Merket for livet

Mai 2014. Hedda Hagen og resten av 8. klasse ved Tromstun skole har satt opp telt i Kaldfjord.

Elevene skal lage middag på stormkjøkken. Hedda tilbyr seg å hjelpe en klassekompis.

Hun holder steikepanna. Klassekompisen sliter med å få fyr på stormkjøkkenet.

Ingen av dem vet hvordan man bruker et stormkjøkken, så de gjør de det de tror er riktig.

De gjør en stor feil. De vet ikke at det allerede er fyr på stormkjøkkenet når de fyller på mer rødsprit.

Plutselig eksploderer det. Vinden fører flammene rett mot Hedda.

– Havet var ikke kaldt nok

Hedda forstår først ikke hva som skjer. Hun prøver å slukke ilden ved å klappe med hendene rundt på kroppen sin.

Så blir smertene intense, men Hedda skimter at en lærer peker og roper mot havet.

Så springer hun. Ned mot havet, og kaster seg i det kalde vannet.

– Jeg var så varm at Tromsø-havet ikke var kaldt. Det føltes som havet i Syden, sier Hedda.

Lærerne og medelevene kommer til. Noen ringer etter hjelp. Klassekompisen som Hedda skulle hjelpe kommer springende med brannsalve.

Noen drar Hedda i land. Da ser hun at nesten alle klærne hennes er borte.

– Jeg snudde meg og så på rumpa mi. Den var helt svidd. Det var aske og grått. Hva faen skjedde, tenkte jeg.

• LES OGSÅ: Brannskadet da han tente bål med bensin

Så ble det svart

Redningsmannskapene som er på vei instruerer de som er rundt Hedda til å kle på henne. En menneskekropp, uansett tilstand, tåler ikke Tromsø-havet så lenge.

Hedda blir ballet inn i klær og soveposer. Så venter hun. Hele kroppen verker. Særlig den tynne, følsomme huden på leppene. Etter hvert føler hun ingenting.

Omsider lander et gult ambulansehelikopter på stranda.

Oppholdet på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø blir kortvarig. Hedda må ha mer hjelp enn legene og kirurgene der kan gi henne.

– Da jeg lå der følte jeg egentlig ingenting. Jeg husker at jeg så mamma. Og at jeg stilte mange spørsmål til en sykepleier som holdt meg i hånda. Så ble det svart, sier Hedda.

Kom hun til å få med datteren hjem?

Rundt 700 personer behandles hvert år for brannskader på norske sykehus. Brannskadeavdelingen på Haukeland Universitetssykehus i Bergen har ansvar for å behandle de mest alvorlig skadde, om lag 100 personer i året.

Hedda er én av de 100.

Nesten 50 prosent av kroppen hennes er skadet etter at stormkjøkkenet eksploderte. Hode, armer, bein, mage, brystkasse og rygg.

På avdelingen i Bergen jobber plastikkirurger, anestesileger, spesialsykepleiere, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, psykiatere, psykologer og prester.

Familien våker ved sykehussengen.

– På et tidspunkt ikke visste om jeg kom til å få med meg dattera mi hjem, sier mamma Karina Hagen.

– Finnes det noen piller jeg kan ta?

Hedda tilbringer stort sett hele sommerferien på sykehus. En drøy uke ligger hun i kunstig koma, fordi sårene er så store at i våken tilstand ville ikke smertene være til å holde ut.

Hun hører stemmene til familien i det fjerne. At de er der.

Når legene vekker henne igjen husker hun smerte, særlig om natta.

– Noe av det første hun sa til meg da hun våknet var at det ikke var klassekompisen sin skyld at det gikk som det gikk, sier mamma Karina.

Hverdagene på Haukeland går med til soving, spising og sårstell. Hedda kjeder seg etter hvert mye. Fra legene får hun dårlige nyheter. Den atletiske, unge jenta vil sannsynligvis aldri kunne drive med turnidrett igjen.

Når Hedda ser seg selv i speilet for første gang etter ulykka spør hun:

– Finnes det ikke noen piller jeg kan ta, slik at jeg bare dør?

• LES OGSÅ: – Se, der kommer styggen

Den vanskelige hverdagen

Høst 2014. Til tross for de omfattende brannskadene er Hedda tilbake på skolen igjen når hun skal begynne i 9. klasse, bare noen måneder etter ulykka.

Før skolestart snakker Hedda, mamma Karina og skolen om hvordan skoledagene kan bli best mulige.

Hedda får blant annet en spesiell stol, og det blir avtalt at hun skal få lov å bevege seg rundt i klasserommet på dager hvor det er særlig smertefullt å sitte i ro lenge.

Skolen mener at de har en god dialog med Hedda og familien, og at gjør det de kan for å legge til rette for en elev som har opplevd et traume som de færreste opplever.

Men for Hedda oppleves dagene på Tromstun ungdomsskole vanskelig. Flere ganger blir hun sur og vil dra fra skolen. Konsentrasjonen er det så som så med.

Dagene går

Hedda opplever rett og slett at det er mange ting som ikke er som de skal.

Og som i alle ungdomsskoleklasser er det i tillegg mange følelser i sving, og ikke alltid konfliktfritt mellom elevene.

Samtaler med rådgiver og annen oppfølging som skolen tilbyr føles ikke relevant for Hedda. Det handler mest om klassemiljø, ikke om det hun har behov for å snakke om. Hvordan ulykka setter sitt preg på livet og hverdagen.

En del fravær fra skolen blir det, og noen ganger er det ekstra vanskelig å stå opp når vekkerklokka ringer.

Men dagene går og Hedda klarer seg rimelig bra. Helt til vinteren 2016.

– Jeg fikk panikk og flashback

Hedda og klassekameratene er nå på sitt siste halvår på ungdomsskolen, og skal på tur igjen.

Siden ulykka for snart to år siden har klassen laget bål når de har vært på tur. Elevene, foreldrene og skolen har vært enige om at å kokkelere på stormkjøkken er unødvendig.

Men nå er det så kaldt at det holder ifølge skolen ikke med bål på en overnattingstur. Stormkjøkkenet tas i bruk igjen, denne gangen med gass.

Før turen legger skolen, Hedda og mamma Karina en plan for hvordan Hedda kan få en fin turopplevelse. Hun skal blant annet slippe å være i nærheten når maten skal tilberedes.

Når stormkjøkkenet skal fyres opp opplever likevel Hedda at hun presses inn i noe hun ikke vil være med på. Hun føler seg utfordret til å hoppe i det igjen, til å tørre å bruke stormkjøkken.

– Jeg fikk panikk og flashback. Jeg var frekk i kjeften. Jeg gikk bare.

Hedda vil bare vekk, og det ender med at hun overnatter i ei hytte med noen klassevenninner, i stedet for i snøhule.

– Skolen fulgte alle rutiner

Lena Abrahamsen er rektor på Tromstun ungdomsskole.

Hun skriver i en e-post til NRK at skolen beklager det dersom Hedda opplevde en presset situasjon på denne turen.

– Skolen har hele tiden hatt full forståelse for at bruk av stormkjøkken opplevdes som krevende for eleven. Vi avtalte derfor på forhånd at hun skulle få andre arbeidsoppgaver, og forsøkte i samråd med familien å gjøre forberedelser etter beste evne. Hun ble ikke bedt om å bruke stormkjøkken på turen, skriver Abrahamsen.

Selv om Hedda og skolen har ulike oppfatninger av denne hendelsen fører den også med seg noe godt.

Hedda får samtaler med en rådgiver på skolen som hun opplever at handler om hvordan hun har det, og hvordan ulykken preger hverdagen. Hun liker disse samtalene.

Ifølge rektor Lena Abrahamsen har skolen fulgt alle sine rutiner hva gjelder oppfølging av Hedda hele veien, også før turen vinteren 2016.

• LES OGSÅ: Mann alvorlig skadet i campingvognbrann

Fikk tilbud om samtaler

Det ble ifølge Abrahamsen gitt tilbud om samtaler med rådgiver med en gang etter ulykken, og det ble oppfordret til å ta imot hjelp. Opplæringen har også blitt tilpasset.

– Det har vært gjennomført svært mange samtaler, både formelle og uformelle. Tilbakemeldingene vi har fått fra familien er at de i stor grad har vært fornøyd med oppfølgingen de har fått, skriver rektor Lena Abrahamsen.

Hun understreker at rådgiver på en ungdomsskole ikke kan være en erstatning for psykologsamtaler.

– Det er viktig å forstå at oppgaven og kompetansen til rådgiver er å følge opp forhold som er knyttet til skole, skriver rektor Lena Abrahamsen.

Saken ble henlagt

Skolen og Hedda har også ulike oppfatninger av det som skjedde på selve ulykkesdagen i 2014.

Kan det ha skjedd en misforståelse?

Hedda sier hun gikk glipp av opplæringen i bruk av stormkjøkken i forkant av turen. Hun sier at hun fikk nei fra en lærer da hun spurte om hjelp på turen, fordi elevene skulle vurderes på bruk av turutstyret.

Men skolen skriver i sin e-post til NRK at lærerne gikk igjennom og kontrollerte bruk av stormkjøkken på denne turen, som alle andre turer i skoletiden.

– Elevene får hjelp og veiledning underveis, dersom de trenger det, skriver rektor Lena Abrahamsen.

I etterkant av ulykka ble det satt i gang politietterforskning. NRK har sett politiets papirer. Etterforskningen ble avsluttet og saken henlagt med konklusjonen at det som skjedde var en ulykke. Ingen kunne klandres for det som skjedde.

• LES OGSÅ: – Kommer i høyhalsa genser, reiser i singlet

Følte hun gjorde alt på egen hånd

Høst 2016. Hedda og mamma Karina sitter i stua i leiligheten. Hedda er godt i gang med første året på fitnesslinja på Tromsdalen videregående skole. Hun trener og henger med venner. Og hun trives på skolen.

Hedda trekker frem vennene, familien og de som jobber på brannskadeavdelingen i Bergen som de viktigste støttespillerne sine etter ulykka.

I tillegg ble jo samtalene med rådgiver på skolen etter overnattingsturen vinteren 2016 nyttige.

Men likevel sier Hedda og mamma Karina fortsatt i dag at de skulle ønske at det hadde vært gjort noe mer fra skolen sin side rett etter ulykka.

Men selv ba de aldri om noe mer oppfølging enn skolen ga dem.

– Når man står i det er det kanskje vanskelig å se hva som ville gjort det bedre. Nå i ettertid ser man det på en helt annen måte, sier mamma Karina.

– Jeg tenker at det ville vært bra hvis Hedda hadde snakket med noen andre voksne enn meg, også rett etter ulykka, fortsetter hun.

Hedda sier hun føler at hun gjorde alt på egen hånd.

– Men ville vært bra å snakke om vanskelige ting med noen andre enn vennene mine og familien helt i starten, sier Hedda.

– Kan ikke forandre det som skjedde

Hedda kan skjule de fleste arrene etter ulykken med vanlige klær.

Men når hun fikler med mobilen ser man at deler av huden på hendene er lysere og skjørere enn resten. Den har et slags udefinerbart mønster.

Hedda gjør alt som alle andre tenåringer gjør. Hun må bare gjøre litt andre ting i tillegg.

Prøve å la være å klø på arrene. Ta medisiner mot kløen, medisiner som smaker jævlig. Passe litt ekstra på at hun ikke fryser.

Og hun må reise til Bergen innimellom for å få behandling som skal dempe kontrasten mellom den friske, brune huden og de lyse arrene. Og gjøre den skadde huden mykere.

– Jeg kan ikke forandre det som skjedde. Jeg må bare gjøre det beste ut av det, sier Hedda.

Hun har vendt seg til å ikke skjule arrene for folk. Når man trener så mye er det helt umulig å alltid være tildekket på overkroppen.

Bare innimellom hvis buksebeinet sklir opp, da må hun trekke det igjen og igjen.

Lysten til å gå på skolen er tilbake, og det skjer nesten aldri at vekkerklokka bare ringer og ringer uten at Hedda reagerer.

– Noe av det vakreste jeg har sett

Tidligere i høst var fitnesslinja på overnattingstur, og maten skulle lages på stormkjøkken.

Hedda holdt seg først i bakgrunnen. Ved et senere måltid rørte hun i mat som stod på kok, mens hun ba klassekameratene om å ta bilde.

Hedda har tatt livet og hverdagen tilbake. Og sist sommerferie tok hun også tilbake muligheten til å bestemme over kroppen sin.

Hedda hadde fått lov av mamma å tatovere et evighetstegn til minne om et søskenbarn som har gått bort.

Men Hedda hadde også funnet en tekst som hun mener beskriver det som skjedde da hun ble brannskadd.

– Jeg ville ikke bare ha datoen for ulykka, sier Hedda.

Da hun kom ut av tatoveringssjappa sendte hun to bilder til mamma Karina.

Evighetstegnet på den ene armen. Og sirlig svart skrift som dekker et stort arr på den andre.

– Da jeg så den var det helt greit å bli lurt, fordi den var så knakenes bra, fin og passende. Den var noe av det vakreste jeg hadde sett, sier mamma Karina.

Læreren som Hedda Hagen sier hun spurte om hjelp til bruk av stormkjøkkenet er orientert av NRK om at historien fortelles. Læreren har ikke har anledning til å kommentere saken, og viser til taushetsplikt.

Klassekompisen som Hedda Hagen brukte stormkjøkkenet med er orientert av NRK om at historien fortelles. Det er også hans foresatte.