Her skal flyplassen rives og byen fjernes

Oppryddingen etter 100 års gruvedrift i Svea på Svalbard er i full gang. For enkelte betyr det at de rydder bort sin egen arbeidsplass.

Jon Gunnar Hansen

Jon Gunnar Hansen har vært gruveelektriker og flyplassarbeider i Svea i 20 år. Flyplassen ble åpnet i 1995, og hadde på det meste fire flyvninger om dagen. Neste år blir imidlertid flyplassen fjernet.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

– Der er brakke 29, og der er restene av brakke 30, sier Jon Gunnar Hansen og peker.

Oppe i bakken blir den brunmalte boligbrakka med nummer 30 revet fra hverandre av en kraftig gravemaskin. Bitene plasseres i en container, for så å bli kjørt gjennom en fliskutter.

Litt lenger bort står fundamentene av det som en gang var messebygget i det gamle gruvesamfunnet Svea, fire mil sørøst for Longyearbyen.

Jon Gunnar Hansen har i 20 år jobbet som gruveelektriker og flyplassarbeider i Svea, og syns det er tungt å se at arbeidsplassen forsvinner bit for bit.

Brakke blir revet i Svea

Brakke 30 i Svea har huset mang en gruvearbeider opp gjennom åra. Nå er brakka revet og gjort om til flis.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

– Man har jo tilbrakt store deler av livet her. Det har blitt en livsstil. Vi hadde et solid håp om at vi hadde jobb ei god stund til da den nye Lunckefjellgruva til én milliard kroner ble åpnet. Men slik gikk det ikke, konstaterer 55-åringen fra Haugesund.

Gruveutstyr kan ende opp som armeringsjern

Det er mer enn 100 års gruvehistorie som i disse dager blir fjernet på Svalbard.

Kun tre vernede bygninger fra før andre verdenskrig blir stående igjen. Resten skal bort, inkludert brakkebygg, verkstedhaller, havna, flyplassen og samtlige veier.

– Men det er litt synd at vi skal gruse alt som vi har holdt på med på 2000-tallet, mens det som er fra før 1946, det får du ikke røre uten at du har en arkeolog med, sier Tor Inge Nyheim.

Vassdalingen kom til Svalbard midt på 1990-tallet for å jobbe som mekaniker i Store Norske. Nå er han teknisk sjef i Svea, og ansvarlig for å selge store mengder overflødig gruveutstyr.

– Blir det ikke solgt, ender det opp som armeringsjern, konstaterer Nyheim under ei omvisning i en plasthall full av maskiner. Noen av maskinene kom knapt i drift før det var kroken på døra.

Tor Inge Nyheim

Tor Inge Nyheim kom til Svea i 1996 for å jobbe som mekaniker. Nå har han ansvaret for å selge gruveutstyret fra de stengte gruvene i Svea Nord og Lunckefjell.

Havna i Svea

Havneområdet i Svea. Til høyre ses systemet som transporterte kullet ut til fraktebåtene. Arbeidet med å demontere anlegget starter i 2022.

Harald Seland

Anleggsleder Harald Seland har pendlet til og fra Svea i 15 år. – Jeg har vært heldig og fått med meg storhetstiden.

Opprydding Svea

Alt som blir revet i Svea, blir kildesortert og fraktet til fastlandet eller Longyearbyen.

Opprydding Svea

Demontering av tekniske skap i Svea.

Opprydding Svea

Utsikt fra "saloonen", en av tre bygninger som blir stående igjen. Bygget er nemlig eldre enn 1946, og dermed automatisk fredet.

Opprydding Svea

Brakke 29 ribbes innvendig før bygningen blir revet.

Opprydding Svea

Brakke 30 til venstre, og brakke 29 til høyre.

Flising av brakker i Svea

Flising av boligbrakker i Svea.

For Nyheim var det et slag i trynet da regjeringen besluttet å stanse kullproduksjonen.

– Jeg gikk i en måned eller to og tenkte: «Hva nå?». Men vi får gjøre det beste ut av det. Man kan ikke gå rundt og surmule, det er jo et arbeid, sier Nyheim.

Svenskene var der først

Det var söta bror som først startet gruvedrift i Svea, i form av selskapet Spetsbergens Svenska kolfält i 1917. Området hadde store kullreserver, og det første året var rundt 70 svenske arbeidere i sving.

Men svenskene holdt ikke ut i kulden og mørket, og midt på 1930-tallet overtok Store Norske Spitsbergen Kulkompani, som med enkelte opphold har drevet Svea siden.

Svea

På det meste jobbet det nesten 300 personer i Svea. Gruvebyen hadde både egen vinbod og bowlingbane. Nå rives så godt som alle spor av kulldriften.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

Svea Nord-gruva, som ble åpnet i 2001, er den største kullgruva som noensinne har vært drevet på Svalbard. Her var det anslagsvis 32 millioner tonn med drivverdig kull.

I de beste åra gikk Store Norske milliardoverskudd og hadde nesten 300 mann i arbeid i Svea.

Jon Gunnar Hansen peker på at gruvedriften i Svea har hatt store ringvirkninger, ikke minst i Longyearbyen.

– Svea har vært en solid arbeidsplass for familiefolk, for dem som har hatt lyst til å være her en stund. Men det gikk ikke den veien, da, sier Hansen.

Fjerner sin egen arbeidsplass

I 2016 var det nemlig stopp. Driften i den nye Lunckefjellgruva ble stanset etter bare 10 måneder på grunn av store underskudd og lave kullpriser. Året etter besluttet Stortinget å avvikle produksjonen i Svea permanent.

Selv var ikke Jon Gunnar Hansen overrasket over at det endte som det gjorde:

– Det har vært nedtrappinger og omplasseringer, og man har følt at man til tider har hanglet av gårde. Det er jo nok av motstand mot gruvedrift generelt sett. Men vi har jo vært veldig stolt av det vi har fått til, på tross av politikere og andre. Men nå er det nok kroken på døra, konstaterer han.

– Og nå er du med på å fjerne din egen arbeidsplass?

– Ja, jeg er jo det. Det er trist. Vi er flinke til å snakke med hverandre om det, for det er jo dager man er skikkelig nedfor. Men vi tusler oss nå videre, sier Hansen.

Jon Gunnar Hansen

Jon Gunnar Hansen har jobbet i Svea siden 2001. Nå er han med på å fjerne sin egen arbeidsplass.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

For Nyheims del, er han ferdig med Svalbard når oppryddingsjobben er over.

– Jeg har ikke følelser for dette nå. Jeg vet at når jeg går av med pensjon, så kommer jeg ikke til å reise tilbake til Svea og Svalbard igjen. Så enkelt er det.

– Ville blitt en søppelplass

Nå rives altså den gamle gruvebyen med hjelp av innleide entreprenører.

Det som en gang var boliger blir nå gjort om til flis. Inngangene til Svea Nord-gruva og Lunckefjell-gruva er allerede dekket til med steinmasser.

I løpet av de neste åra skal hele det store området ved Van Mijenfjorden gis tilbake til naturen, slik man må på Svalbard ved endt aktivitet.

Å la gruvebyen stå tom og uvirksom var uaktuelt, sier administrerende direktør i Store Norske, Jan Morten Ertsaas.

Jan Morten Ertsaas

Administrerende direktør i Store Norske, Jan Morten Ertsaas.

– Det ligger i Svalbardmiljøloven at man skal rydde når aktiviteten er ferdigstilt. Og skulle alle byggene stått igjen, hadde Svea fort blitt en søppelplass, sier Ertsaas.

Usikker framtid for de ansatte

Oppryddingen skal være ferdig innen 2024, til den nette sum av 2,2 milliarder kroner. I 2028 stenges også Gruve 7 i Longyearbyen.

Kulldriftas tid på Svalbard går altså ubønnhørlig mot slutten.

– Det er en tid for alt. Ting utvikler seg, og vi skal finne noe nytt å drive med her oppe. Da skal det være noe som er framtidsrettet og bærekraftig, sier Ertsaas.

Tor Inge Nyheim sier det slik:

– I etterpåklokskapens navn: Når man ser hvor kullprisene havnet hen, så fikk jo dessverre regjeringa rett.

Håpet for Jon Gunnar Hansen var å få jobbe i Svea til han ble pensjonist. Isteden må 55-åringen snart ut på jobbjakt. For når Svea er historie, forsvinner også en haug med arbeidsplasser i Store Norske.

Jon Gunnar Hansen

Jon Gunnar Hansen losser et fly i Svea på Svalbard.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

– Framtiden er jo ganske usikker. Skal man jobbe som kullgruveelektriker, så må man til Australia eller noe sånt. Det rimer dårlig med framtidige pensjonsplaner. Så da må man finne noe annet å gjøre, sier Jon Gunnar Hansen.