Norsk film er mer internasjonal enn noen gang. Det får også følger for den internasjonale filmfestivalen i Tromsø som er ute etter den gode historien, uansett hvor den kommer fra.
– Dokumentarprodusentene har lenge vært mer internasjonale. Spillefilmen kommer etter. Det vi først og fremst er interessert i, er den gode filmen som kommuniserer med et publikum. Vi er selvfølgelig veldig glade når vi får norske filmer. Publikum er også glade når vi viser noe norsk med internasjonalt tilsnitt, sier Martha Otte til NTB.
- LES OGSÅ:
Egen bakgrunn
Tre av filmene som har fått størst oppmerksomhet under årets festival har det til felles at de er norske samproduksjoner med utenlandske samarbeidspartnere. Hisham Zamans «Før snøen faller» åpnet festivalen tirsdag.
Den henter sin handling i hjemtraktene Zaman som tenåring selv flyktet fra i Irakisk Kurdistan. Via Hellas og Berlin ender handlingen opp i Oslo.
– Se bare hvordan Hisham bruker sin egen bakgrunn som tidligere kurdisk asylsøker når han lager spillefilm. Han bruker sitt eget liv, uten at det er selvbiografisk. Men hans bakgrunn gir et nytt tilfang til norsk film, sier festivalsjefen.
Til Berlin
Den hyperaktuelle dokumentaren «Gulabi Gang"bringer oss rystende rett inn i indiske kvinners situasjon når de slår tilbake mot overgrep, konebrenning og undertrykking.
Den allerede prisbelønte filmen har norsk produsent og inngår som en del av den norske markeringen av 100 årsjubileet for kvinners stemmerett.
Den tyske Mathias Glasners «Nåde» ble snappet av filmfestivalen i Berlin i fjor, og var dermed uaktuell som åpningsfilm i Tromsø i 2012. Nå er «Nåde» tilbake i konkurranseprogrammet med handling i Hammerfest og norsk-tysk produsent.
- LES OGSÅ:
– I år skjedde det igjen at vi ble snytt for en premiere med norsk tilsnitt da «The Act of Killing» fikk europapremiere i Berlin etter å ha blitt vist i Toronto, sier Otte.
Også dette en dokumentar med norske navn på den lange produsentlisten sammen med blant andre Werner Herzog. Det er også en rekke norske navn på den tekniske siden i produksjonen som handler om tidligere paramilitære grupper som drev massedrap på kommunister i Indonesia.
Multikulturelt
Martha Otte er selv amerikaner oppvokst i et multikulturelt California der det er mange fremmedartede navn i telefonkatalogen.
– For meg er det rart å tenke at filmer absolutt skal være særnorske. Det norske skal ikke skjermes, men deles og være en ressurs for andre. De gode filmskaperne er ute etter den gode historien. De tar utgangspunkt i noe veldig spesifikt og lokalt, gjerne individuelt, men finner det universelle i materialet, sier Otte.
Lokalt og universelt
Da er det uinteressant om det spesifikke er at du er født i Norge eller Zambia. Gjøres filmen på en god måte, vil folk fra hele verden se seg selv i det.
– Det klassiske eksempelet fra Norge er Bent Hamers «Eggs». Det var ett eller annet i den absurde skildringen av norsk kultur som gjorde at vi kjente det som norsk. Også utlandet kjente det som norsk, uten at det på noen måte var realistisk. Det var et herlig utgangspunkt, sier Otte.
Mer nært i tid og i andre enden av skalaen ser hun Erik Skjoldbjærgs «Nokas» (2010). Otte forstår fortsatt ikke at Nokas har gjort seg mer gjeldende utenfor Norges grenser. Utgangspunktet er et ran i Norge.
– Men den filmen er genial. Tre hverdager tørner sammen. Politiets, ranernes og de som arbeidet for Nokas. I den kollisjonen oppstår et kjempedrama som er visuelt spennende, med sterke karakterer. Det har ingenting med at ranet skjedde i Stavanger i 2008, sier Otte.
- LES OGSÅ: