Fantastiske «Vestregata»

Det er vanlig i teateret at et premierepublikum klapper og huier over seg og kaller fram skuespillerne gang på gang selv om stykket bare var så som så. Det er fordi det alltid er uforholdsmessig mange venner og kollegaer av de på scenen til stedet. Reaksjonene til et premierepublikum er derfor notorisk upålitelig som mål på hvor vellykket et stykke er.

Men i går på premieren på «Vestregata» var det en dønn ærlig og sjelden dypt ektefølt applaus som til slutt eksploderte i trampeklapp. Det var et publikum dypt grepet. Ingenting i reaksjonene var tilgjort. Jeg kan ikke huske sist jeg så mange gå så grepet fra en teaterforestilling og tørke så mange tårer. Selv tøffe menn, som fremdeles ikke har lov til å gråte offentlig, klarte ikke å holde øyekroken tørr.

Imponerende barneskuespill

Hva var det så de ble grepet av?

De bærende elementene er Maja Bohne Johnsens fabelaktige teatertekst, hovedrolleinnehaverne Maria Bock som spiller mamma Johanne, og kveldens aller største overraskelse: Tove Funderud Skogvang som den 10 år gamle datteren Synnøve.

Det står ikke i programmet nøyaktig hvor gammel Tove er i virkeligheten, men hun kan ikke være eldre enn 12–13 år. Men for et spill fra den lille jenta. Hun har energi, timing og sikker tilstedeværelse og hun behersker hovedscenen. Det er nesten så jeg ikke kan tro at HT har våget å ta denne sjansen med å la en så ung amatør få en så bærende rolle, for dette store profesjonelle stykkets troverdighet henger i store deler på at den lille amatøren fra barneteatret Lille Hålogaland Teater leverer.

Fem kvinneliv, gått i stå

«Vestregata» er et kollektivt kvinneportrett av fem arbeiderklassekvinner i Vestregata 66, der handlingen sentreres om Johanne, spilt av Maria Boch, og hennes datter Synnøve. Stykket utspiller seg i 1962, og etter pausen er den flyttet fram til 1968.

Det som griper med forestillingen er at den viser fem kvinneliv som har gått i stå. Ja, de fem nabokvinnene er der for hverandre, men bare til et visst punkt. De har solidaritet med hverandre, men også det bare til et visst punkt. Mest er de for seg selv.

Det er noe dysfunksjonelt i dette fellesskapet. Det understrekes også i den flotte og effektive scenografien der leilighetene er trange som celler.

Johanne er en begavet syerske som går på veggen. Hun er alenemor og får ikke realisert sine evner. Hun begrenses av omgivelsene men også av seg selv. Hva slags tro har disse kvinnene på eget liv og egne muligheter? Her viser Maja Bohne Johnsen klasse som dramatiker. 60-tallets arbeiderklassekvinner i Vestregata er levende for oss i dag fordi de også taler til vår egen sårbarhet.

Erfaringer vi alle har

Som de fem i stykket, har vi alle i publikum erfaringer om ikke å strekke til, alle har tapserfaringer. Det store med teksten er at den gjør disse allmennmenneskelige erfaringene begripelig, samtidig som de skildrer 60-tallet. Særlig sterk er skildringen av menn. De er usynlig til stedet. De kommer inn som stemmer som begrenser og setter premissene for kvinnenes liv, og kvinnene bøyer seg.

Når Helga, glimrende spilt av Guri Johnson, vil passe på lille Synnøve mens mamma Johanne legges inn på Åsgård, setter mannsstemmen foten ned, og slik blir det. Selv der menn ikke er til stedet har de bukta og begge endene. Her er også en annen sosial kritikk. Begynnelsen på 60-tallet var forlengelsen av det stive 50-tallet. «Vestregata» blir derfor en kombinasjon av sosial kritikk, og et dypt og rikt portrett av levende mennesker som strever.

Som sagt spiller Tove Funderud Skogvang 10-åringen Synnøve hjerteskjærende troverdig, fordi hun viser hvordan Synnøve beskytter og trøster sin mor. En av nøkkelscenene er hvordan 10-åringen går inn i rollen som mor for sin egen mor. Den 15-årige Synnøve spilles også veldig godt av Kine Eliassen. «Du er min tynne hud, mamma,» sier hun, og kommer til innsikt i at dersom hun skal utvikle seg må hun ut, vekk fra Vestregata.

Her forteller stykket en viktig del av 60-tallets historie. Om utdanningsboom og større sosial mobilitet. Her er Tromsø-historie, Norges-historie, mentalitetshistorie og en fortelling om makt og avmakt.

«Vestregata» er teatersjef Nina Westers avskjed med HT, og for en avskjed hun tar. Med dette stykket går hun ut med seiersfanfarer og laurbærkrans.