11 arbeidere ligger fortsatt i gruvene

Vinteren 1962 opplevde det vesle gruvesamfunnet Ny-Ålesund på Svalbard sin verste gruveulykke. Jon Aage Ødegaard husker fremdeles godt natten 21 mann døde.

Kings Bay gruve

Jon Aage Ødegaard foran pinnen som viser hvor de 21 gruvearbeiderne som mistet livet gikk inn i gruva.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

– Jeg satt på stua sammen med pappa, da det begynte å blinke i lysene utenfor. Jeg kikket ut av vinduet og sånn som jeg husker det, så det ut som om lysene slukket fra tippen, og så innover i gruva. Det var jo fordi strømmen ble kuttet, sier Jon Aage Ødegaard (63).

Klokka er kvart på elleve på kvelden 5. november 1962 i gruvebyen Ny-Ålesund i Kongsfjorden på Svalbard. 13 år gamle Jon Aage og faren sitter sammen i den lille stua i trehuset London 2.

Kanskje er det fyr i peisen som pappa Johan Ødegaard hadde laget til familien.

På loftet sover lillesøster Anne (9) på barnerommet. På soverommet på den andre siden av kjøkkenet sover mor Nanna.

Kort tid etter at lysene begynner å blinke, begynner telefonen i huset å ringe.

Den alvorligste ulykken i Ny-Ålesunds gruvehistorie er et faktum. 21 mennesker har omkommet i gruvegangene, en kilometer inn i fjellet. Hele nattskiftet gikk med.

Saken fortsetter under bildegalleriet

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.



– Pappa var med i redningskorpset, så han fikk beskjed om at det var en ulykke og at han måtte ta på seg røykdykkerutstyret. De videre detaljene er uklare, men den biten har satt seg, sier Jon Aage.

Oppvekst i verdens nordligste by

50 år etter ulykken er Anne og Jon Aage tilbake i Ny-Ålesund. Byen som er barndomshjemmet deres, eller leiren som de konsekvent kaller den.

– Byen het bare leiren for oss. Det var et sted hvor folk bodde midlertidig, ikke en ekte by, forklarer Anne Ødegaard Thevik

I dag er de medlemmer av Kings Bay Veteranforening, som hver sommer besøker Ny-Ålesund.

Fra boden der de selger vafler og kaffe og forteller turistene historier fra gruvetida, ser søsknene over på barndomshjemmet.

De voksne samlet seg om oss ungene som var her. Et år det var få unger, fikk vi så mange gaver at vi holdt på å forgå,

Jon Aage Ødegaard

Det lille gule trehuset ligger på rekke med tre andre, i utkanten av byen.

Det var i 1952 at mor og de to eldste barna kom flyttende opp, for å slå seg sammen med pappa som allerede hadde jobbet et år i gruva.

Senere ble to jenter til født, Anne nede på fastlandet og yngstesøster i Ny-Ålesund, vinteren etter ulykka.

Å etter hvert få flytte til et av de større trehusene beregnet for familier, var en stor ting.

– Vi syns vi hadde det godt og trygt i Londonhuset. Aldri frøys vi, og det ble sett på som gode hus, sier Anne og åpner tredøra med det store glassvinduet inn til huset som i dag står tomt.

Londonhuset

Anne Ødegaard Thevik utenfor huset London 2 hvor hun vokste opp.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Innenfor døra ligger gangen der familien hadde drikkevannet stående i ei tønne, og et utedo. To knagger viste hvor far pleide å henge fra seg våpenet, lett tilgjengelig.

– Men vi rørte det aldri, vi ungene. Vi var godt opplært.

Inne i den lille stua henger fremdeles den samme 50-tallstapeten på veggene, slitt og remset enkelte steder. Her var det ikke sjelden at det gjenlød i gamle gruvesanger.

Barna fikk mye oppmerksomhet

Gruvebus uten familie var glade for å kunne komme og spise den hjemmelagede tradisjonsmaten og ferske wienerbrødene til fru Ødegaard.

Stas var det også for dem å få ha kontakt med barna i byen.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.


– De samlet seg om oss ungene som var her. Et år det var få unger, fikk vi så mange gaver at vi holdt på å forgå, sier Jon Aage.

– Aldri har vi opplevd slike juler nede på fastlandet, stemmer Anne i.

På 50- og begynnelsen av 60-tallet var det et tyvetalls unger som bodde i byen. Ungene ble pakket inn i lag på lag med ull og lerretsjakker.

Så ble de sendt ut for å leke, med formaning om å holde seg unna kaia, men uten beskyttelse mot isbjørnen, der de løp på ski oppetter fjellsidene.

– Kom det en isbjørn nær leiren ble den skutt eller tatt i et selvskudd (kasser med ladde våpen og åte som ble satt ut rundt bosetningen), forklarer Jon Aage.

Vi våget ikke å ta togvognene i tilfelle det lå døde på sporet.

Hedgar Stien

Ble sprengt i lufta etter ulykken

Langs den slitne grusveien ut fra klyngen av hus som er Ny-Ålesund, ligger det hauger av stein og kull, tegn på hvor ulike kullforekomster har blitt undersøkt.

Jon Aage peker og forklarer ut vinduene på vei opp til gruveområdet.

– Her ser du jernbanesporet som gikk ned i gruva, og der borte kom kullvognene ut.

For det utrente øyet er det vanskelig å se hva han snakker om.

I 1964 ble gruveinngangen til Estergruva, som var i drift fra 50-tallet, og de tilhørende bygningene sprengt i lufta for å rydde området.

I dag viser små trestikker i bakken stedet hvor gruvegangen gikk ned og inn i fjellet. En kilometer inn, 200 meter under bakken var det det smalt novemberkvelden i 1962.

165 mann jobbet i Kings Bay ulykkesvinteren. Over ti prosent av arbeidsstyrken ble borte i løpet av en natt.

At fjellet var en farlig arbeidsplass var ikke noe nytt for de ansatte i Kings Bay.

– Fra slutten av andre verdenskrig til begynnelsen av 1962, hadde 54 mann dødd i gruvene i Ny-Ålesund, sier Per Kyrre Reymert.

Per Kyrre Reymert

Per Kyrre Reymert besøkte i sommer Ny-Ålesund der han var med på å utvikle gruvemuseet.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Arkeologen og den tidligere kulturminnerådgiveren hos Sysselmannen på Svalbard var også i sommer tilbake i Ny-Ålesund hvor han i sin tid var med på å starte gruvemuseet i byen.

Gnist antente gass

Reymert forteller at Esthergruva var inne i sitt siste produksjonsår da ulykken skjedde.

– Det store rommet inne i gruva var vanskelig å ventilere, spesielt mot slutten av driften, sier Per Kyrre.

Akkurat hvordan det skjedde, er usikkert, men trolig oppsto det en gnist som antente metangassen som sivet ut av kullet i den dårlig ventilerte gruva. Deretter eksploderte kullstøvet i lufta i gruva.

– Å gå inn der var noe av det farligste som er. Men i gruva var det en sterk tradisjon på at de som mister livet skal hentes ut. De vil ikke fortsette å jobbe i en gruve der det ligger noen døde. Det ble lagt stor vekt på å trene opp redningsgrupper, sier Per Kyrre.

Hedgar Stien

Hedgar Stien tenker ennå på tiden sin i Ny-Ålesund. Hjemmet utenfor Kirkenes er blant annet dekorert med selvskutt isbjørn.

Foto: Bård Stien

Overstiger Hedgar Stien var førstemannn inn i gruva sammen med driftsbestyrer Einar Grimsmo.

– Vi tok på oss surstoffmaskene og gikk innover i gruva. Vi våget ikke å ta togvognene i tilfelle det lå døde på sporet, forklarer Hedgar Stien (83).

Fant ti døde kropper

De første 800 meterne var det lite røyk i gruvegangen, og lett å ta seg fram. Inne på pauserommet ble de møtt av en vegg av røyk, og ti døde kropper.

– Her er det første stedet vi ser at det har rast sammen. Vi skjønner med en gang at her har ingen overlevd, sier Hedgar.

I alt går fire mann inn for å lete. De sender bud ut av gruva om at de har funnet omkomne, og det blir sent inn vogner for å hente dem.

Det ble også gjort forsøk på å hente ut de som lå i andre deler av gruva.

– Vi gikk inn den andre inngangen, der eksplosjonen hadde skjedd. Vi kom ikke langt inn før gruvegangen var rast sammen.

Så veltet ny røyk ut av gangen i fjellet. Gruva sto i brann, og mannskapet ble nektet å lete videre.

Nede i leiren så Jon Aage at lastebilene slet med å komme seg opp til gruva.

– Det var veldig glatt tror jeg. Mildvær og regn, og lastebilene slet med å komme seg opp i gruva.

Ny-Ålesund

Ny-Ålesund har en mangesidet historie. Her står polfarer Roald Amundsen foran flere av de fredete husene i byen.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Etter hvert begynte lastebilene å bringe de døde ned til byen, og kistene ble lagt i samfunnshuset som ellers ble brukt som både kino og kirkerom.

– Sto og så på kistene

Dagen etter ulykken ble barna sendt hjem fra skolen tidlig.

– Vi hadde fått streng beskjed av mamma om å ikke gå inn på samfunnshuset, men vi var en gjeng unger som sto på utsiden der og så på mens bilene kom sakte kjørende ned fra gruva, og vi visste de hadde med seg de døde, sier Anne.

Selv som niåring fikk hun med seg hvordan gruvetragedien påvirket de voksne i byen.

– Vi kjente jo alle veldig godt, og merket hvordan det virket inn på de voksne. Jeg husker den ekle klumpen i magen, sier Anne.

Mens tiden etter at siste båt gikk for vinteren vanligvis var en tid der samfunnet i Ny-Ålesund falt til ro og foreningslivet blomstret, var stemningen tung etter at siste båt forlot byen, få uker etter ulykken.

– På kalde dager seig røyken ned fra gruva og la seg som et lokk over byen. Uforbrent kull lukter ikke godt, og med tanke på at det lå elleve døde igjen, var det ikke noe godt miljø, sier Jon Aage.

Vi var en gjeng unger som sto på utsiden og så på mens bilene kom sakte kjørende ned fra gruva, og vi visste de hadde med seg de døde.

Anne Ødegaard Thevik

– Ingen optimisme i byen

Innbyggerne i byen var i sjokk og sorg. Vinteren var tøff for mange, og Jon Aage minnes at blant annet moren reagerte veldig sterkt.

– Det var mye snakk om ulykken, og i enkelte tilfeller spekulasjoner om hvem som gjorde feil, sier Jon Aage.

Gjennom vinterhalvåret ble arbeidet med den nye gruva fortsatt, men så stoppet all gruvedrift.

samfunnshus

Kistene med de døde ble kjørt inn til samfunnshuset, det røde huset helt til høyre på bildet.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Etterpå var det bare et lite ryddemannskap igjen. Vinteren 63–64 var det 23 ansatte, tre av dem kvinner, ni ektefeller og 25 barn i byen.

Vinteren etter var det bare fire mann som jobbet for Kings Bay i byen.

– Det var ingen optimisme i byen. I det ene øyeblikket satt vi i et moderne samfunn der alt lå til rette for en lysende industriell fremtid. Så skjedde det verst tenkelige og en politisk hestehandel førte til stopp i gruva. Det var sårt for mange som egentlig ikke ville reise ned, sier Jon Aage.

Han sier at innbyggerne på den tiden ennå ikke kunne se inn i framtiden og se den kjærkomne virksomheten som forskningen ble for Ny-Ålesund.

En forskningsby blir født

– I 1966 begynte byggingen av den første forskningsbasen til den europeiske romfartsorganisasjonen, ESRO, og antallet ansatte i byen steg til 65, forteller Per Kyrre Reymert.

På få år endret byen seg fra et industrialisert gruvesamfunn til en gryende forskningsby.

– Men til tross for ulykkene. Samme hvem jeg snakker med i foreldregenerasjonen min, ville de ikke vært foruten Kings Bay som arbeidsplass i gruvetida. Det sier litt om hvor godt og nært samfunnet var, sier Jon Aage og ser ut over byen som i dag både er veldig lik og helt ulik leiren han vokste opp i.

I dag har rundt 30 mennesker helårsjobb i Ny-Ålesund, mens innbyggertallet på sommeren ligger mellom 100 og 200.

– Det er et annet samfunn i dag enn da vi vokste opp. De som bor her er unge og aktive friluftsmennesker som ser dette som et pusterom en periode i livet. Det er nok riktig at det ikke er et familiesamfunn lenger, men jeg tror det er et godt samfunn i dag også, sier Anne.

5. november er hun og broren på plass i barndomsbyen igjen for å markere 50-årsdagen for ulykken sammen med blant annet Kong Harald.