– De fikk låne stavene mine og termosen. Det var en ganske rolig morgen, forteller han til YLE.
Den 2. januar døde en svensk og tre finske skiturister i et snøskred i Blåbærtinden i Troms. Tre av de omkomne ble funnet i midten av januar. Den siste ble funnet tidligere denne uka. Den finske nasjonalkringkasteren YLE har møtt en av kameratene som var med på ferieturen til Norge.
Kvelden før ulykken hadde vennene studert kart over området og rutene til toppen av Blåbærtinden.
– En i følget hadde vært på flere andre fjell i området, men ikke på Blåbærtinden. Det er et populært fjell som mange besøker, forteller Kristoffer.
Selv om han ikke har vært på toppen, beskriver han Blåbærtinden som et ruvende fjell som gir god utsikt over området. Det er tydelig hvor ruta til toppen går. Samtidig kan man se på trærne hvor det bruker å gå snøskred.
Sola går ikke opp
– Den 2. januar stod ikke sola opp i det hele tatt i Tamokdalen, og det var vanskelig å nå toppen av Blåbærtinden mens det ennå var dagslys. Selv liker jeg nok best å kjøre ski når det er god sikt, og jeg har full kontroll, forteller Kristoffer.
– Det var nok veldig gode forhold for å kjøre ski, men også fare for snøskred.
Han forteller at skikjørerne hadde kunnskap om snøskred og snøskredfare, og at det ble diskutert i gruppa.
– To av de i gruppa hadde vært mye i skredterreng, sier Kristoffer.
Skredet gikk ved 14-tiden på ettermiddagen. Kristoffer var da på vei hjem, og befant seg på jernbanestasjonen i Rovaniemi i Nord-Finland da telefonen ringte.
– Jeg fikk telefon fra moren til en i gruppa. Hun var urolig, fordi hun ikke fikk svar hos de andre, og ble glad for at jeg svarte.
Hun hadde lest at fire skiturister hadde blitt tatt av snøskred i Troms. Kristoffer forklarte at han ikke lenger var i Nord-Norge, men hadde reist hjem.
– Troms er et stort fylke, så jeg ble ikke umiddelbart urolig. Jeg beroliget henne og sa jeg skulle undersøke det som hadde hendt.
Kristoffer ringte så hotellet de hadde bodd på, og spurte om kameratene hadde kommet tilbake. Det hadde de ikke.
– Da skjønte jeg hva som hadde skjedd.
Om kvelden dagen etter landet Kristoffer og noen av de andre pårørende i Tromsø. Da hadde vennene vært savnet i over ett døgn.
– Jeg kunne ikke sitte på avstand og la spørsmål stå ubesvart. Det er lettere når du er tilstede og får førstehånds informasjon, sier Kristoffer.
To uker i fjellet
På grunn av dårlig vær og stor skredfare tok det to uker før frivillige mannskaper kunne gjenoppta letingen etter de omkomne. Tre av de døde ble funnet og hentet ned fra fjellet den 17. januar. Letingen etter sistemann ble noen dager senere avsluttet på grunn av store snømengder og skredfare. Han ble funnet først den 10. juli.
At folk blir liggende så lenge, skjer jo helst på steder hvor redningssystemet ikke er så godt utbygd. Her i Norden er det uvant, mener Kristoffer, som nå vil at folk skal bli mer klar over risikoen med å kjøre ski.
– Ulykken har vært en tankevekker, og etter å ha sett konsekvensene, kommer jeg aldri til å ha problemer med å snu om faren blir for stor. Det er ikke verdt innsatsen, sier Kristoffer.
Han mener at de som er i ferd med å legge ut på tur, ikke skal tenke for mye på vellykkede og mislykkede bestigninger.
– Fjellet vil alltid være der. Livet er langt, det kommer flere dager og nye muligheter, om du ikke utsetter deg for risiko.
Men hvor enkelt er det å tenke på akkurat det, på feriens siste dag?
Føler man seg usikker, om magefølelsen ikke er riktig, så skal man stole på den, mener Kristoffer.
– Gi deg selv en klapp på skulderen, og si at du har gjort noe lurt. Det er mye viktigere.
Denne artikkelen er opprinnelig publisert hos den finske nasjonalkringkasteren Yle.