Yosief Yohannes Jimee ofret nesten livet sitt for å komme til Tromsø.

Båtturen var forferdelig. Vi druknet nesten

Yosief Yohannes Jimee holdt på å dø på veien fra Eritrea til Tromsø. Nå drømmer han om å bli tannlege.

Petter Strøm

Å vokse opp i Eritrea var vanskelig. Du kan bli fengslet hvis du snakker negativt eller stiller spørsmål til regjeringen. Og jeg risikerte å bli hentet til militæret da jeg var ferdig på skolen. Det var en fremtid jeg ikke ønsket.


Så jeg flyktet først til Sudan. For å komme dit måtte vi gå i fem dager og fem netter. Jeg bodde i Sudan i ett år, før jeg reiste videre til Libya og derfra dro vi til Italia over havet, som så mange andre. Båtturen var forferdelig. Vi holdt på å drukne. Det var som at folkene som organiserte båtturen ikke brydde seg om hva som skjedde med oss. heldigvis fikk vi hjelp fra italienske redningsmannskaper.


Jeg ville selv til Tromsø. Jeg har familie her. Folk sa at Nord-Norge bare er mørkt hele tiden, og masse snø, men det er jo fint her. Og det blir sommer også.


Jeg savner venner, familie og kulturen i Eritrea. Håpet er å kunne dra tilbake tid for å jobbe som tannlege en gang. Men det er umulig slik situasjonen er nå.


– Yosief Yohannes Jimee (20)

19 år gamle Nora får utløp for glede og sinne gjennom kunsten.

Jeg skal male alle Pokémonene som finnes

«Det begynte som en utfordring til meg selv. Jeg har vært for dårlig til å fullføre ting jeg har startet med. Pokémon har vært en del av livet mitt siden jeg var veldig liten, så jeg satte meg en utfordring at jeg skal male alle Pokémonene som finnes. Og det er blitt ganske mange nå. Totalt er det vel over 800, jeg har mistet tellinga.

Men nå er jeg ferdig med den første generasjonen, de første 151. Det er de som er mest kjent.

Maling er en kreativ ventil for meg. Jeg får ut alt av følelser. Det hjelper meg, og jeg synes det er utrolig gøy å holde på med.»

– Nora Kristiansen (20)

Gå til forsiden

Noras Pokémon-malerier

Pokemon

Noras Pokémon-malerier

7 bilder

    Elisabeth Ilona Pedersen fikk panikk da hun forsto at hun var gravid. I dag skjønner hun ikke hvorfor.

    Fødselen var helt forferdelig

    «Jeg gikk to uker på overtid. Under fødselen kastet jeg opp i tolv timer, og jeg spiste ikke på like lang tid. Hun brukte rett og slett en evighet på å komme ut. Jeg har ikke glemt den, for å si det sånn.

    På slutten forsto jeg ikke at hun nesten var ute og det var den siste pressrien, så da hun ble lagt på brystet mitt var det nesten som et sjokk. Men det var en fantastisk følelse. Det føltes så naturlig. Alle bekymringene var borte. Det handlet bare om å ta vare på henne.

    Nå er livet mer voksent. Men alt vi gjør, det gjør vi med ti prosent mer lykke.»

    – Elisabeth Ilona Pedersen (23)

    Hallvar Agersborg måtte vente i 27 år for å få drømmen oppfylt.

    Hallvar Agersborg måtte vente i 27 år for å få drømmen oppfylt

    Plutselig var singelen vår nest mest spilt på P3

    Når er du for gammel til å oppnå barndomsdrømmen? Hallvar Agersborg var 27 da livet hans tok en uventet vending.

    «Høsten 2016 slapp vi vår første singel, «Krig». Vi hadde holdt på siden 2014. Da bodde vi sammen i et kollektiv hvor det sto et piano. Så spilte Martin litt på det, mens jeg klimpret litt på gitaren min, og så begynte vi å lage sanger.

    «Krig» skulle få offisiell radiopremiere på en tirsdag. Plutselig fikk vi beskjed om at det var ukas låt på P3. Jeg visste ikke hva det innebar. En kompis hadde hørt dette via noen andre og ringte meg. Han fortalte at sangen skulle spilles i alle programmene på P3 hele uka.

    På slutten av uka var «Krig »den nest mest spilte låten på P3. Det var helt utrolig egentlig. Vi hadde jo jobbet for å få musikken vår ut i hele landet, så det ga motivasjon til å jobbe videre.

    Jeg tror det er en dårlig ting hvis du oppfyller drømmen du hadde fra start og bli tilfreds med det. Det som er fint og dumt med meg selv er at jeg ikke føler at drømmen blir oppfylt, den vokser seg bare større.»

    – Hallvar Agersborg (28)

    Maya Mi Samuelsen ga aldri opp drømmen om å bli danser.

    Pappas død fikk meg til å innse hvor viktig kunsten er for meg

    Maya Mi Samuelsen skulle bli danser. Ingen ting kunne stoppe henne. Til og med ikke farens død.

    «Pappa var kjempesyk og holdt på å dø da jeg skulle gjøre en solo for å komme inn på Skole for samtidsdans i Oslo. Jeg prøvde å forklare det for dem også, hvorfor tilstedeværelsen min var off. For meg er det viktig å være inne i prosjektene når jeg danser.

    Men så fikk jeg mulighet til å gjøre en ny audition. Og pappa døde. Men jeg hadde soloen som jeg jobbet med og den holdt meg oppe, sånn i livet. Jeg kjente at dette er en solo dedikert til pappa. Den handlet om han og vårt forhold.

    Jeg tenkte: Han drar, og det er greit, men jeg må komme inn på skolen, jeg må leve mitt liv og det går videre. Pappa har levd sitt liv, Nå handler det om meg og jeg skal bli danser.

    I hele prosessen gikk det opp for meg hvor viktig det er for meg å lage kunst, spesielt når du møter ting som er sykt vanskelig, og tror du skal knekke sammen og gå under. Kunsten gjorde at jeg taklet de utfordringene, og jeg bruke de følelsene i kunsten uten å gå i dyp depresjon hver gang jeg gikk i studio.»

    Maya Mi Samuelsen (27)