Kullsamfunnet som går i dvale

Turen fra kontinentet til Svalbard tok nærmere seks døgn. Nå slepes det 230 meter lange bulkskipet sakte til kai i Svea. På land ved utskipningshavnen ligger flere tusen tonn kull, hentet ut av sveagruvene gjennom en lang og mørk vinter.

Snart er to store, larmende bulldosere i gang med å skyve det lagrede kullet over på et flere hundre meter langt transportbånd. To døgns kontinuerlig arbeid må til før lasterommene ombord i «Nord Virgo» er fulle.

Slike svære kullskip har vært et vanlig syn her på Svalbard på denne tiden av året. Siden isen gikk i midten av juli har 10 skip vært i Svea for å hente vel 850 000 tonn svalbardkull som skal leveres til det europeiske kontinentet.

Det meste ender opp i tyske kullkraftverk, resten havner i stål- og sementproduksjon i Nederland, Belgia og Danmark.

Legges ned midlertidig

Lastingen som nå foregår er imidlertid spesiell, fordi den er den siste i Svea i

overskuelig framtid. 1. oktober innledes en treårig pause – en såkalt driftshvile – utløst av lave kullpriser og millionunderskudd i gruveselskapet Store Norske.

– Det som skjer nå er trist og kjedelig – både for oss som er her, men også for dem som tidligere har mistet jobben, sier Morten H. Johansen til NRK.

Den røslige østfoldingen kom til Svea i 2008 for å ha sommerjobb som gruvearbeider. Samtidig skulle NTNU-studenten skrive ferdig en masteroppgave om gruvedrift. Da masteroppgaven var levert, ble Johansen værende.

Nå er han den som skal lede Sveasamfunnet under driftshvilen.

Svenskene var her først

Det var svenskene som først drev kulldrift i Svea – vel fire mil sørøst av Longyearbyen.

Selskapet het Spetsbergens Svenska Kolfält og startet produksjonen i 1917. En gråhvit gammel trafostasjon og en rusten fyrkjele vitner om det svenske gruveeventyret her på Svalbard for snart 100 år siden.

Men etter hvert fikk «söta bror» nok av kullstøv og mørketid, og i 1934 ble driften overlatt til Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Siden den gang er millioner av tonn hentet ut av fjellene i Svea, som har vært Store Norskes hovedanlegg siden 2001.

Her er både egen flyplass, kraftstasjon og vannforsyning, samt soveplass for 300 gruvearbeidere og andre besøkende. Ja, til og med en bowlingbane, klatrevegg og snekkerverksted har man funnet plass til i anleggsbyen her innerst i Van Mijenfjorden.

– Overskuddsdrift var umulig

På det meste ble det hentet ut fire millioner tonn kull på ett år fra Svea Nord-gruva, og i 2008 gikk selskapet med hele 800 millioner i overskudd. Samtidig planla Store Norske ei ny gruve som ble åpnet i 2014. Prislapp: 1,2 milliarder kroner og en planlagt driftstid på 10 år.

Men Lunckefjellgruva fikk knapt komme i gang før driften igjen ble stanset.

Årsaken var sterkt fallende kullpriser som påførte selskapet blodrøde regnskapstall. Bare i 2015 var underskuddet i Store Norske på over en halv milliard kroner.

Flere runder med kostnadsreduksjoner var ikke nok. Til slutt vedtok ledelsen å innføre driftshvile i begge gruvene i Svea. I løpet av halvannet år mistet vel 170 av selskapets 300 ansatte jobben.

– Kullprisene gikk så langt ned at det var umulig å få til overskuddsdrift, forteller administrerende direktør Wenche Ravlo under et av sine jevnlige besøk i Svea.

Trønderen hadde verken vært på Svalbard eller i en kullgruve da hun overtok som direktør i Store Norske i februar 2015. Bare måneder senere var hun altså med på å fatte en av de største beslutningene i selskapets historie.

– Det er utrolig trist at så mange måtte gå. Dette er kompetente folk som gjennom mange år har bidratt til selskapet og til samfunnet i Longyearbyen. Men jeg er trygg på at veldig mange vil få gode jobber på fastlandet, sier Ravlo.

Samtidig er hun klar på at driften i sveagruvene skal gjenopptas, aller helst før den planlagte driftshvilen på tre år er over.

– Det er for galt at vi ikke skal ta ut kullet fra en gruve som det er investert så mye penger i, sier Ravlo til NRK.

– Overraskende at det gikk så fort

«Fra 1. mai er ikke lenger resepsjonen betjent. All booking skal foregå på mail», står det å lese på en lapp i messebygget.

Helt siden driftshvilen ble vedtatt i fjor har aktiviteten i Svea gradvis blitt trappet ned.

Antallet flyavganger til Longyearbyen er redusert til fire i uka, i messa kan alle sitte rundt samme middagsbord og i resepsjonen er altså gardinen trukket for.

I februar stanset driften av det såkalte oppredningsverket som skiller kull fra stein. To måneder senere var det slutt på selve kullproduksjonen. Nå er produksjonsutstyret smurt inn med olje og satt bort til lagring. Flere store dumpere har blitt demontert i påvente av transport til fastlandet.

Den eneste aktiviteten i fjellet er vedlikehold av ventilasjonsanlegg og andre tekniske installasjoner.

Arbeidsleder Kjell Engesvold viser NRK rundt i gruvene. Trønderen fikk jobbtilbud i 2001 og har vært i Svea siden.

– Nå gjelder det å sikre anlegget før vinteren, sier Engesvold.

Fra taket renner det vann som kontinuerlig pumpes ut. Ellers er det overraskende stille i det enorme anlegget. Arbeidsmaskiner som til vanlig jobber døgnet på tamp i kullproduksjonen, står nå parkert i sidegangene.

– Her står det noen sunnmøringer. De kalles det fordi de krafser til seg alt, forteller Engesvold og peker mot noen store skovler på den ene maskinen.

– Driftshvilen kom litt brått på. Vi skjønte jo at økonomien var dårlig og at kullprisene var på vei ned. Likevel var det overraskende at det gikk så fort. Men vi har tro på ny drift. Hvis ikke hadde vi vært her, sier Engesvold, som blir en av seks arbeidere som skal holde gruvene under oppsyn så lenge driftshvilen varer.

– Det er litt rart å se utstyret stå uvirksomt, innrømmer 41-åringen.

Også sveasjef Morten Johansen kjenner den kommende driftshvilen på kroppen.

– Før var det alltid støy fra oppredningsverket og lastebilene som drev kullkjøring. Byggene vibrerte da de fullastede kullbilene passerte på vei fra gruva til utskipningshavna ute på Kapp Amsterdam. Det blir rart når det blir helt stille her, innrømmer Johansen.

En tung tid for de ansatte

I administrasjonsbygget av lave, blåmalte moelvenbrakker er det også roligere dager. Flere av kontorene er tomme, og flere skal det bli i månedene som kommer. Igjen på veggene henger bilder fra gamle dager, fra den tida Store Norske tjente penger.

HMS-rådgiver Einar Fjerdingøy fra Skorovass i Namskogan og havneleder Trond Johansen fra Mosjøen i Nordland blir begge pensjonister i løpet av høsten. De syns situasjonen med driftshvile og oppsigelser er trist for Store Norske.

– Det er trasig at så mange har måttet dra, mener Johansen og får støtte av Fjerdingøy:

– Ja, det har vært ei tung tid. Hver uke har vi sagt «takk for laget» til folk. Men jeg håper at driften snart blir gjenopptatt. Det er mye kull her i Svea og med litt prisoppgang så kan det gå veien, mener Fjerdingøy.

Driftstekniker Stein-Thomas Kaas er ikke like optimistisk.

– Det skal en del økonomi til for å starte opp igjen, og slik situasjonen er med lave kullpriser, så tror jeg det blir vanskelig. Men, det er jo lov å håpe, forteller Kaas mens han reparerer en varmekabel utenfor messebygget.

Ifølge sveasjef Morten Johansen er det å holde anlegget i tipp topp stand er essensielt.

– Primært skal vi holde anlegget vedlike slik at vi kan starte opp igjen på så kort tid som mulig. Ved å ta vare på gruva og annen infrastruktur blir også oppstartskostnadene lavere, forteller Morten Johansen.

Håper på ny drift innen tre år

Fortsatt er det drift i gruve 7 i Adventdalen, som leverer kull til kraftverket i Longyearbyen.

Før jul spyttet regjeringen i ekstra penger slik at driften i gruve 7 kunne utvides fra ett til to skift. Produksjonen der er imidlertid liten sammenliknet med produksjonen i sveagruvene.

Samtidig er den politiske diskusjonen om gruvedriftens framtid på Svalbard for lengst i gang. Venstre, SV og Miljøpartiet de Grønne vil ha gruvedriften bort.

– Kullets dager på Svalbard er talte, uttalte Venstres Ola Elvestuen, da han og Stortingets energi- og miljøkomite besøkte Svalbard i vår.

Men også i de andre partiene er man opptatt av å stake ut ny kurs for Svalbard.

I Svalbardmeldinga som ble lagt frem i vår, tok regjeringen til orde for økt satsing på reiseliv og forskning. Men regjeringspartiene holder fortsatt døra på gløtt for fortsatt gruvedrift på Svalbard dersom kullprisene tilsier lønnsom drift.

Ifølge Wenche Ravlo er det lys i enden av gruvegangen og viser til at kullprisene gradvis har økt de siste månedene. Nå koster kullet 60 dollar tonnet. Store Norske trenger minst 65 dollar tonnet for å kunne drive lønnsomt.

– Håpet er å kunne gjenoppta driften i sveagruvene før det har gått tre år, sier Ravlo.

Hun lar seg ikke affisere av dem som vil ha gruvedriften bort og viser til at selskapet har alt av driftstillatelser i orden. Sveasjef Morten Johansen sier det slik:

– Verden har behov for mineralske råstoffer. Da er det bedre å utvinne kull av høy kvalitet på Svalbard enn å hente kull fra land som ikke har de samme miljøkravene som vi har her, mener Johansen.

Samtidig erkjenner Wenche Ravlo at også Sveasamfunnet trenger flere bein å stå.

– Gruvedrift i arktiske strøk koster «pæng», sier Ravlo.

Derfor ønsker hun i samarbeid med UNIS, Akvaplan Niva og SINTEF å videreutvikle Svea til et sted for forskning og undervisning. Hun vil også ha turister hit.

– Svea skal bli en satellittdestinasjon for Longyearbyen. Det skal bli et sted det er like naturlig å besøke som Ny Ålesund, Barentsburg og Pyramiden, håper Ravlo.

Sterk tro på gjenåpning

Tilbake i utskipningshavnen på Kapp Amsterdam jobber de to bulldoserne ufortrødent videre med å laste kull. Den største kalles «Tassen» og kan flytte hele 80 kubikkmeter i gangen.

I løpet av helga vil «Nord Virgo» være fullastet med 85 000 tonn metallurgisk svalbardkull. Så snart det blir høyvann setter skipet kursen sørover mot Ijmuiden i Nederland.

Etter det er det kun opprydning som gjenstår i Svea før driftshvilen starter 1. oktober. Morten Johansen er imidlertid overbevist om at Store Norske snart er ute av bølgedalen.

– Nå skal vi samle kreftene, krumme nakken og skape ny aktivitet og arbeidsplasser i Svea. Vi har blant annet 100 års gruvehistorie å vise fram her. Med litt hjelp av markedet blir det også snart gjenåpning av gruvedriften. Det er jeg overbevist om.