser at det er et fåtall av de ukrainske flyktningene i Norge som har fått seg jobb.

Det er 55.370 ukrainske flyktninger i Norge, ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI).

I juni i år var det likevel registrert bare 8500 ukrainere ute i jobb i Norge, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Anastasiia er dermed en av de heldige.

Hjemmebakeri i Hammerfest

Anastasiia trivdes som kokk på hotellkjøkkenet i Hammerfest. Hun lærte seg å lage norske retter som reinskav og fiskekaker.

Men tankene gikk stadig tilbake til kakebaking.

På hotellet solgte de kaker, men Anastasiia måtte bare stå og se på at kakene ble levert til hotellet. De bakte ikke kakene sine selv.

– Å lage middag er en jobb, men å bake kaker er en lidenskap, forklarer Anastasiia.

Hun bestemte seg så for å selge kaker som en hobby på fritiden.

– Jeg postet et innlegg på de mest populære sidene på Facebook i Hammerfest om meg og mine kaker, forteller Anastasiia.

Hun hadde ikke noe av kakebakeutstyr, og måtte kjøpe nytt.

Så begynte bestillingene å komme. Folk ville ha kaker hun aldri hadde hørt om. Suksessterte? Bløtkake?

Hun fikk oversatt de norske oppskriftene og satte i gang.

– De norske kakene har en mildere smak enn de ukrainske. Jeg vil gjerne ha en jordbæreksplosjon i munnen, som avløses av en mildere ettersmak, forteller Anastasiia.

– Jeg føler en endeløs kreativitet når jeg baker kaker. Det finnes ingen grenser.

Mens trivselsfaktoren hos Anastasiia økte med kakebakingen, mistrivdes moren i Hammerfest.

– Mamma følte seg ikke hjemme i Hammerfest, så hun flyttet ganske fort til Alta.

Endestasjon Alta

Anastasiia ble boende i Hammerfest i over ett år uten mamma. Men savnet etter moren ble for stort, så hun flyttet til slutt til Alta.

– Mamma fant seg en norsk kjæreste i Alta, og nå er vi en liten internasjonal familie her, sier Anastasiia.

Livet smiler, og hun kan se en fremtid i den nye byen. Hun har fått seg fast jobb i Alta, og på ettermiddagene og kveldene gjør hun det hun elsker. Hun baker kaker.

Men noen ganger går tankene tilbake til Twinkle, kaféen hun hadde før krigen.

– Når jeg har dårlige dager kan jeg gråte. Men det som holder meg oppe, er drømmen min.

For drømmen lever fortsatt videre i nordlysbyen. Her vil hun åpne en kafé hvor hun selger både ukrainsk og norsk mat, og selvfølgelig kaker som hun har bakt selv.

– Jeg klarte det i Ukraina, jeg har tro på at jeg klarer det her også.