Kona til Fugelli: – Å se filmen gjør godt og vondt om hverandre

Ganske nøyaktig fire måneder etter at hennes mann Per Fugelli døde, er Charlotte Fugelli i Tromsø sammen med regissør Erik Poppe, klar for verdenspremiere på filmen «Per Fugelli – siste resept».

«Nei, dette orker jeg ikke», var Per sitt umiddelbare svar da han og Charlotte første gang diskuterte filmskaper Poppes idé om å følge den kjente samfunnsdebattanten og sosialmedisineren tett inn i døden.

– Vi diskuterte det, og jeg oppfordret han til å gjøre det. Jeg sa til han at dette kunne bli morsomt, spennende og interessant, forteller Charlotte Fugelli.

I kveld ser hun sin kjæreste gjennom 50 år på stort lerret, når filmen åpner Tromsø Internasjonale Filmfestival. Og ifølge Poppe er ikke dette bare et portrett på Per Fugelli. Det er en kjærlighetshistorie.

Både om Per og Charlotte. Og en kjærlighetshistorie til livet.

– Den luringen

Per Fugelli la aldri skjul på at han var kreftsyk, og heller ikke at veien mot døden kunne bli kort. Da Poppe begynte å jobbe med han, var filmskaperen usikker på hvor mye materiale han kom til å få.

– Men den luringen, han fikk sånn energi, og han overskred prognoser gang på gang. Det ble et halvannet år med fantastiske øyeblikk. Både noen av de tyngste øyeblikkene, men også de store oppturene og gleden. Ikke minst hans store livsappetitt, sier Poppe.

Søndag var det filmvisning for befolkninga på Røst, et sted og et folk som var veldig viktig i Pers liv og hans verdier.

Følelsene koker

Etter visninga spurte regissøren Charlotte hva hun syns om filmen.

– Det var en psykisk påkjenning å se. Men det er fordi du i løpet av to timer får presentert så mange sterke øyeblikk, både tunge og glade, som egentlig har pågått over et lengre perspektiv. Så følelsene koker opp og ned. Jeg synes det har blitt en kjempefin film, sier Charlotte Fugelli.

Per ga Poppe tidlig beskjed om at han på et tidspunkt måtte stoppe filminga. Før døden tok overhånd. For dette var en periode han ville ha alene med sine nærmeste. Derfor kunne også Fugelli selv se et utkast av den ferdige filmen før han døde.

Ifølge Charlotte var Per veldig fornøyd med resultatet:

– Han var overlykkelig over at filmen var blitt laget. Han syns det var blitt så fin. Og var glad han hadde fått en ekstra anledning på slutten av sitt liv til å komme med sine tanker om den siste fasen i livet – og det å beholde meningen i livet helt til slutt.

– Er det vanskelig å se han på film såpass kort tid etter at han er borte?

– Nei, det er godt, egentlig.