"Nina" har slitt lenge psykisk. Da hun var 18 år prøvde hun å ta livet sitt, men ble stoppet og lagt inn på psykiatrisk institusjon. Her ble hun tvunget til skjerming, et tiltak som ifølge jurist Marius Storvik bryter med menneskerettighetene. Her forteller "Nina" om tiden på psykiatrisk institusjon.

«Nina» opplevde å bli skjermet og reimet mens hun var innlagt på psykiatrisk institusjon. Ny forskning avdekker omfattende lovbrudd i psykiatrien ved bruk av blant annet skjerming og mekaniske tvangsmidler.

«Nina» ble tvunget til å bo alene for å bli frisk

Hvert år blir flere tusen norske psykiatriske pasienter tvunget til å bo alene på glattcelle-lignende rom, kalt skjerming. Norge er trolig det eneste landet som kaller dette for et behandlingstiltak.

Adrian Dahl Johansen
Cecilie Berntsen Jåsund

Hun er akkurat fylt 18 år gammel og klar for voksenlivet. Men «Nina» ønsker ikke å bli voksen. En dag rømmer hun fra institusjonen. Hun får tak i en drosje som kjører henne til ei høy veibru. Hun går ut av drosjen og forsøker å klatre over gjerdet på brua. Klar til å forlate venner, familie og livet. Men gjerdene er for høye for den lille jenta som sliter med å klatre over. En forbipasserende mann griper inn.

Seks år tidligere. Den nordnorske jenta har flere sår på armene. Dype kutt inn i huden. Selvpåført i et forsøk på å døyve andre smerter. Psykiske smerter. Hun har allerede skadet seg selv i mange år, forteller hun.

"Nina" har slitt lenge psykisk. Da hun var 18 år prøvde hun å ta livet sitt, men ble stoppet og lagt inn på psykiatrisk institusjon. Her ble hun tvunget til skjerming, et tiltak som ifølge jurist Marius Storvik bryter med menneskerettighetene. Her forteller "Nina" om tiden hvor hun drev med selvskading.

«Nina» kuttet seg opp med kniv, saks og barberblad. Venstre underarm er i dag nesten uten følelse.

– Jeg var fem år første gang jeg skadet jeg meg selv. Jeg slo meg selv i hodet, og bet meg. Senere begynte jeg å kutte meg i armen. Jeg brukte saks, barberblad, kniv. Alt jeg fant som var skarpt.

Innlagt

12 år gammel blir «Nina» som vi kaller henne, lagt inn på ungdomspsykiatrisk behandling (BUP) for første gang. Hun sliter med å få sove og blir mobbet på skolen, forklarer hun. Psykologene er bekymret for jenta. Som barn får hun tett oppfølgning.

Når hun blir myndig overtar voksenpsykiatrien ansvaret for henne.

– Det var en stor overgang. Jeg var redd mye av tiden jeg var innlagt der. Jeg følte at jeg måtte utagere ekstra for å få oppmerksomhet og ikke bli sittende alene med egne tanker.

En dag på institusjonen blir «Nina» sint på sitt eget speilbilde. Hun river ned speilet som er fastmontert i veggen, og speilramma havner i gulvet foran personalet som stormer til. Hun sier hun er aggressiv og truende mot de ansatte.

Skjermet i psykiatrien

«Nina» bor i dag ei en kommunal omsorgsbolig i en nordnorsk kommune. Her får hun hjelp til å takle hverdagen.

Foto: Adrian Dahl Johansen / NRK

Skjermet

«Straffen» er å bli plassert på et helt strippa rom, kalt skjermingsrom. I Norge kan pasienter skjermes dersom de er en fare for andre, eller som et behandlingstiltak. Skjerming defineres ikke som tvang i Norge, men det er vedtakspliktig dersom man sitter over 12 eller 24 timer. Etter loven skal ikke døren være låst eller sperret, og det skal være personell til stede i rommet under skjermingen. Et vedtak kan vare i inntil 14 dager.

Den omtalte institusjonen er gjort kjent med innholdet i denne artikkelen, men ønsker ikke å kommentere saken.

«Nina», som nå er i starten av 20-årene, blir tvunget inn på skjermingsrommet av to ansatte på institusjonen. Rommet er nesten helt uten inventar.

– Jeg vil sammenligne rommet med et isolat som man ser fra fengsler. På rommene var det ei seng, og du var heldig om det var et klesskap. Det var heller ikke gardiner foran vinduene. Da jeg spurte personalet om dette fikk jeg til svar at de bare ble revet ned.

Reimet

belteseng

I 2015 ble det fattet 3500 vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler på norske psykiatriske institusjoner. Det meste handler om beltelegging.

Foto: Kari Jeppestøl Arntzen / NRK

«Nina» sliter med å få sove uten mulighet til å trekke foran gardinene. På rommet står det også i perioder ei belteseng som hun blir reimet fast i når hun blir sint og aggressiv.

– Det er mange tanker som flyr gjennom hodet når man har ei reimseng stående ved siden av senga. Jeg ligger og tenker at jeg snart havner i beltesengen igjen.

Hun mener hun tilbringer opp mot ei uke på skjermingsrommet.

– Men det er vanskelig å følge med på dagene. Man mister oversikt over hva som er natt og dag.

– Var du alene på rommet?

– Den perioden jeg lå der var det ikke personell inne på rommet. Noen ganger satt de seg utenfor døra.

– Forstår du at du ble holdt skjermet av hensyn til andres og din egen sikkerhet.

Ja, akkurat når jeg ble aggressiv skjønner jeg at jeg måtte skjermes. Men når det har gått en time eller mer, så har man fått summet seg. Da har man kontroll, og da er det unødvendig å sitte alene på det rommet der.

– Det er egentlig som tortur. Det er ei pine. Det er ingenting annet å gjøre enn å sitte der med sine egne tunge tanker.

«Nina» stryker seg over underarmene. Armer nesten helt uten følelse grunnet mange år med selvskading. Det er tøft å sette ord på vonde minner. Men hun bærer ikke nag til noen av personalet på institusjonen.

– Jeg tror de ansatte handlet i beste mening, og at ingen ville meg vondt, men jeg tror det handler om mangelfull opplæring, og lite kunnskap om lover og regler for bruk av skjerming og tvangsbruk i psykiatrien.

Forskningen

Fra et kontor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø har Marius Storvik brukt fem år av sitt liv på å forske på tvangsbruk i psykiatrien. Både den synlige mekaniske tvangsbruken som reimer og beltesenger, men også den mer skjulte tvangsbruken. Det som kan beskrives som den innarbeidede «kulturen» på institusjonene. De virkemidlene man tar i bruk som ikke nødvendigvis føres i protokoller og statistikker.

Forsker Marius Storvik ved UiT

Storvik på sitt kontor ved Juridisk fakultet i Tromsø. Før han startet arbeidet med doktorgradsavhandlingen, jobbet han flere perioder i psykiatrien.

Foto: Adrian Dahl Johansen / NRK

Hans forskning avdekker omfattende brudd på menneskerettighetene til norske psykiatriske pasienter.

– Jeg tror det er en ukultur i institusjonene som har fått leve for lenge. Problemet er at kulturen fra tidligere tider ikke har endret seg i takt med på intensjonene i lovendringene som har kommet i nyere tid.

– Virkningen av dette er at Norge flere tusen ganger i året gjennomfører brudd på menneskerettighetene til psykiske pasienter. Det er veldig alvorlig.

Rutinene

Storvik har fått tilsendt rutinebeskrivelser fra psykiatrisk sykehus i alle helseregionene, og sammenlignet dette med gjeldende lovverk og bestemmelsene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Storvik er trolig den første juristen her i landet som har forsket på rettsvernet til psykiatriske pasienter.

– Det meste av forskningen som er gjort handler om hva som er grunnen til at man havner på institusjon. Hva som faktisk skjer av behandling inne på institusjonene er egentlig et stort svart forskningsmessig hull.

Marius Storvik

Jurist Marius Storvik har brukt fem år på å sammenligne rutinebeskrivelser i psykiatrien med lovverket. Han finner omfattende brudd på menneskerettighetene.

Foto: Adrian Dahl Johansen / NRK

Det er loven om psykisk helsevern som regulerer bruk av tvang på institusjoner i Norge. Men Storvik mener loven rett og slett er for dårlig.

– Det syns ikke som helsepersonellet bryter loven bevisst, men at de rettslige rammene er så uklare at det rammer pasientene.

Storvik har funnet lovbrudd i 7 av 8 områder der han har undersøkt om institusjonene sin praksis bryter bestemmelsene i loven om psykisk helsevern og/eller den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

– Ta for eksempel forskriftene om skjerming, der Stortinget la til grunn at dette innebærer at personalet skal være til stede med pasienten på skjermingsrommet. Men i praksis skjer noe helt annet. Pasientene er i hovedsak alene på rommet. Går så pasienten ut av rommet blir han bedt om å gå tilbake på rommet av personalet. Om pasienten ikke går frivillig, så har personalet mulighet til å føre pasienten tilbake med makt. Gjør man videre motstand er det nødverge, og man havner fort i belteseng.

Paradokset

Storvik mener bruk av skjerming burde vært behandlet som tvang i Norge, og ikke som et gode for urolige pasienter og som behandling.

– Det er et paradoks at i Norge oppfattes skjerming som behandling, når det samtidig beskrives som tortur av pasientene. Det må man ta på høyeste alvor.

Norge er trolig det eneste vestlige landet som definer bruk av skjerming som behandling, og adskilt fra isolasjon. I 2015 ble det fattet 5149 vedtak om skjerming i Norge viser tall som NRK har fått fra Helsedirektoratet. Tallet er økende og det gjøres nesten fem ganger så mange som vedtak om skjerming som isolering.

Storvik påpeker at det ikke finnes forskning som viser at skjerming har noen behandlende effekt, men mye forskning som viser at det skader pasienten.

– Pasientene blir rett og slett sykere av dette. Ikke friskere, sier Storvik.

Han mener også skillet mellom skjerming som behandling og som et sikkerhetstiltak er kunstig og teoretisk, og i praksis noe som verken de ansatte eller institusjonene opererer med.

Sivilombudsmannen

Men Storvik er ikke den eneste som er kritisk til forholdene inne i psykiatriske institusjoner. De siste årene har Sivilombudsmannen besøkt flere psykiatriske sykehus på mandat fra en FN-konvensjon. Det de finner er i stor grad sammenfallende med forskningen til Marius Storvik.

At praksis og den innarbeidede «kulturen» utfordrer og tøyer lover og regler.

Besøkene ved institusjonene gjennomføres blant annet med samtaler med pasienter og ansatte på tomannshånd. Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger er spesielt bekymret for omfattende bruk av skjerming.

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger har besøkt seks norske psykiatriske institusjoner. Han er bekymret for omfattende bruk av skjerming.

Foto: pressebilde

– Vi ser at bruk av skjerming til tider har store innslag av isolasjon. Det hjelper ikke at man kaller det skjerming, når det i praksis er isolasjon som skjer. Gjennom våre besøk har vi sett at lovverket utfordres.

Bryter de rett og slett loven?

– De utfordrer i alle fall lovgivningen.

Skadene

Falkanger advarer mot at dette kan skade pasientene selv om det defineres som behandling. Han viser til hvordan dette kan gjøre pasientene mer aggressive og urolige.

– Det kan fort gjøre vondt verre. Vi vet at isolasjon kan medføre skadevirkninger for folk, også for pasienter. Jo lenger de sitter isolert uten å ha kontakt med andre – jo større er risikoen for skade.

Skjermingsrom på Nordland psykiatriske sykehus

Illustrasjonsbilde: Et skjermingsrom ved Nordland Psykiatriske sykehus. Her kan psykiatriske pasienter bli liggende i 14 dager etter vedtak om skjerming.

Foto: Adrian Dahl Johansen / NRK

Nå mener Sivilombudsmannen det er på tide at myndighetene tar grep og får endret bruken av skjerming i psykiatriske institusjoner.

– Det er viktig at pasienter som skjermes ikke får isolasjonsskader. Praksis rundt innhold, omfang og lengden på skjermingen er viktig i så måte.

Forsker Marius Storvik mener Norge ikke kan være bekjent av at forholdene i psykiatrien.

– Man må få rutiner om bruk av tvang og skjerming som er i tråd med lover og regler. Norge har alltid vært et foregangsland når det gjelder menneskerettigheter. Det burde begynne å gjelde for også psykiatrien.

Helseministeren

Helseminister Bent Høie (H) sier til NRK at mye i denne saken kan tyde på at skjerming er et fordekt ord for bruk av isolasjon.

Det skyldes nok også at skjerming i dagens lovverk ikke er godt nok regulert. Det har jeg nå gjort noe med, og fra 1. september trer en ny lov i kraft der en må spørre pasienten i forkant av skjerming. Og om pasienten ikke ønsker skjerming, så må man gjøre vedtak, sier Høie.

Han sier man også skal snakke med pasienten etter å ha brukt et slikt tiltak. Han tror en slik lov vil styrke rettssikkerheten.

– Men jeg var også veldig tydelig da jeg la fram denne loven, om at dette ikke er nok. Derfor har jeg også nedsatt et utvalg som skal gå gjennom hele tvangslovgivningen. For jeg er også bekymret for at vi i dag ikke har et lovverk som godt nok ivaretar menneskerettighetene på dette området, sier Høie.

Drømmen

Skjerming

Veggpynt i «Nina» sitt nye hjem. I dag ser hun lyst på fremtiden, men minnene fra opplevelser i psykiatrien plager henne fortsatt.

Foto: Adrian Dahl Johansen / NRK

Live, laugh, love står det på veggen hjemme hos «Nina». Det er den eneste veggpynten som er kommet på plass etter at hun flyttet inn i den kommunale omsorgsboligen. Men trolig ikke den siste. For «Nina» er mye friskere nå og ser lyst på fremtiden.

– I dag har jeg det veldig bra, og jeg har fått masse hjelp ved å bli innlagt. Men det er ting som jeg opplevde på institusjon som fortsatt plager meg. Opplevelser som jeg fortsatt går til psykolog for i dag.

Nå ønsker hun å bruke sine egne erfaringer for å hjelpe andre. Hun drømmer om å bli barne- og ungdomspsykiater.

– Jeg føler at jeg har erfaring til å forstå litt mer enn de som bare har tatt ei utdanning. Jeg har gått på en annen skole, livets skole.