Det er 29 år siden den polske geologen kom til Hyttevika for første gang. Da var han student ved AGH-universitetet i Krakow og fikk kjenning med det nordmenn kaller Svalbard-basillen – eller den arktiske feber.
– Enten elsker du dette livet, eller du kommer aldri tilbake noen gang. Jeg ble smittet som student da vi i 1983 arrangerte vår egen studentekspedisjon. Siden det har jeg hatt feberen. Jeg kan ikke unngå å si at dette er den vakreste plassen på Svalbard. Det handler ikke bare om landskapet, men om alle de gangene jeg har vært her og alle folkene jeg har møtt. Det er en stor del av livet mitt, sier Maciej Meneskij til NTB.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
Vi møter ham på stranda som ligger i le for det frådende Grønlandshavet. Til gjengjeld er Hyttevika utsatt for sterke fallvinder fra Gullichsenfjellet. Dagen før hadde vinden lekt med den tunge gummibåten til Maciejs ekspedisjon.
– Zodiaken ble kastet i lufta som et seil. Den gikk rundt flere ganger. Nå har vi har store problemer med motoren, sier den gjestfrie geologen.
Fangststasjon
Han byr på varm te inne i den tette, men lune fangsthytta i Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Hyttevika ble satt opp som hovedstasjon i 1907 og ble brukt til isbjørnfangst så sent som i 1970-71 da Fredrik Rubach og Odd Ivar Ruud overvintret. Men det er enken og tenåringsmoren Wanny Woldstad som er den mest markante brukeren av Hyttevika.
I 1932 skjøt hun sin første isbjørn på Svalbard. Tromsøs første kvinnelige drosjesjåfør hadde sagt opp jobben. Hun søkte eventyret som så mange av hennes passasjerer til Ølhallen så levende hadde fortalt om. Det endte med at hun ble med ranværingen Anders Sæterstad til Hyttevika.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
Kulturminne
Wanny Woldstad var ikke stor. Hun målte 157 centimeter på sokkelesten og ble møtt med betydelig skepsis av andre fangstmenn. Men den enslige forsørgeren vant respekt. De to neste vintrene tok hun sønnene Alf og Bjørvik med og introduserte dem for fangstlivet.
Med fem overvintringer skaffet hun seg en helt spesiell plass i polarhistorien som en av ytterst få kvinner som selv drev fangst. I dag er Hyttevika et fredet kulturminne som kan benyttes av forskere i felt.
– Denne hytta har godt av å bli brukt, sier Maciej Meneskij og banker i takbjelken.
Under årets ekspedisjon er han her med tre andre: Prosjektleder Henning Lorentz fra Universitetet i Uppsala, doktorgradsstudent Kaloliua Gotuchorsha og hovedfagsstudent Karolina Kosmiuiska.
Som på månen
Maciej synes det er stas å by unge studenter på de samme opplevelsene han selv har hatt på Svalbard.
– Her har du sjansen til å ta på stein som er uberørt av andre geologer. Det er som på månen. Det er ikke mange steder på jorda du har dette privilegiet. Bare det er moro i seg selv, sier han.
Karolina er med til Svalbard for tredje gang. Hun tar doktorgraden på metamorfe bergarter som oppstår under høyt trykk og høye temperaturer.
– Det er bare noen få steder i verden vi finner denne steinen. Her kan jeg undersøke metamorfe bergarter, ta på dem og beregne alder. Jeg elsker dette, sier Kaloliua.
Big Brother-følelse
Etter nesten fire måneder på Svalbard er det snart på tide å vende hjem til Krakow. Det ser hun ikke fram til.
– Første gangen jeg vendte hjem fra Svalbard var det som å komme ut av et «Big Brother»-hus. Jeg ante ikke noen ting om hva som har skjedd i verden. Nå gruer jeg meg til å komme tilbake til sivilisasjonen. Lukten av biler. Å se hundrevis av mennesker etter fire måneder i selskap med tre andre vil bli et sjokk. Roen er borte. Men det er også lukten av sure sokker, sier hun.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
