Måtte begrave hundrevis av lik

Den 26. og den 27. oktober 1944 havnet befolkningen i Neiden i Øst-Finnmark midt opp i krigens redsler.

Tyskerne hadde nettopp trukket seg tilbake fra Litsa-fronten ved Murmansk og inn i Finnmark. Den røde armé jaget dem hakk i hæl, og frigjorde Øst-Finnmark bit for bit.

Bestemoren til Mari-Ann Nilsen drev den gang Statens Fjellstue i Øvre Neiden. Der bodde familien og de nygifte foreldrene til Mari-Ann.

Oktoberdagen for 70 år siden startet befolkningen i området å ane at tyskerne nærmet seg og så flammene i den mørke høstkvelden.

De som bodde i Neiden flyktet til øvre Neiden, og tenkte at der kunne ikke krigen komme, etter som det lå langt unna riksvei, hvor tyskerne drev tilbaketrekningen sin.

Men de tok feil.

• Les også: Sergej ble «skutt under flukt» i Finnmark
• Les også: Harald var sju år og flyktning i eget land

Harde kamper

En sovjetisk reinbrigade kom langs terrenget fra Pasvik og langs den norsk-finske grensen opp mot Neiden. De ble rodd over elva med båt

– Tyskerne lå 500 meter unna og startet å skyte. Det haglet kuler og vannspruten i elva sto, forteller Mari-Ann.

Russerne prøvde å komme seg i bakhold, og noen av dem vasset over elva. De var utstyrt med våpen for nærkamp, maskinpistoler, mens tyskerne selv hadde maskingevær. I grålysninga neste dag ble det kamper.

Faren til Mari-Ann beskrev det hele som et inferno. Ingen av de sivile mistet livet.

• Les også: – Slagene som sto her var veldig viktig for frigjøringa

Fant lik i mange måneder

Etter de dramatiske og blodige dagene i Neiden i oktober 1944 måtte sivilbefolkningen begravde de døde.

Det var cirka 200 som falt eller ble drept i Neiden av både tyske og sovjetiske soldater. De som ble drept i kamp lå inntil hverandre, noen hang fast i piggtrådsperringer, mens andre igjen hadde håndgranater, som aldri ble kastet, krummet inn i hendene sine.

• Les også: 1850 finnmarkinger ble tvunget om bord i dette «katastrofeskipet»

– Far fikk i oppdrag å få de falne i jorda. Det var et grufullt syn, forklarer Nilsen.

Onklene hennes var også med. De var bare 15-16 år, og hjalp til med å knekke dødsmerkene og registrere de døde.

De døde måtte i jorda, for høsten var mild og det hadde begynt å lukte.

– De beskrev det som et grufullt syn og en grufull stank, sier hun.
De fant lik i mange måneder etter kamphandlingene disse to oktoberdagene.

• Les også: – Bruker felles krigshistorie til å snakke sammen igjen

Forsøk på overgrep

Men selv ikke etter at de sovjetiske styrkene kom på plass, ble livet enklere.

En dag kom en beruset sovjetisk offiser til stedet de bodde, ridende til hest med en vaktmann.

– Han kom inn og så min mor, som var 19 år og pen. Han satte pistolen inn til brystet hennes og sier hun skal gå til kammerset.

I ettertid har familien fortalt at søsknene og tantene begynte å hyle og rope, og at bestemoren, som var en myndig dame, truet offiseren.

– Hun var en myndig dame som drev fjellstua og hadde oppfostret 9 barn alene. Hun var vant til å holde ro og orden. Hun sa til ham på finsk at hvis han ikke hutet seg ut, så skulle hun helle kokende vann over hodet hans, forteller hun.

• Les også: – Norge må ta inn over seg det som egentlig skjedde i Finnmark

Hadde øksa i handa

Moren og faren til Mari-Ann klarte å stikke av. De gjemte seg på et rom som var ledig på fjellstua og faren sto vakt med en øks i handa.

Den sovjetiske offiseren for opp og gikk fra rom til rom og raserte, men tilfeldighetene skulle ha det til at han ikke kom til den døren.

– Den neste dagen dro faren min ned til skoleinternatet som sovjetiske styrker hadde overtatt. Han anmeldte offiseren, og de sa han skulle få straff. Men han fikk ok ikke det, for far min sa han hadde sett ham igjen etter krigen, forteller hun.

Foreldrene hadde egentlig planer om å bosette seg i Kirkenes hvor de hadde fått bosted. Men Kirkenes var bombet, og moren var redd for å møte på offiseren igjen.

– Så de bestemte seg for å flytte sørover – noe de også gjorde, sier hun.

• Les også: Kongen: – Norge takker dere!