«113»-Mari grubla lenge på om hun skulle slutte som lærling: – Det var et dilemma

Lenge hadde hun følt at det var noe som ikke stemte.

Jørstad hadde umiddelbart blitt tiltrukket av ambulansefaget da hun begynte på yrkesfag. Men nå når hun var blitt lærling, så føltes det likevel ikke rett.

– Det var et dilemma. Jeg følte kanskje at det var en forbigående tanke. At kanskje det er sånn det er å være ny lærling, sier Jørstad.

Det riktige valget

Men følelsen ga seg aldri. Uansett hvor lang tid hun ga det.

– Det funka dårlig når jeg følte det som jeg gjorde, sier Jørstad.

De fleste har ikke et kamerateam rundt seg når de skal ta slike avgjørelser.

Etter første sesong av «113», fløy søkertallene til ambulansefag i været. Mange steder i landet ble ambulansefag og paramedics noe av det vanskeligste å komme inn på.

Regissør Helga Bones ønska derfor at sesong 2 skulle vise hvordan det kan være for en fersk førsteårslærling å komme til akutt syke pasienter.

– Vi jobber jo dokumentarisk, så hvordan det ville gå med Mari, visste jeg jo ikke. Mari hadde også fått en «ringrev» til veileder, Bjørn Willumsen. Han hadde veiledet over 20 lærlinger tidligere og var nærmest født inn i yrket, med foreldre som ambulansearbeidere, sier regissør Helga Bones.

Mari Jørstad var lenge i tenkeboksen.

Hun hadde til nå blitt så vant til kameraene at det ikke påvirka hennes valg. Men hun måtte bruke tid for å bli helt sikker på at å gi seg som lærling var det rette.

– Det er høy konkurranse for å komme seg inn på ambulansefaget. Så jeg følte at jeg virkelig måtte være sikker på at jeg vil gjøre dette, sier hun.

Familien var god å diskutere med, og til slutt kom hun fram til at det var riktig å gi seg.

– Jeg tenkte at det er bedre å slutte tidlig i løpet enn å slutte når du er nesten på mållinja, sier Jørstad.

Ble overraska

Aud Iversen er seksjonsleder i ambulanseavdelinga til UNN. Hun har ansvaret for ambulanseseksjon 2, som stasjonen på Nordkjosbotn hører til. Iversen ble overraska da Mari Jørstad fortalte hva hun hadde bestemt seg for.

– Vi snakka sammen flere ganger om det, for jeg måtte forsikre meg om at det var det rette valget for henne, sier Iversen.

Hun synes det var både modig og modent gjort av Jørstad å ta en slik avgjørelse såpass tidlig i løpet sitt.

– Jeg opplevde Mari som ei fornuftig jente. Hun tok ting alvorlig, var lærevillig, blid og omgjengelig. Hun gled fint inn i arbeidsmiljøet på stasjonen, sier Iversen.

Helga Bones hadde lagt merke til at Jørstad grubla mye.

– Jeg merka underveis i opptaksperioden at Mari virket som hun var litt i «tenkeboksen». Det var sterkt av henne å la oss få følge henne i denne prosessen, og at hun lot oss ta del i hennes tanker, sier regissøren.

Hun mener at historien til Mari viser at ambulanseyrket er spennende, men også tøft, og det kan være følelsesmessig krevende.

Vanskelig å ikke vite

Mari Jørstad har alltid visst at hun har lyst å jobbe innen helse. Ambulansefaget tiltrakk henne fordi det var et unikt og allsidig yrke. Hun fikk også erfare at det er et fysisk og psykisk tungt yrke.

I det ene øyeblikket leverer man en eldre person på sykehuset, og i det andre øyeblikket rykker man ut til en alvorlig ulykke.

– Det er et yrke der oppdraga kan komme midt i middagslaging eller på nattetid. Du vet aldri når alarmen går eller hva det gjelder. Man ser tunge ting som gjør inntrykk. Og du jobber veldig trangt i ambulansen, sier Jørstad.

Det vanskeligste synes hun var å levere pasientene på sykehuset uten å vite hva som egentlig feilte dem eller hva som skjedde videre.

– De tankene var vanskelige å slippe, sier hun.

I forrige «113»-episode fikk vi se Jørstad hjelpe ei eldre dame som hadde fått hofta ut av ledd. Det var spesielt tungt for Jørstad å si ha det til henne på sykehuset.

– Det var ei ekstremt god og snill dame, som var så smertepåvirka. Der kjente jeg faktisk at det var veldig rart å skulle dra fra henne. Jeg ville på en måte ikke dra derifra, sier Jørstad.

Føltes godt

Hun møtte forståelse fra kollegene sine på ambulansestasjonen i Nordkjosbotn. Da avgjørelsen var tatt, følte hun en lettelse.

– Jeg følte umiddelbart at det var godt, sier Jørstad.

Tida i ambulansetjenesten vil hun alltid huske. Spesielt de hun jobba med i Nordkjosbotn.

– Det er veldig kunnskapsrike folk der. Det er mye humor, masse læring, engasjerte folk og et godt samhold. Jeg har veldig mange gode minner jeg tar med meg, sier Jørstad.

Bjørn Willumsen var veilederen til Jørstad. I løpet av «113»-serien har seerne fått se hvordan Willumsen tester kunnskapene hennes og utfordrer henne til å ringe inn sin første rapport til sykehuset. Tonen mellom veileder og lærling var alltid god.

– Han er verdens artigste kar. Han er jo en skikkelig bjørn. Han var artig å jobbe med, veldig kunnskapsrik, og en trivelig og bestemt kar som var veldig god med pasienter. Bjørn var en veldig god veileder, sier Jørstad.

Studerer sykepleie

Det var i midten av desember at Jørstad slutta som lærling. Over ni måneder har gått sia hun var ute på sitt siste ambulanseoppdrag.

Fram til høsten har hun jobba på sykehjemmet hvor hun allerede hadde tatt vakter i over to år. Nå studerer hun bachelor i sykepleie.

– Det føles veldig bra. Dette er jo virkelig noe jeg vil, så motivasjonen har aldri vært bedre, sier Jørstad.

Hun er for øyeblikket ikke sikker på hvilken retning hun vil gå i som sykepleier. For sjøl om hun er glad i at ting skjer og at det er litt action, så er hun også veldig glad i å jobbe med eldre mennesker.

Uansett hva hun velger, er hun ikke i tvil om at tida i ambulansetjenesten har gitt gode erfaringer som hun kan ta med seg videre.

– Det er kjempefint å ha med seg i ryggsekken at jeg har vært lærling ei stund. Nå har jeg sett den sida, nå vet jeg hvor det starter på en måte, sier Jørstad.

Å se seg sjøl på TV syns hun først var uvant og rart. Men også bra.

– Jeg er fornøyd med egen innsats. Jeg har bare fine opplevelser med det, og har fått fine tilbakemeldinger. Jeg er kjempestolt over å være en del av «113», sier den ferske sykepleierstudenten.

Lærlinger er en ressurs

Seksjonsleder Aud Iversen har hatt kontakt med Jørstad i ettertid for å forsikre seg om at hun ikke angrer på at hun slutta.

Hun synes det er godt å vite at Jørstad følte at hun tok den riktige avgjørelsen.

Ved stasjonen i Nordkjosbotn tar de vanligvis inn én lærling hvert år. For mange blir det en stor overgang fra klasserommet. Ofte blir det ikke slik man ser for seg.

– Det er vel alltid litt forskjell mellom det du lærer i teorien og i praksis fordi ingen pasienter er like og ingen sykdommer er like hos alle. Det er ingen fasitsvar, sier Iversen.

Hun ser på lærlingene som en ressurs i det øyeblikket de setter foten inn på ambulansestasjonen.

– De har det nyeste fra teorien, og det er deres oppgave å bringe teorien til oss som er på stasjonen. Så skal de lære faget av dem som er på stasjonen, sier Iversen.

Se alle episoder av «113» her: